Inntrykk: Battle Brothers

Hvem skulle trodd at det var så gøy å være leiesoldat? Dette strategispillet bør du få med deg!

Battle Brothers gir deg kontroll over en gruppe leiesoldater i en middelaldersk fantasiverden. Dette er en skitten og jordnær verden – vi har vandøde og kjempeulver, men ikke fabeldyr eller alvebyer laget av sølv. Tradisjonell rollespillmagi er så godt som ikke-eksisterende. Tenk middelalderen i Europa, men at noen av tingene man var redde for faktisk eksisterer. Og at mongolene har blitt byttet ut med orker.

Målet er å tjene seg rik på å gjøre de skitne jobbene til de rike og mektige. Trues en handelsrute mellom to byer av banditter? For en liten pose gullmynter, kan du ordne opp. Har de som hvilker på den lokale kirkegården våknet opp igjen? For en litt større pose gullmynter, ordner du det problemet. Har noen satt fast ballen sin i et tre? Vel, det kan tenkes du løser det problemet også.

Åpen verden og stor frihet

Den datagenererte spillverdenen er åpen, og inneholder landsbyer, byer og slott spredd utover et stort spillkart. På disse stedene kan du få oppdrag, som altså kan bestå av alt fra å drepe en lokal bandittleder til å eskortere en handelskaravane til en annen by. Jo flere oppdrag du løser, jo bedre rykte får du både i denne byen og hos adelsfamilien som eier den (hvert spill har tre fraksjoner), og dermed låser du opp mer lukrative muligheter over tid. Du kan også gjøre oppdrag for familiene, men de samarbeider ikke med hvem som helst.

Du trenger imidlertid ikke å gjøre oppdrag – det er fullt mulig å dra ut på utforskingsferd helt på egenhånd. Verden har nok av banditter, vandøde og orker, som du kan prøve å overvinne. Du kan til og med bli banditt selv, og angripe karavaner og slikt. Som seg hør og bør er det også mulig å utnytte seg av spillets marked selv, ved å kjøpe og selge varer. Men uansett hva du velger, må du være rimelig effektiv. Soldatene dine skal ha lønning hver dag, og de skal selvsagt også ha mat. I tillegg må ødelagt utstyr repareres, og skader helbredes ved hjelp av dyre, medisinske urter. Disse løpende utgiftene betyr at du ikke bare kan surre rundt på måfå.

Følelsen av frihet til å velge din egen vei gjennom spillet er uansett veldig viktig. I stedet for å oppleve en forhåndsskapt historie, skaper du din egen historie. Og i stedet for å blindt følge ordre, er du din egen herre. Bare husk at alt du gjør får konsekvenser, og ryktet ditt avhenger av valgene du tar. Robber du karavanene du skal eskortere, finner folk ut av det.

Turbasert kamp

De aller fleste oppdragene i spillet ender på ett eller annet tidspunkt med at du må slåss. Kamphandlingene utspilles i en turbasert modus der du styrer hver enkelt soldat i gruppen din, og der initiativet avgjør hvem som har turen når (hver soldat kan vente én gang per tur). I tillegg til å flytte og gjennomføre ordinære angrep, kan enhetene dine utføre ulike spesialtrekk avhengig av hvilke våpen (eller andre typer utstyr) de har og hvilke egenskaper du har gitt dem. Noen slike egenskaper fungerer passivt når de først har blitt aktivert, frem til neste tur. Et eksempel er «shieldwall», som øker forsvarsevnen til en soldat.

I tillegg til at hver soldat har helsepoeng, er det også mulig at han påføres ulike skader underveis i en kamp. Folk med skader vil ofte ha spesifikke utfordringer avhengige av hva slags skade(r) de har pådratt seg. De bør helst holde seg i reserven din helt til de blir friske igjen, men det er selvsagt lettere sagt enn gjort – når du møter tolv banditter med dine seks friske soldater, er det ikke så fristende å ha en hel gjeng sittende på sidelinjen for å se kameratene bli drept. Skader kan også være permanente. En pil i kneet kan ødelegge det for alltid, og et øye som mistes vil aldri gro tilbake. Det er kanskje ikke så viktig at den beste bueskytteren din er mobil, men han bør i alle fall ha begge øynene i behold.

Du kan ha opp til 20 menn i kompaniet ditt til en hver tid, men kun tolv av dem kan faktisk delta i kamphandlingene. Om du får råd, er det lurt å ha en liten reserve, men igjen – hver soldat skal ha lønn og mat, og jo bedre de er, jo mer vil de ha. Penger er alltid et tema i dette spillet. Du har aldri nok til å bare lene deg tilbake, og skulle du få et overskudd, er det alltid mye fristende å bruke det på. Stol på meg, du trenger alle de fordelene du kan få!

Kelner, det er et rollespill i strategispillet mitt

Hver soldat i kompaniet ditt får erfaring og kan oppgraderes underveis, som i et rollespill. Det som er litt interessant her, er at potensialet for forbedringer er ulikt for hver figur, og du vet aldri noe om dette før du faktisk ansetter dem. Hver person har et tidligere yrke som kan si litt, men det er ingenting som hindrer en fisker i å være en potensielt bedre bueskytter enn en jeger. I starten vil du nok ta det som kommer, men etter hvert vil du antakeligvis jakte på folk med spesielle egenskaper.

I tillegg til å oppgradere figurene dine, må du selvsagt også utstyre dem med best mulig våpen og rustninger, og det kan lønne seg å tenke litt over det du gjør her også. Ulike våpen er effektive mot ulike typer forsvar, og både våpen og rustninger påvirker hvor mye energi soldatene dine har. Energi brukes til alt (spesialegenskaper krever typisk mer energi enn vanlige slag), og når kamphandlingene trekker ut litt vil du oppleve at soldatene dine trenger hvile underveis. Ikke nødvendigvis så lett å få gjort hvis de er omringet av vandøde.

Apropos vandøde, moral og frykt spiller også en rolle, og påvirkes av egenskapene til figurene. Når du møter ditt første spøkelse, vil du angre på at du ikke har investert poeng i den tilsynelatende unyttige besluttsomhet-kategorien.

Battle Brothers har mengder av små og store elementer som du må ta hensyn til, men det er stort sett rimelig logisk. I kamp skjønner du at dårlig vær og lite sikt påvirker bueskytterne dine, at folk blir redde og får lyst til å stikke når de omringes eller blir skadet, at det lønner seg å stå høyere opp enn fienden eller at det å snu ryggen til noen for å flykte fra dem resulterer i at de får sjansen til å slå deg «gratis». Denne typen dybde gjør spillet mer taktisk interessant, uten at den egentlig gjør det spesielt mye vanskeligere å lære.

I tillegg har spillet nok av «tooltips», altså informasjon som popper opp når du holder pekeren over ulike elementer av grensesnittet. Disse er dynamiske, så når du holder pekeren over en fiende du vurderer å angripe, får du vite nøyaktig hva som er sjansen til å treffe med angrepet ditt, og hva det er som påvirker den.

Kampanjen har ikke noe spesifikt mål, annet enn å bli rik og skape et leiesoldat-kompani som kan overleve også etter at du har forlatt det. Men utviklerne har lagt inn tre «kriser» som kan finne sted mot slutten av spillet. I en av dem blir det krig mellom adelsfamiliene, i en annen invaderer horder av orker, og i en tredje er det de døde som skaper trøbbel. Du kan velge om du vil ha disse med, og hvilken som eventuelt skal finne sted først.

Skikkelig utfordrende

Selv om Battle Brothers bør være ganske greit å komme inn i, i alle fall om du har spilt noen strategispill før, er det langt fra lett. Hvis du prøver deg på alt annet enn den letteste vanskelighetsgraden må du regne med regelmessig hard motstand fra godt utstyrte fiender som ofte er i overtall. Det skal ikke så mye uflaks til før soldatene dine begynner å falle på slagmarken, og jeg skal ærlig innrømme at det ikke tok så lang tid før jeg hadde byttet ut tankegangen om å fortsette å spille på tross av tap med hyppig bruk av lagring og lasting. Jeg måtte rett og slett gjøre det for å komme noen vei, for ett tap leder ofte til et annet, og så videre helt til alt er umulig.

Men det er ikke slik at spillet føles direkte urettferdig. I stedet tvinger det deg til å tenke nøye over valgene dine, og utnytte alle ressursene dine maksimalt. Det kan også være en god idé å lære seg noen «skitne» triks, slik som å speide etter kamper som allerede pågår slik at du kan hive deg inn på den ene siden og få en forhåpentlig lett match.

Datamaskinen er langt fra enkel å slåss mot, og jeg har faktisk sett den bruke ganske avanserte triks for å posisjonere styrkene sine slik den ønsker. Det er et godt tegn når man kan se datamaskinen utføre et trekk, og så tenke «ah, det var smart – hvorfor har aldri jeg tenkt på å gjøre det?». Noen ganger gjør den for all del litt dumme ting, men også her er det en viss fornuft i det hele. Sjansene virker for eksempel større for at vandøde hopper rett i spydfella di, enn at banditter gjør det.

Battle Brothers’ presentasjon er enkel, men effektiv. Figurene representeres som byster (litt som i Unity of Command), noe som kanskje virker litt rart ved første øyekast, men som man raskt slutter å legge merke til. I stedet setter man for pris på hvordan det for eksempel er mulig å ved et raskt øyekast se nøyaktig hva en figur er utstyrt med, og til og med om den lider av spesifikke skader. Lydeffektene er voldsomme og passer godt til det som skjer på skjermen, og musikken er rett og slett heftig. Dette er altså et godt eksempel på hvordan smarte indie-utviklere får mye ut av begrensede midler.

Jeg savner kanskje litt større variasjon – spillkartet strekker seg fra snødekte områder i nord til ørkener i sør, men det er ingen forskjell på folkene som bor helt i nord og de som bor helt i sør. I Mount & Blade, som er et naturlig spill å sammenligne med, finner vi klart ulike kulturer i ulike deler av verden, og jeg tror dette hadde gjort Battle Brothers bedre også. Slik jeg forstår det, har det mye med ressurser å gjøre, og jeg håper Battle Brothers gjør det såpass godt at det kan få ekspansjoner som gjør verden dypere og mer interessant å utforske. Dette er et spill jeg tror jeg vil ha liggende på harddisken i mange år.

Konklusjon

Selv om jeg har klokket over 20 timer på Battle Brothers så langt, føler jeg at jeg kun har skrapt overflaten. Dette er et storartet strategispill med massevis av frihet og dybde, og selv om vanskelighetsgraden noen ganger resulterer i at jeg avslutter i irritasjon, kommer jeg alltid tilbake. Det å gradvis bygge opp sitt eget leiesoldat-kompani er skikkelig vanedannende, og jeg blir faktisk litt stolt når jeg ser på soldatene jeg leder i dag, og husker på hvordan kompaniet mitt så ut da jeg startet.

Battle Brothers har klart å fange litt av sjelen til de klassiske strategispillene fra nittitallet – fra den gangen da strategispill var AAA-spill, og vi fikk noen av sjangerens aller beste spill. For min egen del, tror jeg dette spillet kommer til å rangere ganske høyt på lista over årets beste spillopplevelser, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Spillet er til salgs på Steam, der det koster 200 kroner. Noen av bildene i artikkelen er hentet fra Steam-siden.