Mens VM-kvalifiseringen havarerte, traff landslagstrener Graham Taylor floppystasjonene på Amiga og Atari ST. Tidenes verste timing for et spill?
Så er vi kommet til nok et fotballspill der en profilert engelsk spiller eller manager har lånt bort trynet og navnet sitt til en pappeske for å selge noen ekstra eksemplarer over disk. Gjennom årene har resultatene fra denne typen lisensavtaler vært like ujevne og uberegnelige som en formsvak Cody Gakpo på en sur bortebane; man sitter altfor ofte igjen med den gnagende følelsen av at kvantitet og kynisk markedsføring har trumfet kvalitet. Hvor mange slike spill som egentlig finnes vet jeg ikke, men jeg har satt meg som et lite mål å tråkle meg gjennom en solid bunke av dem her på Spillhistorie.
Denne gangen skal det handle om Graham Taylor. Og timingen på lanseringen i juli 1992? Den er intet mindre enn ren, tragikomisk fotballfolklore.
Lineker-tabben og VM-kvalifiseringsfiasko
Dersom du er litt over middels interessert i engelsk fotballhistorie, har du naturligvis hørt om Graham Taylor. Du vet kanskje at han trasket rundt som hardtarbeidende forsvarsspiller for Grimsby Town og Lincoln City, eller at han leverte mirakler i klubbfotballen da han tok Watford hele veien fra 4. divisjon til toppen av engelsk fotball og cupfinale i 1984, for deretter å gjøre underverker med Aston Villa.
Men for den jevne fotballsupporter var det to monumentale havarier som for alltid skulle definere Taylors ettermæle: EM i 1992 og den absolutte kardinalsynden – fiaskoen i kvalifiseringen til VM i USA 1994.
En 19 år gammel Lasse satt hoderystende i 1992 da Taylor byttet ut Gary Lineker mot Sverige, tapte kampen og sendte England hodestups ut av EM. The Sun svarte med å klistre fjeset hans på en nepe («Swedes 2 – Turnips 1»), og Amiga Computing kalte han for «Sadman Taylor».
Det virkelige nådestøtet kom likevel i VM-kvalifiseringen til USA ’94. Å ryke i et mesterskap er ille, men å bli utmanøvrert av Drillos Norge og Koemans Nederland var utilgivelig. TV-kameraene i An Impossible Job fanget en fortvilet Taylor på sidelinjen i Rotterdam med sitt udødelige hjertesukk: «Do I not like that!». Jeg anbefaler å se dokumentaren som ble laget om denne fiaskoen, og ikke minst, oppdag at Graham Taylor er en ganske så nydelig karakter.
Midt i EM-fiaskoen da forsidene raste som verst sommeren ’92, valgte Krisalis og Teque London å kaste Graham Taylor’s Soccer Challenge ut til Amiga-folket. Snakk om motvind på markedsavdelingen! Det er klart denne mannen trengte et eget dataspill. Til opplysning ble det også gitt ut på Atari ST.
Nå er vi i 2026, og Taylors ettermæle skal endelig revurderes med Amiga-musen i hånden. Siden jeg aldri testet spillet da det kom, stiller jeg uten nostalgiens fargede briller, men med en solid porsjon sunn skepsis.
Bak fasaden: Joe Gomez-effekten slår til
Konseptet er velkjent: Taylor er bare gallionsfigur. Du spiller ikke som ham, du spiller som deg selv. Dette er et fullblods managerspill der målet er å klatre i divisjonene, og – hvis du viser deg verdig – ta over det engelske landslaget, akkurat slik Taylor gjorde.
Og hva synes jeg så langt? Spillet overrasket meg faktisk. Det har litt ev «Joe Gomez-effekten» over seg: Forventningene ligger godt under pari før avspark, men når kampen først blåses i gang, leverer det forbløffende solid håndverk, til tider.
Bak kålrot-spøkelset skjuler det seg et teknisk ambisiøst verk signert programmererne Simeon C. Pashley og Robert J. Hill, med grafikk og design av Neil Adamson og lydeffekter fra ringreven Matt Furniss. Krisalis skjønte at hvis spillet skulle overleve den nådeløse hetsen mot frontfiguren, måtte spillmotoren skinne.
Utviklerne gjorde et sjakktrekk med de to diskettene: Disk 1 er utelukkende dedikert til den hjemlige ligadriften, mens disk 2 håndterer den internasjonale landslagsdelen. Dermed slipper du den evinnelige diskett-byttingen som pleide å plage oss Amiga-eiere til vanvidd i store simulatorer.
I tillegg er manualen et fantastisk tidsbilde på 90-tallets virusparanoia og antipirat-kampanjer, komplett med formaninger som: «Any fool can copy software… It takes a little more intelligence not to», akkompagnert av et strengt påbud om å skru av maskinen i minst 30 sekunder før oppstart for å tømme minnet for eventuelle uhumskheter.
Filofax, treningslære og penn-og-papir-fellen
Glem de knusktørre regnearkene fra tidligere titler som Track Suit Manager. Her møtes du av et tiltalende, ikonbasert «filofax»-grensesnitt der alt styres elegant med musen. Hovedmenyen er delt i fire blokker: Players, Statistics, Manager og Options.
Under spillerhåndteringen finner vi et imponerende detaljnivå fordelt over sju undermenyer:
- Lærlingsystem (Trainees): Du har en egen stall med unggutter under 18 år som kan tilbys proffkontrakt når de fyller 17 – selve nøkkelen til å bygge en bærekraftig klubb uten å sprenge budsjettet.
- Spillerdatabase: Over 1000 spillere med reelle data, høyde, alder og nøyaktig fødselsdato.
- Treningsvitenskap: Fem distinkte treningsmetoder (Indoor Game, Circuit Training, Outdoor Game, Skills og Set Pieces). Spillerne må matches forsiktig; overtrening fører til formsvikt og skader. Juni er en obligatorisk hvilemåned, før sesongoppkjøringen smelles i gang med treningskamper i juli.
Spillets økonomiske rammeverk varierer brutalt etter hvor i divisjonspyramiden du befinner deg:
Men overgangsmarkedet har sine klare begrensninger. Dette er ikke en lekeplass for raske penger og sleip «wheeling and dealing». Spillerne har fastsatte listepriser, styret nekter deg kontant å selge under takst, og hvis du ikke aktivt foredler spillere på treningsfeltet, risikerer du at de råtner på overgangslisten til de legger opp.
Den store irritasjonen
Når du skal legge opp uken og ta ut laget, støter du imidlertid på spillets største og mest frustrerende svakhet: Du kan ikke se spillernes ferdigheter og egenskaper inne i selve laguttaks- og formasjonsmenyen.
Dette betyr at en må inn i gamle skuffer og skap og lete etter BIC-pennen og en linjert notatblokk, for da å notere ned spillernes nøkkeldata manuelt fra spillerfilene, for så å bla seg tilbake til formasjonsskjermen for å sette opp elleveren. Jeg tror at selv i 1992 føltes denne operasjonen veldig steinaldersk. Litt som om trener Knut Hurthi på Neverfjord IL får hjernefrys hver gang han skal sette opp laget, og ender med å gå ut av garderoben og inn i pølsebua for lese i den lille røde notatblokken sin for hver spiller han vurderer å sette opp mot Billefjord IL.
Det samme gjelder for bytter under kamp. Informasjonen om spillere er så sparsomme at en ender opp med å sette inn oppmannen på spissplass.
Resultatet ender ofte opp med at en bare tar en sjanse, og en setter inn en bakfull spiller med magesjau og lite flatterende egenskaper. En taper kampen og havner på forsiden av avisen som en komplett idiot. Ikke for at det aldri har hendt i Neverfjord IL, men fordi spillet virkelig hadde fortjent en bedre spillerinfo-UI ved uttak av lag både før og under kamp.
Nydelige Match Day
Der samtidige konkurrenter ofte nøyde seg med tørre tekstoppdateringer, smeller Teque London til med en grafisk kampmotor sett i fugleperspektiv. Det minner ikke så rent lite om en oppgradert krysning av MicroProse Soccer og Kick Off, men med vesentlig fyldigere spriter enn datidens vanlige «fyrstikkmenn».
Du har selvsagt ingen direkte joystick-kontroll over spillerne. Du er manager, bastet og bundet til benken, henvist til å bite negler og brøle instrukser mot skjermen mens du ser om vingbacken holder formasjonen eller om midtstopperen pådrar seg en lei strekk. Blir du lei av å se mannskapet ditt kjempe om smuler i gjørma i 3. divisjon, har spillet en herlig «Spectator Mode» der du kan koble av og se Liverpool slakte Manchester United på Anfield i stedet. Det er så terningskast seks som det går an!
Når dommeren blåser av, samler du troppen til en peptalk for å justere moralen, før du møter den nådeløse pressen. Dagen derpå presenteres du for overskrifter i lokalavisen, der prestasjonene dine felles i en herlig 90-talls tabloidestetikk.
Denne delen av spillet er utsøkt, og muligens den beste match day visningen blant alle sjangerens spill?
Her scorer Tony Sheperd på frispark. En kanon som garantert kommer til å bli snakket om i garderoben etter kampen. Og på puben etterpå.
Den ultimate gulroten på Disk 2
I motsetning til spill som lar deg velge fritt fra øverste hylle fra dag én, krever Soccer Challenge hardt arbeid i gjørma. Du må starte i bunnen av pyramiden og bygge deg opp. Her er det bare å starte med lag som Carlisle og jobbe seg oppover.
For å låse opp landslagsjobben på disk 2 og få muligheten til å lede England mot EM i Sverige, må du kvalifisere deg gjennom eksepsjonelt godt klubbarbeid: Du må avslutte en sesong blant de fem beste i toppdivisjonen for å få utlevert passordet til den hellige gral.
Ironien er til å ta og føle på: For å få jobben Graham Taylor i virkeligheten høstet så vanvittig mye kjeft for, må du i spillet bevise at du er et taktisk geni. Ute på landslaget forsvinner klubbens overgangsmarked fullstendig; i stedet må du basere deg på et finslipt speidernettverk som overvåker 20-mannstroppen din i deres respektive klubber før skjebnekampene.
Moro fakta fra sidelinjen: Da Krisalis slapp spillet midt under mediekjøret i juli ’92, fleipet redaksjonen i Amiga Format med at den aller viktigste juksekoden i spillet var å huske å sette opp tre spisser mot Sverige – stikk i strid med Taylors famøse Lineker-bytte!
Konklusjon: Dommen i 2026
Jeg spilte ferdig én sesong og krummet nakken inn i den neste før jeg takket for meg. Jeg nådde aldri passordet til disk 2, så landslagskarrieren min forblir uforløst på diskettstasjonen. Men etter en grundig gjennomkjøring er det lett å forstå hvorfor den britiske spillpressen den gangen trillet solide tall til tross for Taylors krisestempel (Amiga Computing ga hele 87%, mens Amiga Format og Amiga Power la seg på pene 82% med rådet: «Husk å sette inn tre spisser mot Sverige!»).
Graham Taylor’s Soccer Challenge er en liten triumf for spillbarhet og teknisk håndverk over elendig timing og merkevaremessig motvind fra alle kanter. Kampsekvensene er en fryd å se på, treningsregimet gir genuin dybde, og atmosfæren sitter som et skudd.
Hadde Krisalis spandert en ekstra tanke på brukergrensesnittet slik at vi slapp å sitte med penn og papir for å ta ut laget, ville dette snust på en klassikerstatus. Slik det står, lander jeg på en hederlig 7er. Definitivt verdt en nostalgisk ettermiddag ved Amigaen – om ikke annet for å bevise at du kan lede laget bedre enn Graham Taylor klarte den skjebnesvangre kvelden på Råsunda i 1992.
Min poengscore er 7/10.
Her er de andre publiserte artiklene i Lasses tilbakeblikk på fotballspillhistorien: