Åttitallets svar på Call of Duty var tøffe krigsspill sett ovenfra, der vi styrte én eller to superbarske soldater – gjerne i bar overkropp – og slaktet generiske fiender ned for fote. Et av sjangerens mest populære spill var arkadespillet Commando, fra japanske Capcom.
Commodore 64 fikk en ganske okay versjon av Commando, takket være det britiske spillselskapet Elite. Den huskes kanskje best for Rob Hubbards heftige musikk, men var rimelig tro mot arkadeoriginalen og rimelig moro å spille.
Men i 2014 ble den Elites originale Commando feid unna av Commando Arcade, en helt ny og kraftig forbedret utgave av spillet laget av en gjeng entusiaster. Nå har de forbedret spillet sitt enda mer, og lansert Commando Arcade: Special Edition.
CA:SE skilter med forbedret grafikk, alle åtte brettene fra arkadeversjonen, ingen av den irriterende «blinkingen» fra originalversjonen, og massevis av andre ekstratillegg. Jeg har spilt det litt, og liker det veldig godt.
Den første tanken da jeg begynte å spille det var at enten har jeg blitt veldig sløv med årene, eller så er dette spillet fryktelig vanskelig. Kanskje begge deler. Men det var fortsatt gøy, og jo mer jeg spilte, jo bedre gikk det. I starten kom jeg ikke forbi den første broa engang (alle som har spilt Commando vet hva jeg snakker om), men siste gangen jeg spilte døde jeg helt på slutten av det andre brettet.
Det er slik et godt arkadespill skal være.
Det eneste som irriterer litt er at man noen ganger føler man henger litt fast i omgivelsene, fordi «kollisjonsboksen» rundt hindringene er større enn hindringene selv. Men det er vel vanskelig å unngå.
CA:SE er rett og slett et veldig godt spill, og en utmerket unnskyldning til å trekke frem Commodore 64-emulatoren (og gullstikka) igjen. Sjekk Commodore is Awesome for nedlastingslenker.
Her kan du se spillet i aksjon:
Dette spillet kommer jeg aldri til å glemme :) – Jeg var 4 år og besøkte Mallorca og Cala d’Or med familien. Vi var på en kafé som het «Rock Cola», og der hadde de en spilleautomat med dette spillet som jeg og min bror fikk spille. Kelneren på stedet kunne et «hemmelig» triks, han sparket hardt på selve myntinnkastet til maskinen flere ganger, og så fikk vi masse credits å spille for.
Vi var tilbake 3 år senere, samme sted og samme kelner – samme sparketeknikk… Vi ble ganske dyktige til slutt… :)
Haha, perfekt. Da antar jeg du kommer betydelig lenger enn det jeg gjorde. :-)
Det eneste arkadespillet jeg har sånne barndomsminner fra er vel Pole Position fra Atari. Spilte det veldig mye på en ferie i Danmark, og det var skikkelig kult (hadde ratt og greier). Men det kostet jo penger, og penger hadde man ikke så mye av på den tiden. Så jeg gledet meg nesten til å komme hjem slik at jeg kunne spille det gratis på min Commodore 64. Men den versjonen var så mye dårligere at jeg ga meg i frustrasjon etter ti minutter. Det må ha vært en av de største skuffelsene i mitt liv som gamer…