Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Det hele startet med Haraldr I «Hårfagre», og i kapittel fem har vi nå kommet til Kjartan I.
I forrige kapittel så vi hvordan den populære Bersi II styrket rikets prestisje og makt, selv om den militære suksessen uteble. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Kjartan I
(977-985)
Kjartan Is regjeringstid var, sammenlignet med forgjengerens, middelmådig. Han hadde sine suksesser, men de var små og kostbare. Dernest døde han etter få år og fikk ikke satt noe særlig preg på kongeriket.
Familie
Kjartan var gift med Hafrid, en datter av en lokal greve. Han hadde kun én ektefødt sønn, som senere skulle arve tronen. Han hadde følgende barn:
- Gyla
- Ingrid
- Cecilia
- Ivar
Han hadde også en sønn født utenfor ekteskap:
- Bersi
Hans styre
Kjartan gjorde det ikke enkelt for seg da han tok over tronen. Det første han gjorde var å forsøke å styrke tronens autoritet og rettigheter ved å innskrenke adelens makt og sentralisere mer makt i hans egne hender. Dette førte til misnøye, men heldigvis for ham ingen umiddelbare problemer.
Etter ett år ved makten erklærte det hedenske kongedømmen Jylland igjen krig, for å erobre mer land nær Skåne, i dagens Sverige. Sterkt bestemt på å snu tilbakegangen de siste to generasjonene hadde opplevd i denne delen av riket, hyrte Kjartan leiesoldater, samlet hirden og dro sørover. De to hærene møttes i Skåne og nordmennene vant en overlegen seier. Jylland ba om fred, og Kjartan aksepterte dette uten å nøle. Men kun dager senere erklærte han hellig krig mot Jylland, med krav om at hele Skåne skulle gis tilbake til Norgesveldet.
I mellomtiden sendte kongen av Sverige, som Svithjod nå kalte seg, bud med bønn om hjelp mot hedningene fra kongedømmet Suomi. Tidligere konger hadde hatt som offisiell politikk å sende nominell støtte til sine slektninger i øst, men Suomi var sterkt og mektig, og Kjartan turte ikke å risikere troppene sine i krig mot øst, når de allerede kjempet i sør. Han unnlot derfor å bidra i Sveriges krig.
Mens Jylland ble nedkjempet, gjorde de hedenske Sumonesko-troende innfødte i Finnmark opprør. Krigen i sør ble like etter vunnet, og Skåne ble lagt til den norske tronen. Men Kjartan var i pengenød og måtte la leiesoldatene gå, og hirden var svak. Derfor fikk rebellene herje fritt i flere måneder, og erobret land helt ned til Trondheim. Men nå var hirden gjenoppbygd, og rebellene ble knust i løpet av kort tid. Som et eksempel som skulle hindre ytterligere opprør, ble alle fanger fra opprørerhæren slaktet for fote, og ikke én mann fikk leve.
I 982 oppdaget Kjartan at jarlen av Jamtaland jobbet i kulissene for å ta over den norske tronen. Før han fikk tatt skritt for å nøytralisere denne trusselen, gjorde Folki, sønnen til den gamle tronpredenten Haraldr, opprør og krevde tronen for seg selv. To måneder senere erklærte hedningene i Jylland krig for en øygruppe utenfor Skåne, Burgundaholmr. Ytterligere to måneder senere, mens Kjartans tropper kjempet mot Folkis rebeller, gjorde bøndene i Trøndelag opprør. Ute av stand til å kjempe på tre fronter, men samtidig i overtak mot Folki, tilbød Kjartan tronpredenten å slippe unna med fred på premisset status quo ante bellum, altså uavgjort. Folki fikk beholde sine titler og frihet, og Kjartan kunne konsentere seg om de to andre motstanderne.
Hirden var fremdeles sterkt, men mindre og svakere enn Jyllands hær, og Kjartan dro derfor til Trøndelag for å nedkjempe bøndene. Hans allierte på de britiske øyer og det kontinentale Europa hadde sendt bud og lovet å sende tropper for å nedkjempe hedningene i Danmark. I Trøndelag vant kongen slaget, men ikke før en motstander kom i nærkamp med ham og hugde av ham armen. Kongen levde, men det gikk koldbrann i såret og en måned senere var han død, etter en tid med sterke smerter. Norgesveldet var nå i hendene på hans eneste sønn, en treåring.
Ettermæle
Kjartan I gjorde en god jobb i sitt korte liv på den norske tronen, men han døde før han kunne gjøre noen større innvirkning på rikets historie. Han er følgelig ikke særlig godt kjent blant dagens nordmenn, og i den grad han er kjent, er det i kraft av å være faren til den ulykksalige Ivar I.