Lørdag ble Ghosts’n Goblins Arcade lansert for Commodore 64. Dette er en ny utgave av Ghosts’n Goblins, som er mer trofast mot arkadeversjonen enn den originale Commodore 64-versjonen var, og som i tillegg har en rekke andre forbedringer. Kort sagt: Ghosts’n Goblins Arcade er glimrende, og det første spillet som har klart å lokke meg bort fra The Witcher 3 siden CD Projekts rollespill ble lansert i mai.
Jeg regner med at de fleste som besøker et nettsted ved navn Spillhistorie.no har et visst kjennskap til Ghosts’n Goblins, ettersom spillet regnes som en av de store åttitallsklassikerne, og har blitt lansert og relansert på mengder av plattformer i historiens løp. Men kort sagt er det et sideskrollende action/plattformspill der du må kjempe deg gjennom en bråte varierte brett fulle av vandøde og demoniske fiender samt lumske farer i selve miljøene. Spillet kom først ut i arkademaskinformat, og ble produsert av japanske Capcom.
- Les også: Tilbakeblikk på Ghosts ‘n Goblins
Gammel favoritt
Ghosts’n Goblins var et av mine favorittspill på Commodore 64. Jeg kjøpte spillet for 50 kroner på Domus i Kristiansand, på slutten av åttitallet en gang. Det lå sammen med en bråte andre Commodore 64-spill i ei kasse i butikkens andre etasje, og mange av mine tidlige Commodore 64-spill stammer fra akkurat den kassen. I dag er det morsomt å tenke på hvordan jeg aldri hadde den ringeste anelse om hva jeg ville ha da jeg gikk for å handle spill. Cover-bildene og eventuelle knøttsmå skjermbilder på baksiden av kassettetuiet var alt jeg hadde å gå etter – og likevel endte jeg stort sett opp med gode spill.
Jeg ante forresten heller ikke at Ghosts’n Goblins egentlig var et arkadespill konvertert til Commodore 64, og at «min» versjon var svært forenklet i forhold til arkadeversjonen. Innmaten i en typisk arkademaskin var rådyr og skreddersydd for avanserte spill, som gjerne var flere generasjoner foran det vanlige folk hadde tilgjengelig hjemme. Når spill ble overført til hjemmeplattformene fra arkademaskinene, handlet det ikke om å lage en versjon som var identisk med arkadeversjonen. Det handlet kun om å få til noe som lignet, og helst var underholdende.
Utviklerne av de vestlige hjemmeversjonene av japanske arkadespill fikk sjeldent tilgang på kildekoden eller skikkelig dokumentasjon, og måtte rett og slett forsøke å klone spillene basert på det de fant ut ved å spille dem. Det var med andre ord ikke noen lett jobb, og det er et under at det i det hele tatt finnes så mange gode arkadespill på Commodore 64 og andre mikrodatamaskiner.
Originalen er et godt spill, men nedskalert
Elites Commodore 64-versjon av Ghosts’n Goblins er absolutt et godt spill. Programmerer Chris Butler klarte å fange essensen fra arkadeversjonen, og selv om grafikken er betydelig forenklet, er den trofast mot originalen. Den spøkelsesaktige stemningen er til å ta og føle på, og Mark Cookseys minneverdige lydspor – som er eksklusivt for denne hjemmeversjonen – fungerer i mine øyne vel så godt som musikken i arkadeversjonen. Og er betydelig kulere, om jeg skal være ærlig.
Men selv om Ghosts’n Goblins på Commodore 64 er et godt spill, er det rimelig langt unna arkadeversjonen. Ikke minst fordi det faktisk er betydelig mindre. De individuelle brettene er mye kortere, og to av dem mangler helt. Dette er antakeligvis gjort for at spillet skulle fungere i én enkelt innlasting fra kassett – da måtte hele spillet lastes inn i én omgang, og maskinens 64 kilobytes med internminne blir raskt ganske lite.
Spillet var nemlig ment for det europeiske markedet, der diskettstasjon var en luksus og ikke standardutstyr. Derfor måtte det lages for kassett, og hvis man måtte spole og vente på at kassettspilleren skulle lese data mellom hvert brett, og hver gang man fikk «game over», ville det vært et ork å spille. Enkelte spillutviklere prøvde riktignok dette, men de eneste gangene det fungerte på en tilfredsstillende måte var når man i praksis aldri trengte å spole tilbake, eller det tok veldig lang tid mellom hver lastesekvens. Og selv da var det ikke noe spillerne likte særlig godt.
Sånn sett er det et aldri så lite mesterstykke at Elites utviklere fikk presset så mye inn i spillet som de gjorde – tenk deg om et moderne spill, som Grand Theft Auto V eller The Witcher 3, måtte lastes fullstendig inn i minnet før man kunne starte. Det hadde rett og slett ikke fungert med dagens datamaskiner. Plutselig får man litt ekstra respekt for de som lagde spill på åttitallet, og i tillegg til å slite med svak maskinvare måtte jobbe under begrensninger moderne spillutviklere ville oppfattet som helt absurde.
Dropper kassettformatet (yay!)
Ghosts’n Goblins Arcade kommer unna akkurat denne begrensningen, rett og slett ved at utviklerne har vinket farvel til kassettformatet. Dette er et rent diskettspill, og dermed har utviklerne muligheten til å laste inn ett og ett brett av gangen. Som resultat er de individuelle brettene omtrent dobbelt så store som originalt, og de to savnede brettene er kommet med. Takket være svært effektive hurtiglasterutiner er ventetidene mellom hvert brett minimale.
Men allerede når spillet lastes inn skjønner man at det er gjort mye mer enn å legge til nytt innhold. Vi møtes av en stemningsfull melodi og et lastebilde som ved første øyekast ser ut som bildet i originalen, helt til man skjønner at det rommer mye mer uten at detaljnivået har lidd noen nød. Tittelskjermen har også fått seg en liten oppussing, og Mark Cookseys herlige tittelmelodi har blitt frisket opp litt. Endringene er svært subtile – om du ikke har hørt originalmelodien like mange ganger som meg, legger du sannsynligvis ikke merke til at den er endret.
Når spillet så starter viser det seg at hvert brett har sin egen bakgrunnsmelodi, og her har man også hentet litt musikk fra arkadeversjonen. Musikken er skikkelig flott, og passer utmerket til handlingen på skjermen. Grafikken har også fått seg en oppgradering. Vi får flere grafiske detaljer, og til og med ting som animerte vannoverflater. Dette gjør at spillet ser flere hakk penere ut enn Elites originalversjon.
Samtidig har de ikke gått veldig langt bort fra originalens stil, og det imponerer meg hvor godt de nye brettene passer inn. Jeg klarte i alle fall ikke å gjette meg til hvilke brett som var nye og hvilke som var gamle basert på utseendet deres. Alt i alt er presentasjonen svært solid, og Ghosts’n’Goblins Arcade må rangeres som et av de flotteste spillene på plattformen. Ikke verst, med tanke på at det er et hobbyprosjekt laget helt uten kommersielle ambisjoner.
Djevelsk kidnapper
Den nye versjonen har også den korte introsekvensen der du ser Satan – ja, du leste riktig – kidnappe prinsessen. I originalutgaven måtte du lese i det korte vedlegget i kassetten for å vite at det faktisk var å redde henne som var poenget med spillet. Det var riktignok ikke noe problem – dette er tross alt en sjanger der den eneste motivasjonen vi trengte på åttitallet var «hvis du klarer første brett får du se hvordan andre brett ser ut!».
Det skal jo selvsagt nevnes at de varierte og flotte brettene i seg selv har vært et av spillets store salgsargumenter. Der mange samtidige spill putter deg i generiske korridorer og uteområder, får vi i Ghosts’n Goblins utforske både stemningsfulle kirkegårder, gufne skoger og forlatte byer, og hvert brett har sine egne, unike utfordringer.
Derfor er det ekstra fint at man nå får oppleve dem slik de var ment i utgangspunktet, selv om jeg skal innrømme at enkelte sekvenser – som plattformdelen etter den første «bossen» – ikke ble så mye dårligere av å bli kortet ned litt. Snarere tvert imot, kanskje. Heldigvis er det også lagt inn flere sjekkpunkter nå som brettene har vokst seg større.
Avslutningssekvensen er forresten også med denne gangen, så du får faktisk en skikkelig belønning om du sliter/jukser deg gjennom spillet.
Mange små forbedringer
Mange av de øvrige forbedringene er av en slik art at man ikke legger merke til dem før man prøver å spille originalutgaven igjen. For eksempel er det nå slik at zombiene som graver seg opp av bakken på kirkegården må bruke litt tid på å grave før de kan gjøre skade på deg. Dermed kan du hoppe unna hvis en av dem dukker opp rett under deg. I originalen har du ikke denne muligheten, og hvis en zombie tilfeldigvis fant ut at den skulle grave seg opp der du sto, var det ikke noe du kunne gjøre med det. Annet enn å miste helse.
Et av arkadeversjonens ikoniske elementer er at hovedpersonen, Arthur, mister rustningen når han blir truffet av en fiende eller et prosjektil. Så labber han rundt i bare underbuksa helt til han enten blir truffet igjen og dør, eller finner en ny rustning. I originalen på Commodore 64 mistet han ikke rustningen på denne måten, og jeg tror heller ikke det var mulig å få tilbake helsen man mistet ved å bli truffet én gang. Nå er alt dette på plass.
Andre nyheter inkluderer nye «bosser», et kart som viser hvor langt du er kommet (slik som i arkadeversjonen), nye grafikkrutiner som reduserer mengden visuelle feil, litt bedre kontroll over hoppingen og litt mer nøyaktig registrering av kollisjoner mellom Arthur og prosjektiler (selv om det fortsatt er noen litt tvilsomme situasjoner her). Noen fiender oppfører seg også mer som utgavene deres i arkadeversjonen.
Det eneste aspektet jeg ikke er så begeistret for har med våpenoppgraderingene å gjøre. Det er to typer våpen i Ghosts’n Goblins – noen som flyr i rett linje, og noen som kastes i bue. Sistnevnte er, enkelt og greit, søppel. Spesielt gjelder dette fakkelen, som er det første våpenet du kan «oppgradere» til. Det er ikke noen oppgradering i det hele tatt, og spillet blir mye vanskeligere om du snubler over den. I originalversjonen kunne du oppgradere til noe brukbart igjen når som helst, så lenge du hadde flaks og fant et nytt våpen.
I Ghosts’n Goblins Arcade er imidlertid oppgraderingsmulighetene knyttet til brettet du er på, så hvis du får plukket opp fakkelen på første brett kan du ikke bli kvitt den før på andre brett. Dermed blir det å ta den første «bossen» fryktelig mye vanskeligere enn den hadde vært om du fortsatt bar originalvåpenet. Jeg skjønner at originalens måte å gjøre det på var litt lett å misbruke, men jeg foretrekker det fremfor å bli låst til et søppelvåpen frem til neste brett.
Absolutt anbefalt!
Alt i alt er Ghosts’n Goblins Arcade uansett glimrende. Det er helt klart den definitive utgaven av Ghosts’n Goblins på Commodore 64, og selv om originalutgaven absolutt var god, har den nå blitt forbigått på alle måter. Den nye versjonen er penere, den har mye mer innhold, den er spekket med flott musikk, og den har mengder av småting som gjør at den rett og slett bare fungerer mye bedre. Resultatet er skikkelig moro, og hvis du har noen som helst interesse av Commodore 64 eller Ghosts’n Goblins bør du teste spillet.
Som en ekstra bonus kan du aktivere en hel bråte med juksekoder om du ønsker det. Og ja, jeg innrømmer å ha aktivert evig liv for å kunne ta noen av skjermbildene i denne artikkelen. Jeg har aldri klart å komme forbi byen på andre brett.
Du kan laste spillet ned fra CSDB eller C64.com. Du trenger en emulator for å spille det, og jeg anbefaler Vice. Ta også en titt på Commando Arcade – et annet kremspill fra samme gruppe.
Oppdatering: Her har jeg lagt inn to sammenligningsvideoer, slik at du kan se forskjellene på de to versjonene. Først, originalutgaven. Her spiller jeg rett og slett bare til det er Game Over, og så lar jeg tittelmelodien gå:
Så Arcade-versjonen. Her starter jeg med tittelmelodien, så spiller jeg så langt jeg klarer et par ganger, og så jukser jeg meg fremover litt for å vise dere noen av de senere brettene. Avslutningsvis kommer «lasteskjermen» og musikken derfra.