Sniktitt: Drova 2 – Torn Lands

Et av de senere årenes beste rollespill får oppfølger, og vi har testet den.

Rollespillet Drova: Forsaken Kin tok meg fullstendig på senga da det dukket opp for ganske nøyaktig to siden nå. Jeg hadde ingen forventninger til spillet overhodet, men da 2024 var omme var det nettopp dette spillet som havnet helt på toppen i lista over favorittene mine. Jeg falt fullstendig pladask for spillets verden, handling og rollespillsystemer, og var genuint trist da eventyret til slutt var over.

Det tok meg maange timer før jeg klarte å kverke min første bjørn. De er tøffere enn i Valheim!
Drova II. Denne krabaten møter du tidlig, og det er betydelig lurere å unngå den enn å slåss.

Men tiden flyr, og de tyske utviklerne bak Drova har brukt den godt. Nå er oppfølgeren på gang, og jeg har fått tilgang på en tidlig (og størrelsesmessig begrenset) versjon. Dermed kan jeg nå si med ganske stor sikkerhet at jeg kommer til å like Drova II også.

Hovedgrunnen til at jeg kan si dette er ganske enkel: Utviklerne ikke hatt noen interesse av å finne opp kruttet på nytt. Dette er mer av det samme, med gjenbruk av alt fra spillmekanismer til grafikk. Men i den grad mangelen på nyvinninger skuffer litt, overskygges den totalt av gleden over å få mer Drova.

Nådeløst og tilfredsstillende

Om du ikke har kjennskap til det første spillet, er det fristende å beskrive det som en 2D-versjon av klassiske Gothic. Og om du ikke har kjennskap til Gothic, er det altså et rollespill satt til en åpen verden som i stor grad kan utforskes akkurat slik du vil, men der fiendene er raskt ute med å rive deg i fillebiter om du blir for ambisiøs. Her er det ingen nivåskalering, så møter du en bjørn på nivå én dør du. Enkelt og tidvis ganske ugreit.

Drova deler forgjengerens distinkte pikselkunststil.
Drova deler forgjengerens distinkte pikselkunststil.

Kamp er riktignok actionbasert, med direkte kontroll via WASD og musen eller håndkontroller, spesialegenskaper og fokus på bevegelse og timing. Så det er absolutt mulig å slå over spillfigurens evner, om du er flink med labbene. Samtidig som de av oss som kanskje må innrømme at skjegget er mer grått enn brunt og at reaksjonene ikke er helt som før kan fokusere litt mer på smart figurutvikling for å veie opp. Kamp krever litt øvelse, og legger blant annet stort fokus på timing og det å hoppe unna fiendens angrep, men er veldig tilfredsstillende når du får det til.

Like sentralt for spillet er måten utviklerne stoler på deg som spiller – på godt og vondt, kan en kanskje si. Får du i oppdrag å finne noen? Vel, da må du få med deg veibeskrivelsen. Noen lysende pil eller minikart med markører på får du ikke. I den siste tiden har det vært litt diskusjon rundt måten moderne spill er livredde for at du skal møte den minste friksjon, sentrert rundt det nye Wolverine-spillet på PlayStation der veien videre markeres på hundreogørten forskjellige måter samtidig. Drova … er ikke slik. I det hele tatt. Forfriskende, fint og ja, tidvis litt frustrerende.

Idyllisk.
Idyllisk.

Til gjengjeld er spillets verden håndskapt og full av skjulte og ikke like skjulte detaljer. Så det gjør ikke nødvendigvis så mye å gå seg vill, sannsynligvis finner du noe interessant likevel. Slik var det i alle fall i originalen, og utviklerne lover enda flere detaljer og enda mer håndskapt preg denne gangen. I disse tider er jo det forfriskende i seg selv (misforstå meg rett, jeg elsker datagenererte miljøer ala Valheim, men det er noe ekstra trivelig over å vite at når jeg oppdager noe kult, er det noe et ekte menneske har lagt der for at jeg skal oppdage det).

En ny verden

Drova II foregår noen år etter hendelsene i originalspillet fant sted. I det første spillet var det en tilsynelatende dødelig tåke som innehyllet spillets verden, og truet med å ta helt over. I oppfølgeren viser det seg at ikke alt var livløst i tåkehavet, og det var faktisk hele samfunn der. Dette er en hendig måte for utviklerne å gi deg et svært nytt spillområde på, med helt nye fraksjoner og viktige figurer, uten å måtte skvise det inn i kjente rammer som egentlig ikke har plass.

Ikke like idyllisk.
Ikke like idyllisk.

Naturligvis ble ikke verden helt fikset selv om tåka forsvant, og faktisk er det nå nye farer som lurer. De vet jeg fint lite om, skal jeg være helt ærlig – min tid med Drova II har primært handlet om å komme opp og frem på bondegården der jeg har blitt ansatt som altmuligmann. Det er også noe av det jeg liker med spillet, det starter jordnært og plasserer deg i verden som en helt vanlig fyr ingen forventer noe annet av enn at du skal kunne klare å høste neper og bønner, og hugge litt ved.

Men ikke alt er helt vel på gården. Noen av arbeiderne har begynt å bruke tvilsomme måter å slappe av på, en av dem mangler fullstendig og det er en tydelig konflikt mellom flere av de som jobber der. Bonden stresser i tillegg med en leveranse til en av spillets to store fraksjoner som er alt annet enn klar. Så det er bare å brette opp ermene, utforske gården og områdene rundt, og se hva du finner ut.

Jeg kvier meg for å investere alt for mye tid i denne versjonen av Drova II, fordi jeg helst ikke vil «spoile» for mye før jeg får klypene i fullversjonen. Men jeg føler at utviklerne har videreført magien fra originalspillet, og jeg merket hvordan jeg ble hektet både av utforskingen og de enn så lenge ganske jordnære mysteriene jeg har snublet over.

Her besøkes en av de to fraksjonene på kvelden. Alle figurene lever egne liv, og flesteparten legger seg snart til å sove.
Her besøkes en av de to fraksjonene på kvelden. Alle figurene lever egne liv, og flesteparten legger seg snart til å sove.

Jeg har heller ikke fordypet meg særlig i de nye mulighetene for spesialisering av figuren. Vi loves mer frihet, flere valg og flere mulige spillestiler. Det høres bra ut, og jeg gleder meg til å bruke et titalls timer på å utforske det når lanseringen finner sted.

Konklusjon

Jeg elsket Drova: Forsaken Kin, og alt tyder på at oppfølgeren gir meg mer av det samme – på best mulig måte. Å starte dette spillet var som å starte forgjengeren, men med med nytt innhold. Samtidig vet jeg jo at mange av tingene som er lagt til denne gangen handler om å gjøre opplevelsen dypere og mer variert i lengden, og derfor ikke nødvendigvis er så merkbart i de første timene.

Men når alt kommer til er uansett det jeg vil ha fra denne oppfølgeren et nytt eventyr, en ny verden å fordype meg i og nye valg å bryne meg på. Det ser det ut som jeg får i massevis.

Drova II har ikke fått noen slippdato enda – det ble tross alt kunngjort for bare en ukes tid siden. Spillet kommer til PC, PlayStation, Switch og Xbox, og kan allerede forhåndsbestilles på Steam og GOG. Hvis du ikke har spilet forgjengeren, anbefaler jeg selvsagt den. Her er annonseringstraileren for Drova II:

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.