Vi har testet Commodores første utgivelse for moderne spillplattformer.
Britiske Team17 ble grunnlagt i 1990, og i motsetning til det aller meste av spillselskaper fra den tiden er de fortsatt uavhengige og lever i beste velgående. Deres nyeste utgivelse, førstepersonsskyteren Wardogs, feiret for noen dager siden to millioner solgte kopier fem dager etter lansering, så de gjør det helt fint.
Selskapet traff faktisk blink allerede med sin første spillutgivelse, slåssespillet Full Contact. Det slo seg inn helt i toppen av de britiske salgslistene, på tross av at den legendariske introduksjonssekvensen strengt tatt er det beste med hele spillet. Det var imidlertid med deres andre spill at de skulle sementere sitt rykte som et av den europeiske spillbransjens viktigste studioer. Det spillet het Alien Breed, og kom til Amiga i 1991.
Suksess ble til serie
Alien Breed tar oss til en utenomjordisk koloni, der et eller annet har gått veldig galt. Det tar cirka førti millisekunder fra du starter å spille til du oppdager hva problemet er – allerede på landingsplassen din kryr det av Aliens-inspirerte kryp som umiddelbart går til angrep, og dermed er det bare å fyre løs. Spillet bruker ovenfra-og-ned-vinkelen (jeg ville sagt «fugleperspektiv», men det er neppe noen fugler her) og foregår i store, labyrintaktige brett der du i tillegg til å kverke rom-monstre må lete opp nøkler, penger og ammunisjon for å komme deg videre. Det har en distinkt og lekker visuell stil, herlig klaustrofobisk stemning og et smått legendarisk lydspor.
Året etter fulgte Team17 opp med Alien Breed: Special Edition ’92, og beviste dermed at man ikke trenger å vente ti-femten år med å lage nyversjoner. Special Edition ’92 leverte en totalrenovering av hele spillet, en haug av nye brett og ble lansert til langt lavere pris – en oppskrift på suksess som sikret det plass i topplistene i over ett år.
Deretter kom Alien Breed 2 og Alien Breed: Tower Assault, der sistnevnte byttet ut de lineære brettene med en ikke-lineær struktur og relativt åpen verden. Så, i 1995, tok serien steget over i tre dimensjoner med Alien Breed 3D, en Doom-klone som teknisk sett var betydelig mer avansert enn Doom. Oppfølgeren, Alien Breed 3D II: The Killing Grounds fulgte opp året etter – men høye systemkrav og Amiga-eksklusivitet hindret det i å selge mer enn noen få tusen kopier. Det ble Team 17s siste Amiga-spill, og det siste Alien Breed-spillet frem til serien ble gjenopplivet på Xbox Live Arcade i 2009. I mellomtiden var det en annen Amiga-original som holdt Team17 flytende, nemlig Worms-serien.
Worms er uansett en historie for en annen gang. I dag er det de originale Alien Breed-spillene som gjelder. De har nemlig blitt samlet og relansert i én pakke, utgitt av selveste Commodore, og jeg har brukt den siste uken på å kose meg med dem.
Jeg begynte på slutten
Okay, skal jeg være helt ærlig, er det først og fremst ett av spillene i pakken som har fått fokuset mitt: Alien Breed 3D. Jeg har, som nevnt mange ganger tidligere, en skikkelig svakhet for gamle førstepersonsskytere, og Alien Breed 3D har alltid vært et spill jeg har likt. Men versjonen i denne pakken er den klart beste jeg har spilt.
Alien Breed 3D ble i sin tid presentert som Amiga-plattformens svar på Doom, og med sine teksturerte 3D-miljøer representerte det en type spill Amiga generelt slet med – både på grunn av manglende prosessorkraft og en grafikkarkitektur i utgangspunktet helt uegnet for denne typen spill. For å få det til å gå relativt glatt på en standard Amiga 1200 ble oppløsningen i 3D-vinduet redusert kraftig, og dette vinduet ble krympet til å bare dekke en tredjedel av skjermen, sånn cirka (en fullskjerm-aktig modus var tilgjengelig, men den manglet grensesnitt og pikslene var på størrelse med Lego-klosser).
Til gjengjeld hadde spillet en betydelig mer avansert 3D-motor enn Doom. Det hadde ekte 3D-miljøer, med broer og det hele, det hadde vann med lekre brytningseffekter som du kunne dykke ned i, og det hadde til og med enkelte gigasvære 3D-fiender. Legg til generelt mye mer fargerike og visuelt interessante miljøer, episke eksplosjoner og tidvis avansert interaktivitet og skripting, og resultatet står seg overraskende godt den dag i dag.
Versjonen vi får i 35th Anniversary-pakken beholder originalens lave oppløsning, og jeg skjønner om det er en vanskelig bøyg å komme over for noen. Men bildeoppdateringsfrekvensen er nå silkemyk, og det var den slett ikke opprinnelig. Mye viktere er det likevel at du nå, i stedet for å styre rundt med piltastene som en kløne, kan legge venstrehånden på WASD-tastene og høyrehånden på musa, og spille det helt som et moderne førstepersons skytespill. Dette representerer en umiddelbar og kjærkommen oppgradering av spillopplevelsen, og jeg elsker det. En annen ting jeg elsker er at originalens irriterende passordsystem kan droppes til fordel for fri lagring når som helst gjennom emulatorløsningen. Glimrende.
Disse to tingene gjør riktignok spillet en god del lettere enn det opprinnelig var, og tar kanskje bort litt av nerven i opplevelsen. Ærlig talt syntes jeg vanskelighetsgraden begynte å tære allerede fra det tredje brettet i den gamle versjonen, så for meg gjør det ingenting å få spille det som en skytespill-gud i stedet. Men hvis du ikke vil, så trenger du jo heller ikke å bruke verken WASD, mus eller lagring.
For meg er Alien Breed 3D egentlig alt jeg trenger for å kalle dette produktet en suksess, men jeg skjønner jo at jeg er godt over gjennomsnittet glad i (og i stand til å sette pris på) ordentlig gamle førstepersonsskytere, noe som er en helt annen greie enn å like moderne førstepersonsskytere i retrostil. Er du litt som meg, vil jeg ikke nøle med å anbefale spillet.
Jeg må forøvrig nevne at det finnes en gratis Zdoom-nyversjon av Alien Breed 3D, ved navn Project Osiris. Jeg syntes denne er såpass annerledes å spille at jeg ikke opplever den som noen fullgod erstatning, og etter å ha testet den gikk jeg raskt tilbake til versjonen i denne pakken. Men for all del, den er et imponerende stykke arbeid og teknisk sett er den sikkert bedre. Bare ikke tro den emulerer originalopplevelsen.
Oppfølgeren, Alien Breed 3D II: The Killing Grounds har jeg mye mindre erfaring med. Det er et teknisk steg opp, med høyere oppløsning og enkelte dritkule elementer som fiender med sine egne lyskastere som faktisk lyser opp miljøene i retningen de peker (i 1996, på Amiga!). Men den høyere oppløsningen gjør også at de repeterende teksturene og pregløse omgivelsene blir veldig tydelige, og det mangler originalens sjarm. Likevel: Det er faktisk artig, og nå som jeg har det skal jeg ikke utelukke at jeg kommer til å fullføre det … en gang.
2D-spillene har også blitt oppgradert
Jeg må jo nesten ta for meg de klassiske, todimensjonale Alien Breed-spillene også. De har et svært godt rykte på Amiga, og det er ikke ufortjent. Spesielt fordi alle støtter samarbeidsspilling for to, et magisk triks som nesten alltid hever spillopplevelsen minst tre hakk. Jeg mistenker faktisk at de alle er designet med samarbeidsspill som hovedfokus, for spiller du dem alene er de rett og slett veldig vanskelige.
Så skal det sies at også disse spillene nyter godt av at du ikke lenger er avhengig av det gamle, kjipe passordsystemet, men kan lagre når som helst. Og de har i tillegg fått en annen justering, som er mye viktigere. På samme måte som Alien Breed 3D nå er superkomfortabelt å spille med WASD og mus, kan du nå spille 2D-spillene med to stikker, der skytingen er uavhengig av retningen du beveger deg. Tower Assault hadde en ordentlig hendig «rygge mens du skyter»-funksjon, men i de andre spillene skjøt du alltid fremover, noe som naturlig nok ikke er ideelt når det du prøver å skyte også er det du prøver å rømme fra.
Igjen, det fungerte selvsagt den gangen, og det var med å gjøre spillene ekstra klaustrofobiske samtidig som det tvang deg til å tenke på en spesiell måte når du spilte. Jeg skal ikke påstå at vi ikke mister noe med å modernisere siktingen, men jeg er nesten litt overrasket hvor godt Alien Breed-spillene funker som «twin stick shooters» – helt naturlig, som om de alltid var laget for det. Du kan selvsagt spille på gamlemåten, og det er jo helt klart mest autentisk. Men det er uansett ikke Geometry Wars, det her, og de klaustrofobiske miljøene gjør at opplevelsen fortsatt er gjenkjennbar.
Amiga-folket regner typisk hele serien som klassikere, men hvis du er nykommer ville jeg hoppet bukk over originalen og startet på Special Edition ’92 hvis jeg skulle prøvd å spille dem i rekkefølge. Personlig syntes jeg alle spillene i serien lider av at miljøene er litt for labyrintaktige, med litt for mange meningsløse blindveier og litt for mange muligheter til å sette seg fast fordi du bruker de begrensede ressursene (i form av nøkler og ammunisjon feil). Det at fiendene kommer tilbake hele tiden er også et stadig irritasjonsmoment. Men de senere spillene blir mer finslipte, og der originalen bare pøser på med fiender som om det skulle vært Gauntlet føles designet mer gjennomtenkt i de senere. Tower Assault er nok det beste, og gjør et hederlig forsøk på å by på mer enn rene labyrinter.
Jeg vil uansett anbefale deg å velge et av dem, og gå for det. Ikke hopp over på neste med en gang du får Game Over, da blir opplevelsen bare en suppe av ulike men veldig like spill. Og bruk for all del lagremulighetene, for å ta brodden av spillenes nådeløse tilnærming til utforsking. Den funket den gangen du hadde én plattform og det kom ti spill til den hver måned. Ikke i dag.
Hva så med innpakningen?
Alien Breed 35th Anniversary Collection byr på det meste av det du forventer. Emuleringen fungerer glimrende, og du har rikelig med innstillingsmuligheter – skjønt ingen kontrollerkonfigurering, enn så lenge. Det er også mye historisk materiale her, som du finner via en slags hub formet som et klassisk Alien Breed-spill med fancy piksler. Det varierer hvor mye innhold du får på hvert spill (Alien Breed 3D er et høydepunkt, med en haug av ubrukt materiale). Utforsker du nok låser du også opp en egen horde-modus der du må kjempe mot en evig strøm av romvesener, men egentlig bare noe pjatt lagt inn for å gi pakken et ekstra punkt på skrytelisten og ikke noe du faktisk har grunn til å bruke tid på.
Du kan også finne to dokumentarfilmer med intervjuer, der den ene er fokusert på originalspillenes historie og den andre handler om selve samlepakken. Det er mye gull her, men regien er laber og ting tar for lang tid. Det hjelper ikke at videoavspilleren mangler så godt som alle forventede funksjoner og bruker helt elendig KI-teksting som ikke engang klarer å få spilltitlene riktig. Apropos video: Du finner også presentasjonsvideoer fra alle (tror jeg!) individuelle brett i de forskjellige spillene, noe som er … kult? Samtidig litt unyttig, sånn ærlig talt, og sikkert en viktig grunn til at pakken tar hele 8,5 GB med harddiskplass (og dermed blir en kandidat for sletting neste gang jeg skal installere et stort spill og har gått tom for plass igjen).
Jeg nevnte at Alien Breed-spillene åpenbart er designet for samarbeidsspill, og dette får du muligheten til å gjøre via nettet. Bra, hvis du har noen å spille med. Men skal du spille lokalt, nytter det ikke at den ene spilleren bruker tastaturet og den andre en kontroller, du må ha to kontrollere. Det fungerer i alle fall ikke med bare én, og spillet ignorerte konsekvent arkadestikken min, så jeg må egentlig bare stole på Steam-siden som hevder at lokal flerspiller er støttet. Her må ting fikses opp, ASAP.
Commodore tar over
Hele greia starter med en stilig intro – eller, altså, det starter med Commodore-logoen, som nesten ga meg gåsehud. Jeg skal ikke gå i detalj om alle problemene som har preget Commodore og Amiga i de siste 30 årene, for det vil bare være begredelig lesning. Men som resultat av disse problemene har det ikke vært noen klare og tydelige forkjempere for de legendariske plattformene. Det har ikke vært noe Nintendo, Sega eller til og med Atari som har jobbet for å bevare og tilgjengeliggjøre de gamle spillene vi som vokste opp i miljøer preget av Commodores maskiner husker fra vår barndom. Og takket være giftig rettighetsstrid har det vært vanskelig for andre å plukke opp fakkelen, også. Så når spill som var Best På Amiga har blitt relansert, for eksempel på Steam, har det typisk kun vært tristere utgaver for andre plattformer vi har fått.
Jeg vet ikke i hvor stor grad ting kommer til å endre seg nå som stridighetene for det meste er over og både Commodore og Amiga går inn i fremtiden som forhåpentligvis stabile selskaper og samarbeidspartnere. Men mitt håp er at begge vil fungere som fanebærere for våre gamle klassikere, og gjøre det lettere for eksterne aktører å hente lisensene og programvaren de trenger for å gjøre dem tilgjengelige for et moderne publikum. Alien Breed 35th Anniversary Collection lover i alle fall godt. Commodore har trukket i tråder, funnet ressurser og hentet lisenser, satt sammen en solid samling med ekte Amiga-klassikere, og fått den ut på både PC og konsollplattformene som preger dagens marked.
Det er herlig å se, og jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at dette bare er begynnelsen. For det er så vanvittig mange klassikere å hente frem igjen, og der dette i mange år har fremstått som helt urealistisk for majoriteten er håpet tent nå.
Konklusjon
Alien Breed 35th Anniversary byr på alle Amiga-spillene i Alien Breed-serien, og for mange er det nok til at pakken er et obligatorisk kjøp. Dette er ikke nyversjoner, men emulerte Amiga-spill, skjønt de har fått oppgraderte kontrollsystemer noe som gjør både 2D- og 3D-spillene mye mer behagelige å spille i 2026 (selv om du kan spille dem som du alltid har gjort, om du vil).
Hele serien har et svært godt rykte hos Amiga-veteranene, men for min del er det faktisk Alien Breed 3D som er høydepunktet. Det å kunne spille dette spillet med WASD og mus har bare gjort meg enda mer imponert over det Andy Clitheroe og Team17 fikk til på Amiga 1200 i 1995, og jeg elsker det. Jeg syntes også 2D-spillene fungerer godt i denne pakken – de har visse designmessige aspekter jeg ikke er så begeistret for (labyrintpreg og blindveier, fiender som aldri slutter å komme tilbake, og så videre), men opplevelsen er definitivt mye triveligere når jeg kan lagre når som helst. Kanskje jeg faktisk klarer å spille gjennom Tower Assault nå!
Innpakningen er helt okay, med mye ekstrainnhold (selv om ikke alt er like interessant) og rikelig med konfigureringsmuligheter. Så blir jeg riktignok ganske skuffet om ikke en av de første oppdateringene gjør det mulig å spille lokal samarbeidsmodus med tastatur og én kontroller.
Er du nostalgisk Alien Breed-tilhenger eller bare greit over gjennomsnittet interessert i retrospill, tror jeg definitivt du vil like denne pakken.
Alien Breed 35th Anniversary er ute på PC (Steam, GOG og Epic), PlayStation og Xbox nå, med en Switch-versjon rundt hjørnet. Jeg fikk tilgang på anmelderkode cirka en uke før lanseringsdatoen, og det er testing av denne som er grunnlaget for artikkelen. Her er en trailer: