Disse spillene har vi spilt i det siste

Om ikke annet, kan man si at utvalget spill vi har holdt på med denne måneden er variert.

Kristian

Som jeg nevnte i Spillmåneden: April, så det mørkt ut med tanke på nye spill. Quantum Break var noe jeg vurderte, men jeg ligger fortsatt på «ikke kjøp» der. I stedet børstet jeg støvet av en ukjent, gammel klassiker (for meg, i alle fall), utforsket mobilspillverdenen, samt at det ble et par nye spill som ikke sto på den originale lista mi.

Gamebiz 3 (Windows)

Slik ser Gamebiz 3 ut. Det finnes vakrere spill. Merk at FunkBox-en min gjør det tålig bra på konsollmarkedet!
Slik ser Gamebiz 3 ut. Det finnes vakrere spill. Merk at FunkBox-en min gjør det tålig bra på konsollmarkedet!

Gamebiz 3 er et spill om å lage dataspill. Det har ikke like fin innpakning som lignende spill av nyere dato, og har i grunnen en hel drøss av skrivefeil og andre små bugs. Nei, her er det i hovedsak tabeller og statistikker, og ikke noe særlig mer. Likevel har det sin sjarm, og jeg har nok brukt 8-10 timer på spillet de siste ukene. Spillet er laget av én ensom dansk utvikler, og er en oppfølger til – du gjettet riktig – Gamebiz 2. Mange mener at sistnevnte versjon er hakket bedre og mer polert på flere områder, så dersom du er interessert i denne type spill, anbefaler jeg at du tester toeren først. Den er faktisk helt gratis.

Du finner for øvrig samtlige spill i Velocigames sin portefølje her.

Democracy 3: Africa (Windows)

Jeg elsket Democracy 2. Democracy 3 like så, selv om jeg syntes førstnevnte var mer utfordrende. Med den nye, frittstående utvidelsen satt til Afrika, har serien fått nytt liv. I praksis er ikke Democracy-serien noe annet enn å stille på sliders for å manipulere tall, men du verden så gøy det er likevel.

The Greedy Cave (Android)

Spillet ser absolutt bra ut. Her har jeg rotet meg litt for langt ned på skumlere nivåer.
Spillet ser absolutt bra ut. Her har jeg rotet meg litt for langt ned på skumlere nivåer.

Dette må være et av de bedre rollespillene jeg har prøvd på mobile plattformer. Et gratis, roguelike, hulekravlende rollespill. Skjønt, det er i alle fall mulig å spille gratis, selv om det er lagt opp til kjøp-i-app. Det er likevel ikke for påtrengende, og slettes nødvendig å kjøpe edelstener, som er spillets valuta. Man kan faktisk få gratis valuta ved å se reklamevideoer, tilsynelatende uten noen grense på hvor mange man ser (jeg «så» tre på rad, og kunne fortsatt se mer om jeg ønsket det).

Dark Souls 3 (Windows)

Fytti katta (oversett gjerne til nordnorske gloser) så frustrerende spill. Særlig for en som aldri har spilt noen tidligere spill i serien. Helt nybegynner. Vanskelighetsgraden er høy, og læringskurven ekstremt bratt. Det er ikke en bakke, det er en mur på tre meter. Uten tau eller andre hjelpemidler. Værsågod, klatre over. Det er ikke noe spill jeg klarer å spille i lange sesjoner av gangen, men av en eller annen selvpinende grunn ender jeg opp med å prøve litt til. Det er jo veldig tilfredsstillende når man endelig finner ut av hvordan man kommer seg forbi en spesiell fiende. Men du verden så frustrerende. Vær forberedt på «raqe-quitting» om du aldri har spilt noen spill i serien tidligere!

Nikolai

Spillmåneden april var nok noe tynn for meg, men jeg har heldigvis et rikholdig arkiv å ta av i spillbiblioteket mitt. Denne måneden har jeg vært inne i et retro-humør og hatt noen gjensyn med gamle kjenninger.

VVVVVV (3DS)

Hvordan komme til lagringspunket på andre siden. Det er spørsmålet...
Hvordan komme til lagringspunket på andre siden. Det er spørsmålet…

Jeg er veldig dårlig i dette spillet, tror jeg. Det tok meg en del tid(og mange, mange dødsfall) å komme meg igjennom første «brett» i denne retro-inspirerte lille saken! I løpet av den første halvtimen døde jeg i følge statistikken inne i spillet over 300 ganger. Jeg hadde lyst til å gi opp mang en gang, men hver gang jeg tenkte jeg snart måtte gi opp, så kom jeg jammen meg litt lenger, og nådde neste lagringspunkt. Disse lagringspunktene er mange, og svært nødvendige. Spillet er beinhardt! Du styrer en liten piksel-kar som er strandet i en dimensjon hvor tyngdekraften kan snus på hodet med et tastetrykk. Besetningen på skipet hans er selvsagt strandet rundt omkring, og det er din oppgave å rydde opp. Som seg hør og bør. Du dør både titt og ofte, og det er rett og slett meningen. Ofte kan du ikke løse problemet uten en god del prøving og feiling. Det ene ankepunktet jeg har, er at det ikke alltid føles som det er min skyld at det går galt. Så lenge det føles at det er min skyld, så er det helt greit. Når jeg løser problemet, så er jeg smart. Men når jeg gjor det samme om og om igjen, og av og til kommer langt, av og til dør umiddelbart, så føles det som om spillet jobber litt vel mye imot meg…

Super Mario Galaxy 2 (Wii)

Magi. Ren magi.
Magi. Ren magi.

Trenger dette spillet en introduksjon? Det er Mario. Det er vakkert. Og det er fantastisk, fantastisk moro! Musikken er nydelig og gjør meg glad. Grafikken er råpen og varm. Mario er spretten som alltid, og prinsessen er i trøbbel. Alt er som det pleier i soppriket, med andre ord. Bortsett fra at vi ikke er i soppriket da. Vi er i den store, herlige galaksen. Og vi skal definitivt få stoppet Bowser! Og som et definitivt pluss: Yoshi er med! Kona fikk som seg hør og bør prøve spillet, men slet med å bli venner med bevegelseskontrollene(som hun til min stille frustrasjon lurte på om var basert på PlayStation Move…!). Så jeg endte opp med å spille alene mye av tiden, og av og til med henne som tilskuer. Det er noe med Mario og sosialt samvær, jeg vil helst spille med noen, selv om det ikke er et flerspiller-spill av type.

Bomberman ’94 (Virtual Console)

Hei på deg, her er jeg; en skikkelig hoven blei (i følge min tapende kone).

Bomberman ’94 er kort og godt det ultimate party-spillet. Jeg har hatt mye moro med det opp gjennom årene. På WiiU har jeg denne perleng, og jeg fikk en svært skeptisk kone til å prøve det med meg i den bergenske vinterferien(som var etter påsken, forstå det den som kan…!). Vi lo, storkoste oss og jeg vant nesten hele tiden. En sikker formel på suksess.

TV Show King (Virtual Console)

Dette spillet er også et artig party-spill, et spørrespill av typen Vil Du Bli Millionær.

Programverten er glatt og har en foruroligende ansiktsgrimase som gjør at jeg mistenker at han er en iskald øksemorder.
Programverten er glatt og har en foruroligende ansiktsgrimase som gjør at jeg mistenker at han er en iskald øksemorder.

Spillet er en indie-tittel som kom ut til Wii sin Virtual Console ikke lenge etter at denne konsollen kom ut. Jeg henter den frem fra tid til annen fremdeles, og bryner meg på spørsmålene sammen med venner og familie. Denne gangen måtte kona til pers, og hun kunne slått meg, hadde det ikke vært for at en av de to datamotstanderne vant alle pengene hennes i lykkehjulet man kan spille på mellom omgangene… Vi er selvsagt ett, så jeg vant for oss begge. Men jeg fikk aldri utbetalt de nesten hundre tusen dollarene. Jeg lukter ugler i mosen…

Joachim

Mye av det jeg har spilt denne måneden, har jeg også skrevet om her på Spillhistorie, så det er ikke noe poeng i å ta det her. I tillegg har jeg spilt en del småting, og ett spill som jeg jobber med tilbakeblikk på. Så jeg skal ikke røpe det, heller. Men noe har jeg i alle fall å trekke frem.

Capitalism Plus

Jeg satset på produkter som øl, sigaretter, vin og cola. Det er ingen avgifter i Capitalism Plus-verdenen.
Jeg satset på produkter som øl, sigaretter, vin og cola. Det er ingen avgifter i Capitalism Plus-verdenen.

Det går vanligvis et par-tre års tid mellom hver gang jeg blir fullstendig hektet på Capitalism Plus, og da Steam-utgaven dukket opp like før påske, husket jeg at det nå hadde gått de obligatoriske årene siden sist gang. Så dermed var det bare å sette i gang. Denne gangen prøvde jeg å gjøre en god del ting jeg ikke bruker å gjøre, og satset på produkter som jeg vanligvis holder meg unna – for på den måten å gi meg selv en ny og litt mer utfordrende opplevelse. Det fungerte godt, og jeg fikk overraskende mange timer ut av spillet før selskapet mitt – som vanlig – ble så stort og profitabelt at det ikke lenger var noen utfordringer. Jeg elsker dette spillet, men jeg har knekt koden for mange, mange år siden.

Dark Souls III

Bra saker.
Bra saker.

Jeg er fortsatt litt i tvil om jeg skal skrive noen større inntrykk på det tredje Dark Souls-spillet eller ikke. Jeg tipper jeg kommer til å ha mye å si om det, men samtidig fikk resten av spillpressen tilgang såpass tidlig at det sikkert ikke er så mye av det som ikke har blitt sagt allerede. Så langt liker jeg i alle fall spillet veldig godt, akkurat som forventet. Det fine med Dark Souls-spillene er at uansett hvor vanskelig det er, føler jeg konstant at jeg oppnår noe. Hver lille bit av spillverdenen som jeg får utforsket føles som en seier, og selv om jeg står midlertidig fast et sted, får jeg i det minste samlet meg noen sjeler slik at jeg kan gå opp i nivå. Uansett hva jeg bruker tiden på, føles det som om jeg bruker den godt. Og det liker jeg.

1993: Space Machine

Jeg liker grafikken veldig godt.
Jeg liker grafikken veldig godt.

Jeg har en svakhet for sideskrollende romskytespill, men er ikke noen kjempefan av «bullet hell»-varianten. Derfor liker jeg gjerne de litt eldre spillene best (og for meg er «euroshmup» et positivt begrep), og derfor måtte jeg jo ta en titt på 1993: Space Machine, et spill som egentlig skulle blitt lansert på Amiga i 1993, men nå har blitt gjenskapt for PC. Jeg tror nok at dagens PC-versjon er ganske annerledes enn Amiga-versjonen ville vært om den ble fullført, men spillet føles «retro» på alle de riktige måtene – og ser simpelthen herlig ut, for en Amiga-nostalgiker som meg. Dette spillet er forresten mye vanskeligere enn Dark Souls III…

Samorost 3

Eeeeh…. jeg vet ikke. Hadde trodd jeg kom til å like dette mer enn jeg gjorde. Men wow, det er vakkert.

Det var oss, nå over til dere. Hva har dere brukt den siste måneden på?

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Disse spillene har vi spilt i det siste

  1. Hehe..kristian nailer følelsen man skal ha i DS serien. Personlig er jeg skuffet over mye og fornøyd med masse i det nye spillet.
    Skuffet over grafikk og stemning blant annet. Veldig fornøyd med gameplay og leveldesign som står i stil med forgjengerne.

  2. – Samorost 3
    Årets beste spill sålangt. Varierte og interessante gåter, bortsett fra en som jeg ikke skjønte selv etter jeg så på løsningen, og en som løses ved å gjøre samme ting flere ganger (hater gåter som prøver å lure deg på den måten). Fantastisk kreativ verden, nydelig grafikk og kjempebra musikk. Enda et bevis på at spill -kan- være kunst. Dessverre er det altfor få som får oppleve det.

    – Nelly Cootalot: The Fowl Fleet
    Er et britisk Monkey Island-spill bra? JA! Et utrolig hyggelig spill, som jeg koste meg med fra start til slutt. Fikk meg til og med til å le noen ganger, noe som skjer ekstremt sjeldent med spill i dag. Strålende stemmeskuespill, med blant annet Tom Baker som din fjærkledde kompanjong, men det er designerens kone (!), med samme navn som hovedkarakteren (!), som er showets stjerne. Logiske, varierte og smarte gåter, men veldig lette. Litt kort spill, og siste delen av spillet går dessverre litt raskt unna.

    – Hyper Light Drifter
    Har vel ikke spilt et spill som ærer den gamle Zelda-klassikeren: A Link To The Past på samme måte. Dette er et veldig bra spill, som jeg skrev litt om i nyhetssaken her på Spillhistorie. Veldig kort, og spillets historie prøves kun å fortelles via bilder, noe som i utgangspunktet er greit nok, men det fungerer veldig dårlig i dette tilfellet.

    – Doom
    Den gamle altså…..

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.