Inntrykk: TrackMania Turbo

Med TrackMania Turbo forsøker den heftige bilspillserien å omfavne et nytt publikum. Det får ikke bare positive konsekvenser for spillet.

Da TrackMania kom i 2003, ble det raskt et av mine favorittspill. Det trykket på alle de riktige knappene, takket være heftig og rendyrket arkaderacing, ultrapresise kontroller og et redigeringsverktøy som lot brukerne designe sine egne baner. Det var selve essensen av et spill som er «enkelt å lære, men vanskelig å mestre» – enhver kunne sette seg ned med spillet for å ha det moro, men skulle du bli virkelig god, måtte du ha øvelse. Mye øvelse.

Fra PC til konsoll

Utenom noen nedgraderte versjoner til Wii og DS, som kom via seriens gamle utgivere i Focus Home Interactive, har ikke TrackMania kommet på konsoll før. Kanskje er det derfor serien heller ikke har fått den suksessen den egentlig fortjener, men forretningsmodellen bak TrackMania 2-serien har nok heller ikke hjulpet. Etter at TrackMania United samlet syv spillmiljøer i ett spill, var det vanskelig å ikke føle seg litt skuffet når TrackMania 2: Canyon senere ble lansert med bare ett. Siden kom TrackMania 2: Valley og TrackMania 2: Stadium som separate utgivelser.

Velkommen tilbake, TrackMania.
Velkommen tilbake, TrackMania.

Med TrackMania Turbo endres begge disse tingene. Dette spillet kommer til Xbox One og PlayStation 4 i tillegg til PC, og har fire miljøer i stedet for ett. Alt burde dermed være duket for en skikkelig retur til seriens storform. Det får vi bare nesten, men TrackMania Turbo er et godt inngangspunkt for nykommere, og ofte like vanedannende som serien alltid har vært.

Det er flere grunner til at TrackMania-spillene er vanedannende, men den viktigste er at Nadeo stadig treffer blink med kjørefysikken og kontrollene. Å kalle disse spillene realistiske er å ta litt i, men fysikken er troverdig og forutsigbar, og kontrollene gir deg millimeterpresisjon over kjøretøyet ditt. Det trenger du, for TrackMania handler ikke om noe så ordinært som å komme først til mål. I stedet handler det om å sette raskest mulig tid på de individuelle banene, som det er 200 av i spillet. For å få den etterlengtede gullmedaljen må du regne med å spille samme bane om og om igjen, i en prosess der du gradvis kutter hvert unødvendige sekund fra tiden din mens du lærer banens krinker og kroker – og hvordan du skal takle dem – å kjenne.

Dette er definitivt mer vanedannende enn det høres ut, blant annet fordi selve banene har nemlig en tendens til å være omtrent så langt fra «realistiske» som det overhodet er mulig å komme. I det ene øyeblikket hopper du fra tak til tak på massive, merkelige byggverk, og i det andre suser du opp og ned en berg-og-dalbane med looper og det hele. Variasjonen er enorm, og du vet aldri hva som venter på neste brett. Annet enn at det sannsynligvis blir gøy.

Canyon-miljøet. Ikke helt som før.
Canyon-miljøet. Ikke helt som før.

Hva så med TrackMania Turbo?

TrackMania Turbo samler de tre miljøene som ble lansert som separate TrackMania 2-spill, og gir dem en kraftig, visuell overhaling samt noen nye baneelementer. I tillegg får vi et helt nytt miljø, slik at det totalt blir fire forskjellige miljøer i dette spillet. Det er med andre ord et kraftig steg videre fra TrackMania 2, selv om seriens kjernetilhengere strengt tatt har spilt det meste før.

Canyon Grand Drift er et miljø satt til knusktørre, amerikansk-inspirerte omgivelser der veiene stort sett er dekket av asfalt eller betong, og der du må perfeksjonere drifting for å lykkes. Down & Dirty Valley (jeg ville selvsagt aldri drømme om å foreslå at den som fant på dette navnet burde bli skutt eller noe slikt, men … ) gir oss en kombinasjon av grusveier og asfaltveier, og også her må du regne med å kjøre sidelengs gjennom mange av svingene.

International Stadium foregår også på asfalt og grus, og her kjører du en bil som har stålkontroll på underlaget når du er på asfalt (og litt mindre kontroll på grus). Tenk Formel 1, men med flere bakker. Og loops. Og hopp … bare glem Formel 1 igjen, egentlig. Dette er i alle fall det miljøet de fleste kjenner fra før, ettersom det ble introdusert i gratisspillet TrackMania Nations.

Det siste miljøet, som altså er det eneste helt nye i spillet, er Rollercoaster Lagoon. Her er moroa satt til et ferieparadis der du ofte befinner deg på et ganske glatt og utfordrende parkettunderlag. Men dette miljøets mest særegne element er magnetbanene, som i praksis limer deg til veien slik at fysikkens lover slutter å gjelde og banene kan ta former som ville vært umulig ellers. Her kan det godt være du kjører opp-ned nesten hele veien til mål.

Det nye Rollercoaster Lagoon-miljøet byr på sprø baner som dette.
Det nye Rollercoaster Lagoon-miljøet byr på sprø baner som dette.

Utvalget er ganske variert, og sannsynligvis vil hver enkelt spiller finne sine egne favoritter – og noen miljøer de ikke liker spesielt godt. Nå som TrackMania Turbo har gitt serien en slags omstart, virker det dessuten som miljøet ikke lenger er så opphengt i Stadium som de en gang var. Lite var så irriterende som å spille TrackMania United-spillene, med sine mange glimrende miljøer, og oppleve at det var kul umulig å få seg en god flerspillerrunde på noe annet enn Stadium.

Om det er én ting jeg har å utsette på miljøene, så er det at de føles litt homogeniserte. Med unntak av magnetbanene som kun finnes i Rollercoaster Lagoon, virker det som de aller fleste baneelementene man finner i ett miljø, også har tilsvarende varianter i de andre. De individuelle bilene er heller ikke så distinkte som i tidligere spill i serien, men de er forskjellige nok til at du må bruke en god del tid på å lære særegenhetene deres å kjenne.

Laget for et nytt publikum?

Med konsoll-lanseringen, er det åpenbart at målgruppen har blitt endret. Presentasjonen var kanskje litt traust tidligere – litt for «PC-aktig», kanskje – men det er definitivt ikke situasjonen nå lenger. De gamle miljøene er nesten ugjenkjennelige, og er preget av fargesprakende symbolikk og kunst som visstnok er inspirert av racingkulturen.

Down & Dirty Valley er ikke favoritten min, må jeg innrømme.
Down & Dirty Valley er ikke favoritten min, må jeg innrømme.

Den visuelle overhalingen har jeg delte meninger om. TrackMania Turbo er et vanvittig flott spill på sitt beste, men jeg opplever også presentasjonen som rimelig rotete. Uansett hvor du sender blikket, ser du ett eller annet fargesprakende skilt eller et annet dekorativt objekt som tar fokus bort fra de vakre miljøene. Disse objektene går dessuten igjen i alle miljøene, som dermed mister enda mer av særpreget sitt.

Jeg er også usikker på hvor godt jeg syntes grafikkstilen fungerer i seg selv. Her finner du gjerne et animert skilt der det står «Preserve Wildlife» ved siden av en fargerik kjempesmultring og et skilt med teksten «If you can read this, you’re going too slow!», og det blir rett og slett litt platt. Mye stil (selv om det kan diskuteres hvor god den er), veldig lite substans.

Også på lydsiden har ting endret seg, blant annet ved at du nå får stadige kommentarer som «I like your focus!» og «Pedal to the Metaaal!» underveis i kjøringen. I et spill der du må ha konsentrasjonen til en Formel 1-kjører for å vinne, er det helt hårreisende at noen syntes det var en god idé å distrahere spillerne med meningsløst babbel under løpene. Jeg tipper med andre ord at ideen kommer direkte fra toppen i Ubisoft. Heldigvis går det an å skru snakkingen av, og gjør man det er lyddesignet helt okay, med dynamisk musikk som endres avhengig av situasjonen. Motorlydene føles forøvrig ikke like heftige i spillet som man fikk inntrykk av i spillets E3-trailer.

Faste underlag er de beste.
Faste underlag er de beste.

Merkelig kontrollsituasjon

TrackMania-spillene har alltid fungert svært godt med tastatur, og alle de tidligere spillene i serien har blitt designet med piltastene i tankene. Det har tydeligvis endret seg nå, noe får et litt rart resultat siden TrackMania Turbo er en blanding av gammelt og nytt. På den ene siden har vi Canyon, som er helt klart best med tastatur (ettersom rask fingerferdighet på piltastene tillater deg å gi mye raskere signaler til bilen enn du klarer med en analogstikke). På den andre siden har vi det helt nye Lagoon-miljøet, som er best med analog kontroller. Faktisk opplever jeg banene som foregår på sandstrender i Lagoon som nesten helt uspillbare med tastatur.

Et annet aspekt av TrackMania Turbo jeg er skeptisk til, er spillets evinnelige trang til å henge bilen din fra et helikopter plassert noen titalls meter over bakken. Det er kult første gangen, men TrackMania er et spill som handler om kontinuerlig prøving og feiling. Når du kjemper om gullmedalje på en bane, resulterer selv den minste feil i at du automatisk starter på nytt. Dermed vil du gjerne være tilbake på banen så fort som mulig – det er jo kjøringen som er gøy. Å falle ned fra himmelen som en potetsekk i to-tre sekunder før du får begynne å kjøre igjen, etter den obligatoriske nedtellingen fra tre, er bare kjedelig.

To-tre sekunder er kanskje ikke så mye å klage over. Men når en bane er på 20-30 sekunder, og du starter den på nytt 10-20 ganger, så merkes det faktisk temmelig godt. Dette er nok en idé som rett og slett virker som den stammer fra noen som ikke har peiling på TrackMania, og som bare har tenkt på hvordan man kan få spillet til å virke kulere for det nye konsollpublikumet.

Kameraet hopper sømløst til førsteperson når du kjører i loops og slikt.
Kameraet hopper automatisk til førsteperson når du kjører i loops og slikt.

Ett steg frem, ett steg tilbake

Selve spillet har også tatt noen åpenbare steg bakover. Du kan for eksempel ikke lenger male bilen din som du vil, men må bruke forhåndsdefinerte tegn og figurer som du selvsagt låser opp i enspillerkampanjen. Dette er på grunn av restriksjoner på konsollplattformene – man kan jo ikke risikere at folk tegner peniser på bilene sine. Du kan heller ikke bruke det gamle TrackMania-navnet ditt i flerspiller, men er i stedet låst til det navnet du har på uPlay-kontoen din. Kjipt, for jeg ville jo gjerne bruke mitt gamle navn i spillet, og se om jeg kjente igjen noen andre fra «gamle dager».

Det er ikke lenger mulig ikke drifte egen server. I stedet må du opprette spillerom på de offisielle serverne (og du mister dermed mange av de artige mulighetene man hadde før). Og flerspiller er begrenset til 100 spillere – ærlig talt ikke et stort problem for min egen del, men trist likevel. En representant for utvikleren har sagt rett ut at konsollbegrensninger holder PC-versjonen tilbake. Dette er dessverre ikke første gangen vi hører slikt fra Ubisoft – og det blir vel også benektet av noen andre etter hvert, som vanlig.

Ellers er den nettbaserte flerspillerdelen like herlig som før – og nei, det er fortsatt ingen kollisjoner mellom bilene, ettersom det ville skapt fullstendig kaos på de smale og absurde banene i dette spillet. TrackMania handler om hvem som mestrer banen best, ikke hvem som kommer først ut etter første sving og klarer å holde de andre bak seg. Kort sagt: Den eneste som kan ødelegge løpet ditt er du. Og det vil du selvsagt også gjøre, gang på gang, i den neglebitende kampen om tideler og hundredeler på nettet.

Wheee!
Wheee!

Progresjonssystemet er i overkant restriktivt

Er det et aspekt av serien som hadde fortjent noen endringer, så må det være progresjonssystemet i enspillermodus. Her låser du simpelthen opp nye baner ved å vinne medaljer på de du allerede har tilgang på, men det er i overkant restriktivt. Banene er delt inn i bolker på 10 og 10, der hver bolk har baner fra ett av miljøene. Selv om du bare klarer bronsjemedaljer får du riktignok låst opp et solid antall baner, men progresjonen er voldsomt rigid ettersom du må få medaljer på alle banene du har tilgang på for å låse opp nye. Det er litt surt når man har spilt Valley en stund og tenker at nå er det på tide med noe annet. «Computer says no!»

Spillet har riktignok et jokersystem som gir deg en liksom-gullmedalje om du klarer sølvtid tre ganger på samme bane, men i mine øyne hadde en mye bedre løsning vært å gi oss separate kampanjer for hvert miljø, slik at vi selv kunne velge hvilke miljøer vi ville fokusere på.

Enspillerdelen har også et annet, merkelig aspekt. Når du fullfører en bane, får du beskjed om hvilken posisjon du har på verdensbasis og nasjonsnivå, men du får ingen informasjon om hvem de andre spillerne på listen rundt deg er, eller noe så enkelt som hvilke tider de faktisk har satt. Så du har ingen måte å vite hvem som har rekorden og hvor raskt du må kjøre for å slå han eller henne. Du kan fortsatt sammenligne tidene dine med tidene til vennene dine, men hvem har egentlig masse uPlay-venner?

Dette går galt.
Dette går galt.

Spillet har heldigvis også noen kule nyheter. Det fokuserer for eksempel langt mer på sofaflerspiller enn tidligere, blant annet med en «double driver»-funksjon der to spillere må kontrollere én bil ved å koordinere bevegelsene sine. Delt skjerm får vi også – en funksjon utviklere vanligvis elsker å strippe ut av PC-versjoner. I tillegg har redigeringsverktøyet fått muligheten til å generere tilfeldige baner, om du ikke klarer å lage noen selv.

Konklusjon

TrackMania Turbo er ikke alt jeg hadde håpet på, takket være en viss mangel på faktisk nytt innhold, noen tvilsomme valg som ser ut til å henge sammen med den nye målgruppen, og enkelte områder der det faktisk er dårligere eller mindre avansert enn sine forgjengere. Men det er fortsatt TrackMania. Det er vanedannende som fy når man setter seg ned med det, og selv om det kan være frustrerende når man gjentar samme bane om og om igjen for å kapre gullmedaljen, er det desto mer tilfredsstillende når man gjennomfører et tilnærmet perfekt løp og kan heve knyttnevene i triumf over å ha nådd målet.

Dette er faktisk et spill som bør appellere mer til folk som ikke har spilt TrackMania tidligere, enn seriens gamle tilhengere. Det er en god inngangsportal til en fantastisk serie, og jeg vil mye heller anbefale TrackMania Turbo enn noen av TrackMania 2-spillene. Men TrackMania United Forever er fortsatt best på de aller fleste områder. Det har mer fantasifulle og varierte miljøer, biler med helt forskjellige egenskaper og en mengde funksjoner som ikke har funnet veien inn i det nye spillet. I tillegg – og ja, dette er helt subjektivt – har det en mye renere og mer appellerende presentasjon. TrackMania Turbo ser griselekkert ut til tider, men alt rotet blir slitsomt i lengden.

TrackMania Turbo er tilgjengelig på PC, Xbox One og PlayStation 4. Det er testet på PC. Vi har selv tatt alle bildene i anmeldelsen, unntatt toppbildet som er et offisielt promo-bilde fra spillets Steam-side.

Relaterte innlegg

3 kommentarer om “Inntrykk: TrackMania Turbo

    • Jo, det er heldigvis fortsatt mulig, men det er masse andre muligheter som ikke lenger finnes (egen musikk, skripting, osv).

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.