Mixtape er soleklart et av årets beste spill. Men kan det også bli stående igjen som en av tidenes beste spillopplevelser?
Mixtape forteller historien om ungdommene Rockford, Slater og Cass sin siste kveld sammen. Satt til et uspesifisert årstall, i det som oppleves som en mashup av 80 og 90-tallet, får spilleren være med på en dag i livet deres, mens de blant annet driver med forberedelsene til en siste fest før Rockford flytter til New York.
Spillet beveger seg sømløst mellom kapitlene ved at Rockford bryter den fjerde veggen og snakker direkte til spilleren i det hun presenterer den neste låten i mixtapen sin, ofte sammen med noen anekdoter og kontekst til det som foregår på skjermen.
Audiovisuelt
Det er vanskelig å formidle hvor imponerende den første scenen i spillet oppleves – I det du trykker ‘Play’ og bildet av Stacey som sitter på en benk fader inn fra svart, hører du kun fuglekvitter fra trærne like ved henne.
I det hun reiser seg fra benken og går mot skjermen, hører du lyden av klærne som rasler og myke fotsteg over grus. Kameraet flyttes til en close-up-vinkel av hennes solforgylte fjes, i det hun tar på seg hodetelefonene sine. Deretter ser vi fingeren hennes trykke ‘Play’ på en bærbar CD-spiller hun har festet i beltet. Håret reiser seg på armene mine i det et synthesizer-skapt musikalsk crescendo leder rett inn i hennes beskrivende fortellerstil som bryter med den fjerde veggen. Lydsporet fortsetter mens hun snakker. Stemningen er satt for hva man kan forvente videre.
Spillverdenen er svært detaljert og vakkert belyst, stilisert i en variant av et cel-shaded visuelt uttrykk som kanskje er litt mykere enn hva man har sett i en del andre spill i lignende grafisk stil.
Trekkene og proporsjonene til karakterene i spillet oppleves som forsiktig overdrevet, men bare akkurat nok til at det bidrar til å formidle følelser samt å understøtte narrativet uten å bli tegnefilm-aktig.
Det er umulig å ikke elske den varme visuelle stilen!
Og la oss ikke glemme de fantastiske stop-motion animasjonene. Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er med denne stilen som appellerer til meg, men jeg elsker stop-motion! Fra filmer som Coraline til Fantastic Mr. Fox eller den nyere kortfilmen Robin Robin. Kanskje det er en slags iboende koslig, varm og nostalgsk utstråling i stop-motion som taler spesielt til meg? Vakkert er det uansett!
Visuelt har Mixtape en skarp og tydelig pastell-lignende vibe over seg, uten at det føles monotont eller overdrevet. Eksempelvis er det merkbare kontraster mellom soverommene til hovedkarakterene og på tvers av de mange miljøene man er innom.
Rockfords rom ser ut som en vanlig tenåring sitt litt rotete rom med plakater på veggene, noen polaroid-bilder, LP-plater og andre detaljer som gjenspeiler hennes stil og personlighet.
Cassandras rom er i sterk kontrast til dette, kledd med en rosa, blomstrete tapet, tunge, draperte, rosa gardiner og hvite vintage-møbler. Rommet hennes blir et hint om at hun ikke får bestemme noe særlig over seg selv på grunn sine strenge foreldre. Spillet er fullt av slike detaljer som hjelper oss å forstå karakterene, deres historier og deres motivasjoner. I det siste tilfellet, kanskje noe om hvorfor Cass lener seg tungt inn i sin rebellske periode.
Videre oppleves det lett å leve seg inn i spillverdenen. Alt fra miljøene til karakterene, manuset, lydsporet og lyssettingen får det hele til å føles mer ekte.
Jeg opplever aldri at noe bryter med innlevelsen eller tar meg ut av spillet. Det oppleves nesten som om man er der selv. Etter min mening er spillet omtrent så nærme feilfritt som man kan komme, når det kommer til troverdighet og innlevelse.
Det er mulig at følgende scene treffer meg hardere enn det gjør for andre: I det Rockford på et tidspunkt tar på seg hodetelefonene og spiller av Roads av Portishead, fordi det er en av mine favoritt-samples innen musikk. Men man trenger ikke disse knaggene for å føle noe for spillet. Lydsporet er uansett fantastisk og nærmest formstøpt til det som skjer på skjermen.
Mixtape ble tross alt skapt med utgangspunkt i sangene vi hører gjennom spillet. Samtidig er det synergien mellom sansene våre som gjør hele opplevelsen, og der lykkes Mixtape med både manuset, regien, det visuelle og det musikalske. Det er skikkelig, skikkelig bra.
Gameplay
Fra det øyeblikket du trykker Play, beveger spillet seg i maks hastighet. Like etter at Rockford har satt tonen med sin introduksjon, blir man elegant ført over til en fantastisk «hill bomb-sekvens» på skateboard, til lyden av That’s Good av Devo. De tre vennene raser ned bakken, og du tar kontroll over Rockford som skater gjennom trafikken, utfører hopp, grabs og kickflips og «skitcher» bak bilen til en kompis, før man til slutt ender opp hjemme hos Stacey for å henge (og hente øl).
Kontrollene føles responsive, smidige og lekne. Spillet gjør det lett for deg å holde følge med pacingen og gir deg nok pusterom mellom kapitlene, der man får henge så lenge man vil på en lokasjon, før man spiller seg gjennom et flashback eller hendelser satt til nåtid.
For min del falt jeg helt pladask for spillet med én gang. Selv om historien er satt til et sted nord i California, føltes introsekvensen nøyaktig som jeg husker en dag i slutten av tenårene hvor jeg og noen kamerater skatet rundt i Oslo og hang hos en kar mens vi så på skate-filmer etterpå (alt fra rådhuset til GSF og Jordal for de som måtte lure).
Mens man henger på rommet til en av vennene, kan man interagere med alt mulig av gjenstander, eller snakke med Cass og Slater for å fremkalle dialog, kommentarer, anekdoter, obeservasjoner eller filosofiske betraktninger.
Det ene øyeblikket filosoferer Slater på en observasjon av det estetiske uttrykket til en musikalsk undersjanger, og i det neste drøftes en episode hvor noen fikk oppkast i fjeset. Jeg er ikke helt sikker på hva det sier om meg, men jeg er enig i at dette er en mer eller mindre livnær skildring av hvordan normale samtaler kan utspille seg i dødtid.
Historien føres videre gjennom å interagere med nøkkelobjekter som er merket med en gul sirkel. Hvert kapittel fungerer som en kontekst til vennegruppens relasjoner gjennom et flashback, eller ved å dra ut til neste steg i forberedelsene til kveldens eskapader.
Man spiller seg blant annet gjennom en hel rekke ulike minispill gjennom spillet – lage slushies, skyte med sprettert, kaste fiskesprett, rømme fra politiet i en handlevogn, spille baseball eller kaste dopapir på huset til rektor – ja, og for å ikke glemme den famøse kline-scenen hvor kameraet befinner seg inni munnene til de to deltagerne og man styrer hver tunge med høyre og venstre stikke på kontrolleren.
Som tidligere nevnt liker jeg svært godt hvor sømløst gameplayet og narrativet beveger seg fremover. Samtidig er det viktig å forstå at Mixtape ikke er et actioneventyr. Dette er hovedsaklig et narrativt spill, men et narrativt spill med langt mer variasjon og høyere tempo enn det jeg har opplevd i mange andre spill som er hovedsaklig narrative. Og viktigst av alt – Mixtape er et veldig bra spill!
Narrativ
Om den typen historie som Mixtape formidler, brukes oftest det engelske begrepet «coming of age story». Jeg sliter med å finne en tilstrekkelig god norsk oversettelse; Oppveksthistorie, dannelseshistorie? Uansett har denne typen historie eksistert som sjanger i mer enn 200 år. Og slike historier ser ikke ut til å gå ut på dato riktig enda. Jeg synes Cassandra beskriver det perfekt i spillet; “…being young, you never get to og back. No one remembers the suck.» hvor Slater svarer; «It’s like, we’re writing the albums, the greatest hits comes later, after it’s all over.”
«Å spille gjennom Mixtape fanger på imponerede vis hvordan det føltes å være i den bobla.»
Jeg mener at utvikleren, Beethoven and Dinosaur, treffer spikeren på hodet med manus og presentasjon. Å spille gjennom Mixtape fanger på imponerede vis hvordan det føltes å være i den bobla.
Det er spesielt tydelig når du skater ned bakkene, løper gjennom gatene eller flyr gjennom byen og over enger og hauger.
Etter at en vanskelig situasjon oppstår proklamerer Rockford; «I feel nothing but rage.» før hun presenterer; «This is Love by The Smashing Pumpkins.» i det du som spiller tar kontroll over henne mens du skater gjennom nabolaget og fremkaller eksplosjoner av biler, søplebøtter og postkasser ved å vise dem fingeren.
Selvfølgelig var det ikke nøyaktig slik våre utbrudd av ungdommelig og rebellsk sinne utspant seg. Men det var definitivt sånn det føltes.
Enkelte vil kanskje føle at historier som dette bare er en serie av troper og klisjeer, eller bare nostalgisk eskapisme. Men selv om det kan være delvis sant, så er det ikke iboende negativt at slike momenter er en del av innholdet. Det handler i størst grad om presentasjon – og det oser det av i Mixtape. Samtidig mener jeg at spill som Mixtape har et potensial til å fungere som en inspirasjon.
Det er helt mulig å føle nostalgi for en æra eller hendelser du aldri har opplevd. Og det er mulig å mimre om en fortid du ikke husker.
Det er i disse momentene man finner litt av magien i denne typen historier. Noen ganger får man innsikt i nye perspektiver på sine egne erfaringer, andre ganger kan man få nye ideer eller innse noe man ikke hadde tenkt over tidligere. Eller Gud forby, kanskje man bare kan ha en kul opplevelse med et spill som er gøy å spille?
Mixtape lykkes med å fange alle klisjeene rundt tenåringsopprøret på en måte som gjør at spillet har svært god flyt samt føles friskt, morsomt og til tider rørende.
Og forresten, hvis du mangler evnen til å sette pris på lydsporet i denne fantastiske historien, så er du kanskje en av de som er litt som Jenny Fucking Goodspeed, og da trenger jeg ikke vite mer enn det om deg…
Konklusjon
Litt som våre favorittkarakterer og historier er frosset i tiden, enten i form av ord på en side i en bok, eller gjennom bilder på skjermen, blir heller aldri denne historiesjangeren gammel.
Mixtape er en umiddelbar klassiker som jeg er sikker på at vil stå igjen som en «must play» i spillhistorien. Personlig føler jeg at dette er en av de beste opplevelsene jeg har hatt med et spill.
For å oppsummere – Vi har alle våre håp og drømmer, minner og ting vi angrer på. Det er bare menneskelig. Det virker passende å sitere Rockford sin gjengivelse av et sitat fra låta Subdivisions av Rush; «…as Rush said in their 1982 classic… Any escape might help to smooth. The unattractive truth. But the suburbs have no charms to soothe. The restless dreams of youth.”
Mixtape kan på mange måter fungere som et vindu inn i fortiden. Et nesten rose-farget dykk inn i nostalgien. Men ser man det fra et annet perspektiv, så kan det samtidig fungere som en påminnelse om viktigheten av å verdsette de små øyeblikkene, her og nå. Hvem enn du er, hvor enn du er og hva enn du søker, husk at vi er alle fanget på denne tidskarusellen som jorda vår er – kanskje låta di ikke er skrevet enda?
