Disse spillene har vi spilt i det siste (september)

Velkommen til en ny, fast artikkelserie på Spillhistorie.no. I disse artiklene vil vi trekke frem de spillene vi har kost oss (eller ikke) med i de siste ukene. Tanken er å poste en ny artikkel hver måned, omtrent midt i måneden. Klikk deg inn på artikkelen under for å se om det er en sammenheng mellom spillene vi har spilt, og spillene vi så fram til for noen uker siden.

Civilization V – Kultur er no dritt (Kristian)

Ahh… denne klassikeren blir aldri for gammel. Det er nå snaue 5 år siden Civilization V ble lansert, og det var det aldri noen tvil om at det var en verdig arvtager i serien.

Civilization V
Den strategiske oversikten er genial, men glemt av mange.

De siste ukene har det blitt en del tid med både Shaka og Gandhi, i to ganske forskellige spill. Jeg valgte nemlig å spille i «ånden» til lederen jeg valgte – så Shaka ble en virkelig krigsherre som alldeles ikke lot seg pille på nesen, mens Gandhi – vel, der var det fred og ingen fare.  Jeg var på god vei til å knuse all motstand med Shaka, og med Gandhi var jeg kun få turer unna en diplomatisk seier. Det endte forsåvidt bra for min del – jeg vant jo til slutt, men ikke på den måten jeg egentlig ville. Begge gjennomspillingene endte på samme måte – med kulturell seier. Neste gang er jeg nok nødt til å skru av denne seiersmåten – jeg liker den ikke, og har egentlig aldri likt den.

Men nå er det vel på tide med en 6-er?

Vått og rått i Forza Motorsport 6 (Kristian)

forza 6 ferrari
Plask sa det. Og så snurret jeg av banen…

Du syke banan hvor jeg falt for Forza Motorsport 6. Regnværskjøringen er det råeste jeg har vært med på av bilkjøring i spill. Lydeffektene der dråper plasker og trommer på karosseriet, mens de preller av på noe som jeg kun kan anta er en nyvokset bilrute, vindusviskere som pisker for fullt – før vannplaningen kommer like før en sving… Herlighet! Jeg har allerede delt mine inntrykk, og jeg har kjørt både gamle biler og Indycar.

Selv om jeg er kritisk til ganske mye utenom selve bilkjøringen, så er det fortsatt et fantastisk spill. Jeg er i alle fall hekta. I mangel av Porsche, har jeg valgt å fokusere på et ikke helt ukjent bilmerke, kalt Ferrari. Det viser seg at 1969-modellen Dino GT kan minne litt om Porsche om man legger godviljen til.

Frustrasjon i FIFA 15 (Kristian)

Rock, Paper, Shotgun hadde en interessant artikkel om hvordan FIFA-spillene klarer å skape så mye aggresjon. Om du aldri har blitt – eh, lettere irritert – fint for deg. Da mangler du sannsynligvis vinnerinnstinkt, eller så er du en av de som foretrekker å være en god taper. For å ha det sagt, jeg hater å tape. Jeg er alldeles ikke en god taper.  Rett og slett en elendig taper. Det er like ille å tape i FIFA, som når favorittlaget mitt taper en fotballkamp. Det skjer heldigvis ikke så ofte.

fifa15
Messi… slik han var i FIFA15 – og 14… og 13… og 12. Og sikkert 16.

I det siste kan jeg sverge på at det virker som om EA Sports har lagt inn masse «bugs» eller andre frustrasjonsmomenter i 15-versjonen, slik at folk skal få en mye bedre opplevelse når de kjører i gang FIFA 16. Det er nok bare noe jeg innbiller meg, men likevel – konspirasjonsteoriene er det første som dukker opp når Spania plutselig velger å springe i sirup, slå pasninger i blinde, og skyte på de stakkars fuglene som flyr forbi. Eller når en skadd John Terry sprinter i fra Jesus Navas.

Og hvorfor er ikke dette straffe??

FIFA 16 kan ikke komme fort nok!

Mad Max er ikke galt (Kristian)

Det er lenge siden jeg har koset meg så med et spill i denne sjangeren. Mad Max havner for meg inne på samme nivå som Shadow of Mordor, kanskje enda et hakk opp på grunn av bilen man kan tilpasse i det uendelige – og ikke minst muligheten til å kjøre i førsteperson.

Mad Max
Max i en av basene sine

Selv om slåssingen er noe enkel, så fungerer det ganske strømlinjeformet. Det å time pareringer slik at man kan kontre med spesialangrep er også et lite krydder som gjør kampene interessante. Jeg føler likevel at man skal være bra dårlig eller ukonsentrert hvis man klarer å dø i en slåsskamp, selv mot seks, syv stykker på en gang. Forresten, jeg har jo klart det selv…  Dog skylder jeg på konsentrasjsonssvikt i gjerningsøyeblikket, eller at jeg rett og slett blir for opphengt i å gjøre perfekte pareringer – da ryker jeg på en smell av og til.

Uansett, jeg har nok ikke spilt mine siste timer med Mad Max enda. Det blir spennende å se hva som skjer på DLC-fronten.

Microsoft Solitaire Collection – en venn i kjedsomhetsnøden (Kristian)

Pyramiden er kjapp og grei.
Pyramiden er kjapp og grei.

Kort og godt (!),  så har jeg faktisk brukt en del tid på kabal. Alt oppstyret som skjedde rundt lanseringen av Windows 10, og måten Microsoft hadde fjernet de gode, gamle spillene på, det fikk meg til å sjekke ut hva alt egentlig dreide seg om. Slenge inn reklamefinansierte versjoner i stedet? Fysjom.

…Og vips, så var jeg like hekta på kabal som jeg var på Minesveiper for 15 år siden. Sistnevnte har jeg forresten ikke turt å teste i ny versjon, i frykt for å slite ut knappene på den nye musa mi.  Uansett – reklamen er fint lite forstyrrende. Det eneste er at man en sjelden gang får opp et spørsmål om man er villig til å se en videosnutt for å få diverse bonuser. Der har jeg ingen problemer med å svare «nei».

Ikke så begeistret for Mad Max (Joachim)

... men det er enkelt å bytte tilbake igjen...
Vi har delte meninger om dette spillet.

Dette er et spill der det har oppstått et tydelig skille mellom hva spillpressen generelt mener om spillet, og hva spillerne mener om det. Pressen er generelt litt kjølig, spillerne er generelt veldig positive. Naturligvis har dette resultert i konspirasjonsteorier og slikt – noe spillpressen for så vidt kan takke seg selv for, med tanke på hvordan deler av den har oppført seg på andre områder. Og nå som jeg ikke lenger er en del av den etablerte spillpressen, kan jeg endelig komme ut av skapet og si at … uh, spillpressen har rett.

Vel, det er min mening, i alle fall. Jeg vet Kristian elsker dette, men jeg må grave veldig etter motivasjon for å spille dette spillet. Kjøringen opplever jeg som seig og kjedelig, kampsystemet er forutsigbart og kunstig, og fremgangen er preget av alt for mye fokus på å låse opp det ene med det andre – igjen på en veldig kunstig måte. Jeg synes rett og slett hele spillmodellen er kjedelig, og håper virkelig at Just Cause 3 (fra samme studio) utvikles etter helt andre prinsipper.

Civilization V – nytt liv med nye kart (Joachim)

Ørkenkartet sikret en annerledes Civ V-opplevelse.Ørkenkartet sikret en annerledes Civ V-opplevelse.
Ørkenkartet sikret en annerledes Civ V-opplevelse.

Jeg har også spilt Civilization V denne måneden – faktisk går ryktet om at det er min skyld at Kristian begynte å spille det igjen. Jeg har prøvd meg på to forskjellige spill, på to forskjellige typer kart. Det ene kartet var et istidskart, mens det andre var dekket av ørken. Jeg er litt lei av standardkartene, og var på utkikk etter mer spesielle kart som kunne prege opplevelsen i litt større grad, og det føler jeg at jeg fikk. Istidskartet var riktignok rimelig standard det også, om man så bort fra at polene tok mye mer plass enn vanlig, men på ørkenkartet måtte jeg ta veldig store hensyn til landskapet under spillingen.

Civilization V er uansett glimrende moro, og et spill jeg stadig kommer tilbake til. Men nå som det er fem år gammelt, er så jeg slår meg sammen med Kristian og krever en snarlig oppfølger. Mens vi venter gleder jeg meg faktisk ganske mye til Beyond Earth-ekspansjonen som kommer neste måned.

Shadowrun: Hong Kong er solid (Joachim)

Cyberpunk møter fantasy i dette spillet.
Cyberpunk møter fantasy i dette spillet.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en egen inntrykk-sak om dette isometriske cyberpunk-rollespillet, men tiden flyr. Kort sagt: Det er et bra spill, men jeg føler at utviklerne har låst seg litt for fast i modellen de er vant med (fra Shadowrun Returns og Dragonfall), for det ble litt i overkant forutsigbart. Spesielt hvordan du havner et nytt sted, må jobbe deg opp ved å ta mer eller mindre ulovlige oppdrag og må bruke masse tid mellom oppdragene på å snakke med lagkameratene dine for å oppleve historiene deres og låse opp spesialoppdragene deres. Og, wow, disse folkene har snakketøyet i orden. Ikke er de like interessante som bifigurene i Dragonfall, heller.

Men alt i alt? Fortsatt moro. Det turbaserte kampsystemet byr på massevis av taktisk frihet, og spillet har mange kule kampsituasjoner der du må bruke omgivelsene til din fordel og tenke nytt for å vinne. I tillegg liker jeg oppgraderingssystemet, som fortsetter å være relevant hele veien gjennom spillet. Men altså, skal Harebrained Schemes lokke meg til å spille nok et Shadowrun-spill, må de tenke litt nytt. Ok, veldig nytt. Dette er i grunnen tredje versjon av samme spill, og det holder.

Gøy med tekst i A Wise Use of Time (Joachim)

Grafikken skal man i alle fall ikke klage på.
Grafikken skal man i alle fall ikke klage på.

Jeg vet at mange hisser seg opp over hvordan Steam har åpnet slusene i det siste året, og få spill får like mye negative kommentarer som de rene, tekstbaserte «velg ditt eget eventyr»-spillene. Jeg elsker dem imidlertid, og kjøper nesten alle som kommer på Steam. A Wise Use of Time er den ferskeste lanseringen fra tekstspillkongene Choice of Games, og på papiret i alle fall, er det temmelig bra. Det er stort, med mange bihistorier og flere romantiske muligheter og valgene du tar får reelle og store konsekvenser underveis.

Jeg opplevde det imidlertid også som ganske ufokusert, med litt for mange bihistorier som var for underutviklet til at jeg egentlig klarte å bry meg med dem. Synd, for konseptet (at du plutselig en dag oppdager at du kan stoppe tiden) er ganske kult. Om du ikke har prøvd noen av disse spillene før, vil jeg heller anbefale at du prøver Choice of the Deathless, The Hero of Kendrickstone, Choice of Robots eller Mecha Ace.

Big Pharma er vanedannende! (Joachim)

Denne blandingen av hjernetrimspill og «tycoon»-aktig tjen-deg-søkkrik-strategi har jeg skrevet ganske mye om allerede, så sjekk inntrykkene mine. Spoiler: Det er bra! :)

AdVenture Capitalist (Nikolai)

Hm!
Hm!

I rekken av avhengighetskapende spill av typen Cookie Clicker, har vi nå fått «free to play»-spillet AdVenture Capitalist på Steam. Her er målet å tjene penger. Masse penger. Du starter med en limonade-butikk på gaten, tjener penger, kjøper en ny. Oppgraderer butikken, tjener mer. Hyrer inn en ansatt så inntjeningen går av seg selv og starter en avis. Rinse and repeat. Etterhvert tjener du mye penger. Men spillet er ikke over, for du kan selge alt og starte fra bunn. Og da får du investorer. Engle-investorer. Disse kan brukes til senere i spillet å tjene enda mer og utvide til Månen. Så Mars. Bruke dem sa du? Ja, jeg mente selvsagt å OFRE dem. Jeg er ond. Og skal du tjene noen quintillioner, eller mer, må du være pragmatisk.

Cities: Skylines (Nikolai)

Vi liker å bygge byer.
Vi liker å bygge byer.

Bybyggerspill har alltid vært en sjanger jeg har likt. Jeg elsket å bygge byimperier i SimCity, fra den første SimCity til SimCity 3000. SimCity 4 likte jeg aldri, selv om jeg vet at dette anses for å være den beste av dem, av mange. Nye SimCity fra dette tiåret kjøpte jeg på release, dum som jeg var. Det var en gedigen skuffelse. Dette var også hvordan svenskene i Paradox Interactive og utviklerne Colossal Order i Finland følte det. De satte seg derfor fore å lage tidenes bybygger.

Og de klarte det! Da spillet kom ut i våres var jeg hektet. Nylig har jeg igjen spilt spillet, og strever nå med å balansere budsjetter mens forurensingen i byens elv øker, og folkehelsen er truet. Jeg skal nok klare det denne gangen også. Men først må jeg få mer penger inn i bykassen. Og tiltrekke meg flere innbyggere. Og kanskje burde jeg skaffe meg den kommende ekspansjonen også? Tror det.

The Longest Journey (Nikolai)

April Ryan, den gangen Synnøve Svabø sto for stemmen hennes.
April Ryan, den gangen Synnøve Svabø sto for stemmen hennes.

Jeg elsker eventyrspill. Først og fremst pek og klikk. Jeg er av den minoriteten som kjøpte første sesong av Telltales Walking Dead og hatet det. Jeg liker å tenke! Utforske! Løse problemer(og lete fram en walkthrough når jeg ikke klarer å gjøre dette. Jeg er svak…)! Walking Dead er alt jeg hater ved sjangerens utvikling. Derfor bestemte jeg meg for å støtte Kickstarteren av det nyeste Drømmefall. Men jeg ville ha hele historien i riktig rekkefølge. Derfor startet jeg tidligere i år The Longest Journey igjen, som jeg eier på Steam og aldri fullførte da det kom ut.

Jeg kom langt, og etter en pause i sommer begynte jeg igjen. Det er et gammelt spill og det er irritasjonsmomenter ved det, slik som at det er mye løping fram og tilbake som tar unødvendig mye tid. Men jeg har kost meg veldig. Dessverre forsvant lagringsfilen med en havarert Windows-installasjon for et par uker siden. Kanskje begynner jeg på nytt, sannsynligvis ser jeg på Let’s Plays og gjør meg klar for neste kapittel i serien. Moro har jeg uansett hatt!

Pinball Arcade (Mats)

Det blir ikke mer realistisk enn dette.
Det blir ikke mer realistisk enn dette.

Jeg ramlet rett ned i flipperspillhullet for et par måneder siden, og etter hvert ble jeg manisk besatt av å fullføre «Skilled»-målene på hvert eneste brett. Pinball Arcade inneholder reproduksjoner av hauger av klassiske arkademaskiner, og gjør at du endelig kan bruke uendelig med tid sammen med flipperspillene du har et vagt minne av å ha sett en gang i barndommen (for min del primært på Liseberg). Hver sesong kan kjøpes for seg og består av opp mot tyve klassiske flipperspill, inkludert spill som aldri kom lenger enn til prototypfasen (og må jeg spille «Gone Nuts» mer nå kommer jeg til å .. vel, ja.). Alle brett har to sett med fem oppgaver («Skilled» og «Wizard») som skal gjennomføres (som er lagt på oppå de vanlige oppgavene på flipperspill), og dermed fant jeg den perfekte muligheten til å ende opp i en «bare en runde til»-situasjon som bare er overgått av Civilization.

Wolfenstein: The Old Blood (Mats)

Hvis den eneste gode nazisten er en død nazist, betyr det at zombie-nazister egentlig er litt okay?
Hvis den eneste gode nazisten er en død nazist, betyr det at zombie-nazister egentlig er litt okay?

Et av fjorårets beste spillopplevelser fikk en selvstendig utvidelse tidligere i år, men etter å ha spilt meg gjennom de første kapittelene akkurat da spillet kom ut, endte det av en eller annen grunn på ventelista. Nå har jeg klart å huke det fram igjen (og det er jo ikke verdens lengste spill, så jeg burde jo ha vært ferdig), og det er fortsatt like morsomt å tusle rundt i en levende sci-fi-verden. Oppskriften er en salig blanding av andre verdenskrig og en alternativ teknologisk utvikling fra nazistenes side, gitt at de kom seirende ut av konflikten som var grunnlaget for det forrige spillet. Om du er sulten på god, klassisk førstepersonsaction som spiller på en moderne måte, så er dette spillet for deg!

DiRT Rally (Mats)

Mats liker også Dirt Rally.
Mats liker også Dirt Rally.

Det er vel kanskje ingen stor overraskelse at vi er tilhengere av DiRT Rally her på Spillhistorie, men nå har jeg endelig fått kastet meg ut i flerspillerdelen sammen med en haug gode venner. Det er akkurat så morsomt som det burde være, og selv om den første utgaven av flerspillerdelen manglet en del opplagte egenskaper (slik som å kunne skru av mikrofonen og kunne ha private spillrunder), så er det aldeles glimrende å ha et simulatorbasert rallycrosspill med en fungerende flerspillerdel. Her kommer det til å bli mange flere timer framover, særlig med det begredelige oppdateringstempoet som Next Car Game / Wreckfest har om dagen (der det er over to måneder siden det kom noen oppdatering). Forhåpentligvis blir flerspillerdelen utvidet med enda flere spillere og med en versjon av den vanlige rallymodusen, slik at vi kan kjøre de samme strekkene samtidig og få rangering mot hverandre. Om du fortsatt trenger en grunn til å kjøpe DiRT Rally, så har du fått den nå.

Relaterte innlegg

3 kommentarer om “Disse spillene har vi spilt i det siste (september)

  1. All det Civ5-snakket får meg til å ville installere Civ4+FfH2 igjen… Er jo fortsatt noen sivilisasjoner der jeg ikke har kommet noe langt med. Illians f.eks.

    Det blir i overkant med snakk i Hong Kong, ja. Spesielt siden det ikke er så mye poeng med mye av det. I tillegg var det så buggy når jeg spilte det at jeg måtte ta flere «vent på patch» pauser som ikke hjelp! Måtte tilogmed frem med konsollen når en fiende satt fast i en heis eller noe.

  2. Civ er fantastisk.:) Jeg har dog spilt meg mett på Civ5 selv, og spiller andre spill i samme gate.:) Ikke overraskende blant annet Crusader Kings II.;)

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.