Et av ukens beste spill lar deg vedde virtuelle penger på virtuelle hester. Høres det moro ut?
Utrolig nok har jeg klart å spille gjennom 40 av 50 spill på Cassette 50 uten alvorlige skader på sjelen (tror jeg). Men målstreken er enda litt for langt unna til at jeg tør å juble.
For eventuelle nykommere driver jeg altså å spiller meg gjennom spillene på den legendariske spillsamlingen Cassette 50, med 50 spill på én kassett. Det er Commodore 64-versjonen jeg leker meg med. Her er de tidligere delene i serien, og her er ukens dose med søppel(?)spill:
Spill 41: Derby Dash
Ah, et hesteveddeløpsspill. Jeg har laget et slikt selv, en gang i tiden. Det var ikke spesielt bra. Dette er bedre.
Så, altså, okay. Jeg vet jo at det høres temmelig lamt ut å sette seg ned for å vedde på virtuelle hester for å vinne virtuelle penger. Men måten dette spillet funker på gjør det faktisk litt småspennende. Først får du opp oddsen, så kan du velge hvilken hest du vil vedde på, og hvor mye av pengebeholdningen din (1000 pund i starten) du vil vedde. Deretter får du se selve løpet, og selv om det ser kjempesimpelt ut, så er det faktisk bittelitt spennende. Kom igjen, Super Gran!
Og når Super Gran vinner, et hestehode (pling!) foran Slow Joe, så er det fristende å heve knyttneven i triumf. Før man tar seg i det, og er glad for at man er alene slik at ingen så at man lot seg engasjere av et supersimpelt hesteveddeløp på Commodore 64.
Så: Helt okay. For en gangs skyld, helt okay. Oddsen gjør at dette er noe litt mer enn et enkelt nummergjettingsspill, presentasjonen under løpene gjør det litt engasjerende mens det holder på, og så har vi selvsagt den grunnleggende psykologi-greia som gjør at vi mennesker av en eller annen grunn blir hektet på slikt. Om spillet i tillegg hadde hatt et mål eller flere man kunne jobbe mot (ny bil, nytt hus, og så videre), så frykter jeg at jeg kunne bli sittende en stund.
Men «heldigvis» er det ikke så avansert.
Spill 42: Space Search
Ved første øyekast ser det ut som vi er tilbake i søppel-land med Space Search, men selv om dette teknisk sett er en fryktelig enkel affære, er det faktisk litt engasjerende. Jepp, du leste riktig! To halvgode spill på rad! I dette spillet styrer du et romskip i et dataskapt univers (i praksis: «du styrer et ruter-tegn på en skjerm med ti baller spredd tilfeldig utover»), og målet er å finne en planet som støtter liv («målet er å finne en tilfeldig valgt ball»).
Så er det slik at du har begrenset med drivstoff. Heldigvis får du nytt drivstoff når du beveger deg ved siden av en ball planet, selv om det ikke er den rette. Poenget er å finne en effektiv rute der du er innom hver planet. Du må selvsagt ikke krasje i planetene, men bevege deg ved siden av dem for å komme i rundt dem. Jeg tror spillet noen ganger gir deg litt for lite drivstoff til at det er mulig å vinne, men hei … detaljer, schmetaljer!
Space Search er strengt tatt ikke et særlig godt spill, skal jeg være helt ærlig, men det funket merkelig nok for meg. Her er en video, som neppe klarer å gi inntrykk av hvorfor :
Spill 43: Universe
Du flyr et romskip som heter Enterprise (ikke noe opphavsrettsbrudd her, nei!) gjennom en «romtunnel» full av meteoritter. Målet er å unngå å treffe dem. Dette spillet ser for så vidt ganske greit ut, og konseptet er av den «enkle, men velfungerende» typen. Men det preges alt for mye av tilfeldigheter til at det er moro, ettersom det er ren flaks som avgjør om meteorittene bestemmer seg for å treffe deg eller ikke.
Og om du mot formodning skulle klare noen huler … vel, da klikker spillet. Kanskje det rett og slett var for vanskelig til at spillskaperen klarte å komme så langt under testingen, og at feilen dermed aldri ble oppdaget (hvis det var noen testing, da)?
Nå har det vært rimelig mye dritt på denne pakken, og Universe utrolig nok langt fra det dårligste spillet her, men det er vanskelig å se for seg at spillskaperen ærlig talt har tenkt at «ja, dette føler jeg faktisk at folk vil betale penger for å spille.»
Siden ett bilde taler mer enn tusen ord, og én filmsnutt egentlig bare er mange tusen bilder, bør denne videoen si alt som trengs:
Spill 44: Rats
Dette spillet er i alle fall ærlig – tittelskjermen starter med setningen «Rats – a frustrating version of Computer Simon». Og det er helt riktig, dette er en frustrerende versjon av Simon.
For eventuelle millennials i lesergruppen vår: Simon er et elektronisk spill skapt av Ralph Baer (mer kjent som «spillkonsollenes far») og og Howard J. Morrison, og lansert i 1978. Målet for spillet er å herme etter datamaskinen. Den vil lyse opp en serie knapper i tilfeldig rekkefølge, og så må du trykke ned knappene i samme rekkefølge. Hver gang du lykkes, blir serien ett hakk lenger.
Denne utgaven er, altså, litt frustrerende. Knappene har alle lik farge helt til de lyses opp, og du «trykker» på dem ved hjelp av tastene 1-4 (uten at spillet egentlig sier hvilken knapp som representeres av hvilken tast). Det hadde vært sånn cirka én million ganger mer fornuftig om tastene var arrangert på en måte som matchet knappene på skjermen, men nei da. Hastigheten økes kraftig etter hvert, og, bleh.
Simon er ikke spesielt gøy i utgangspunktet, og dette er en rimelig svak utgave av spillet. Så jeg tror jeg bare driter i videoen denne gangen, siden det ville betydd at jeg måtte spille det én gang til. Dere er bortskjemt, uansett!
Spill 45: Tanker Rescue
Jeg hadde antakeligvis vært litt stolt om jeg hadde lagd Tanker Rescue selv. Det er et okay lite spill. Ikke i nærheten av godt, men det har et solid konsept, og det er ingen åpenbart katastrofale problemer med gjennomføringen.
Spillet gir deg rollen som en helikopterpilot, og jobben din er å redde folk fra en brennende oljeplattform samtidig som du unngår giftskyer som driver inn fra siden. Nei, jeg vet heller ikke hvorfor de skulle drive inn fra siden når det er oljeplattformen som brenner, men dette er ikke tiden for flisespikking. Poenget er at du må fly til personen som vinker på oljeplattformen, plukke ham opp, og fly ham til et tankskip ved siden av. Og så gjenta prosessen så mange ganger du klarer, før du havner i en sky og helikopteret ditt (nesten) umiddelbart styrter.
Så, okay, spillet funker. Bevegelsene er fryktelig hakkete, og det blir jo voldsomt ensformig etter hvert, så det er ikke det jeg vil kalle moro. Men hver gang jeg starter et spill, og det viser seg å ikke være en enorm lidelse, så er jeg fornøyd.
Overlever du fem spill til? Etter det er det slutt, jeg lover!