Fem klassiske romstrategispill

I anledning lanseringen av Endless Space 2, ser vi på noen av sjangerens store klassikere.

Civilization er vel og bra, men noen ganger er det ikke nok med én planet. Noen ganger, når vi virkelig blir rammet av stormannsgalskap, vil vi legge verdensrommet for våre føtter. Ikke bare denne lille kula vi bor på, som tross alt kan ødelegges med et enkelt knappetrykk om man er feil person.

Fra Reach for the Stars til Endless Space 2

Reach for the Stars (Commodore 64).
Reach for the Stars.

Rombasert imperiebygging har eksistert i dataspillform omtrent like lenge som det kommersielle markedet for spill for datamaskiner. Spillet som ofte regnes som sjangerens grunnlegger er Reach for the Stars, som introduserte mange av elementene vi i dag tar for gitt i slike spill. Riktignok etter at utviklerne hadde sett dem i et brettspill først – historien om Reach for the Stars kan du lese et annet sted her på Spillhistorie.no.

I årene som fulgte Reach for the Stars’ utgivelse i 1983, har sjangeren fått en rekke store og små spill, og den er også i høyeste grad i live i dag. Denne uken vil Sega lansere ferdigversjonen av Endless Space 2 fra Amplitude, og siden jeg likte originalen godt, gleder jeg meg.

I denne artikkelen vil jeg trekke frem fem klassikere, men det er ikke ment som en toppliste over de beste rombaserte imperiebyggerne. Jeg har ikke spilt alt sjangeren har å by på, og selv om jeg hadde gjort det, ville det vært umulig å lage en definitiv toppliste. I stedet er dette spill jeg har storkost meg med selv, og som jeg fortsatt anbefaler. Men joda, Master of Orion 2 er med. Jeg er klar over at noe annet ville vært helligbrøde. Vi kan faktisk like godt begynne der, siden Master of Orion 2 tross alt er spillet omtrent alt annet måles etter:

Master of Orion 2

Master of Orion 2.
Master of Orion 2.

Ingen spill er perfekte, og det er heller ikke Master of Orion 2. Det har noen småting som irriterer litt, og noen detaljer som kunne vært gjort bedre. I tillegg er det naturlig nok enkelte elementer som preges av at spillet tross alt er over 20 år gammelt, slik som grafikken, den kunstige intelligensen og deler av grensesnittet. Men likevel stønner jeg litt hver gang jeg leser at noen annonserer at de skal lage «det neste Master of Orion 2», fordi det virker så meningsløst. For all del, hent inspirasjon fra klassikeren, men hvis du prøver å lage det neste Master of Orion 2, er sjansene store for at du i stedet lager et spill som blir stående ganske fint i Master of Orion 2s skygge. Det er ingen tilfeldighet at de beste moderne spillene i sjangeren velger sine egne veier i stedet.

Hva var det så som gjorde Master of Orion 2 så fabelaktig? Var det systemet som lot deg designe din egen rase og radikalt forandre måten spillet fungerte på? Var det teknologisystemet som faktisk tvang deg til å gjøre harde valg? Var det invasjonen fra en annen dimensjon som fant sted sent i spillet? Flerspillermulighetene? Det at man kunne designe egne skip og detaljstyre kampene? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at to av de tingene ved spillet som oftest blir imitert, nemlig design av egne skip og taktisk kamp, ikke er nødvendige for å fange magien – spillet fungerer nemlig glitrende også med disse to elementene skrudd av. Det som uansett er sikkert, er at Master of Orion 2 er en bauta i sjangeren som fortsatt er obligatorisk å spille.

Master of Orion 2 er ute på både Steam og GOG. Jeg anbefaler GOG-versjonen, siden du da også får tilgang på det originale Master of Orion for en tier ekstra. Det er faktisk litt annerledes, og også et spill du bør prøve.

Distant Worlds

Distant Worlds.
Distant Worlds.

Dette beistet av et strategispill kan være temmelig tungt å skulle ta fatt på, men belønner de tålmodige med en unik og herlig dynamisk spillopplevelse. Distant Worlds er mer enn et romstrategispill, det er også en generator av episke romoperaer, der så godt som hver eneste gjennomspilling resulterer i unike og spennende historier. Selve spillet kan kanskje beskrives som en mer detaljert og dynamisk versjon av Stellaris, og faktisk tror jeg Paradox-spillet med tid og stunder (og flere ekspansjoner) kanskje kan bli en enda bedre regissør for episke romeventyr enn Distant Worlds. I alle fall frem til Distant Worlds 2 dukker opp.

En av tingene som gjør Distant Worlds unikt, er at du selv velger hva du vil konsentrere deg om. Du kan la datamaskinen styre så godt som alle aspektene av imperiet ditt, og om du vil kan du faktisk velge å styre ett eneste romskip, og lede det ut på eventyr i den dynamiske galaksen. Og det fungerer! Men en annen, og minst like viktig ting, er hvordan spillet simulerer det private initiativ som noe som opererer utenfor statenes direkte kontroll. Flesteparten av skipene i imperiet ditt eies ikke av deg, men av private aktører som dynamisk forsøker å tjene penger. Dette skaper et levende univers Distant Worlds fortsatt er ganske alene om.

Distant Worlds fikk flere ekspansjoner, og i dag kan du kjøpe hele pakka i form av Distant Worlds: Universe.

Ascendancy

Ascendancy.
Ascendancy.

Hadde dette vært en toppliste, så hadde neppe Ascendancy fått plass. Det er et glimrende designet og uhyre vanedannende romstrategispill, men det lider av ett alvorlig problem: Dataspillere som ikke vet hvordan de skal spille det. Resultatet er at du blir hektet på de flotte systemene, og bygger et gigantisk imperium, før du så legger merke til at alle andre er småfisk. Ikke bare er fiendene ubrukelige, men det samme gjelder datasystemene som hjelper deg å automatisere riket ditt. Så om du ikke liker mikrostyring, kan du bare glemme dette spillet.

Jeg tror faktisk at med bedre kunstig intelligens, kunne Ascendancy ha vært like godt kjent som Master of Orion 2 i dag. Det er rett og slett et utrolig deilig spill å spille, med smart design over hele fjøla og herlig presentasjon. Det har også flere relativt ulike elementer, slik som det faktum at galaksene er tredimensjonale, i stedet for pannekakeflate 2D-spillbrett. Men vi finner i alle fall mye av Ascendancys DNA i moderne spill i sjangeren – måten man bygger kolonier på i Stellaris minner for eksempel veldig om hvordan det fungerte i Ascendancy. Så selv om spillet aldri ble den suksessen det kunne ha blitt, lever det på en måte videre i dag.

Ascendancy er ikke tilgjengelig lenger. En iOS-versjon ble lansert i 2011, men denne har også blitt trukket fra markedet. Kom igjen, rettighetsinnehavere: Gi oss en GOG-versjon!

Space Empires IV

Space Empires IV.
Space Empires IV.

Var det noen som sa detaljer? Space Empires-serien elsket dem, og Space Empires IV er som verdens største godteributikk for de som liker mikrostyring. Dette gir spillet litt av det samme problemet som Ascendancy, nemlig at datamaskinene ikke helt klarer å spille det skikkelig – men Space Empires IV byr til gjengjeld på flerspiller. Jeg har gode minner fra «hotseat»-spilling med en kamerat, men i dag tror jeg nok jeg ville gått for «play by mail»-funksjonaliteten. Hver tur kan nemlig godt ta opp til flere timer, om man skal gjøre det skikkelig.

En av grunnene til dette er også en av spillets aller kuleste funksjoner, nemlig simulatoren som lar deg teste dine egendesignede skip før du faktisk setter dem ut i produksjon. Siden det er enorme muligheter for å designe interessante og unike skip i dette spillet, er dette en glimrende måte å finne ut hva som fungerer og hva som ikke gjør det på, og om du virkelig faller ned i synkehullet kan du bruke timevis på å perfeksjonere romskipene dine for å møte galaksens mange, ulike trusler. Space Empires-serien er resultatet av en enkeltutviklers målbevisste jakt på å skape drømmespillet sitt, og er indie-spill fra før det var noe som het «indie». Det bærer de også preg av.

Space Empires IV: Deluxe kan kjøpes på Steam og GOG.

Sins of a Solar Empire

Sins of a Solar Empire.
Sins of a Solar Empire.

Som spillutvikler er Stardock mest kjent for Galactic Empires-serien, som er kritikerroste, turbaserte romstrategispill som forenklet sett kan beskrives som «Sid Meier’s Civilization i verdensrommet». Jeg vil imidlertid heller trekke frem Sins of a Solar Empire, som de «kun» var utgiver for, i denne artikkelen. Det er ikke et erketypisk romstrategispill, ettersom det flytter mange av de klassiske romstrategi-elementene inn i en sanntidsstrategi-modell. Men på samme måte som Rise of Nations klarte å lage en overraskende velfungerende sanntidsversjon av Civilization, klarer Sins of a Solar Empire å kombinere (noen av) de beste elementene fra begge sjangerne i én heftig pakke.

Alle de andre spillene i denne artikkelen er enorme tidssluk der enkeltspill kan ta dager og uker å fullføre. Til sammenligning er Sins of a Solar Empire ment å spilles over timer. Resultatet er skikkelig intenst og heftig, og svært godt egnet for flerspiller. Men i motsetning til enkelte romstrategispill, har Sins of a Solar Empire også utfordrende dataspillere å kjempe mot, så det fungerer godt alene også.

Sins of a Solar Empire selges i en oppgradert versjon ved navn Trinity, men det lureste er nok å gå for «oppfølgeren», Rebellion (Steam, GOG).

Les også:

Bildemateriale for toppbildet, samt Ascendancy-skjermbildet, stammer fra Mobygames. Resten er fra de individuelle spillenes butikksider.

Relaterte innlegg

En kommentar om “Fem klassiske romstrategispill

  1. Hadde bare noen fikset AIen i Ascendancy! Er vel egentlig det eneste spillet i denne «sjangeren» som jeg har blitt hektet på. Vet ikke helt hvorfor. Nå har jeg ikke prøvd Endless Space enda, selv om jeg har det, da….. Hadde ikke fått med meg at toeren er «ferdig» heller. Kjenner jeg er litt skeptisk når det er Sega som trekker i spakene.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.