Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 9

Eventyrene i ørkenbyen Shapeir fortsetter, med magiske stormer og plagsomme sauruser.

Det har tatt sin tid, men jeg er nå klar til å fortsette mine eventyr i Shapeir, i Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire. Om du ikke har sjekket denne spilldagboken før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige, i tilfelle du trenger å friske opp hukommelsen.

Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam.

Hvor stor er denne ørkenen, da?

Utrolig nok er jeg bare på den syvende dagen min i Shapeir. Men denne dagen tror jeg skal gå fort, ettersom jeg planlegger å bruke den på utforsking utenfor bymurene. Som vanlig starter jeg med en god og solid frokost laget av Shema, og siden jeg ikke føler noe hastverk, går jeg til eventyrerlauget for å trene med Uhura. På veien treffer jeg en tigger, som jeg gir en hel dinar, og i lauget venter Rakeesh. Han har faktisk en liten overraskelse til meg – femti dinarer som han har fått fra sultanen for å gi meg som belønning for at jeg overvant flamme-elementalen for noen dager siden.

Pytt, det var så lite, brannsårene er nesten borte nå!

Etter en lengre samtale med løvemannen, er det Uhuras tur. Vi øver en stund, og jeg fokuserer på å unngå å bli truffet av hennes angrep fremfor å angripe selv. Deretter drar jeg til fontenen for å fylle vannskinnene mine, og her finner jeg poeten Omar, som står og leser dikt. Det viser seg å handle om helter, så jeg blir stående å høre på det en stund.

Mens jeg er her, svipper jeg innom apoteket for å få meg noen flere helsepiller. Man kan aldri ha for mange slike, spesielt ikke når man planlegger å utforske ørkenen. Jeg får (som sist) fire for prisen av tre. Omar har åpenbart gått mens jeg handlet, for han er borte når jeg kommer ut igjen. Til gjengjeld ser jeg en gjenglemt pengepung som ligger på brosteinene der han sto.

Jeg plukker den opp, og ser at den inneholder seks dinarer og 25 centimer, samt en papirlapp der det står «Quelling Chaos from Shapeir, Driving Darkness from Raseir» på. Hva det betyr, vet jeg ikke. Jeg tipper dette er Omars penger, og siden jeg har plenty, er jeg ikke så fristet til å knabbe dem. Jeg mistenker at jeg kommer til å treffe Omar igjen, får bare prøve å huske at jeg har pungen hans i alt rotet i ryggsekken.

Resten av dagen bruker jeg på å utforske ørkenen. Jeg går hit og dit, i alle tenkelige retninger, men utenom masse sand i skoene finner jeg ikke noe av nevneverdig interesse. Ørkenen er stor, men tom. De eneste tre stedene utenom Shapeir som har noe spesielt ved seg er oasen der dervishen bor, det døde treet som ser ut som ei jente, og fjellhylla der det (fortsatt) sover en griff. Går jeg langt nok sør, blir videre utforsking den veien stanset av en massiv fjellkjede. Mot øst og vest ser det ut som ørkenen fortsetter i det uendelige.

Når jeg er sånn rimelig sikker på at det ikke er noe mer å se, drar jeg hjem til vertshuset. På veien treffer jeg tiggeren igjen, som får en ny dinar. Det må være lykkedagen hans. Etter et godt måltid, legger jeg meg.

Shapeir angripes på nytt

Morgenen etter våkner jeg av dårlige nyheter. En ny elemental har bestemt seg for å plage Shapeirs innbyggere, og denne gangen er det snakk om en luftelemental i nærheten av palasset. Men som et godt eksempel på at livet går videre selv under vanskelige omstendigheter, opplyser Shameen at Shema danser i kveld, og at jeg må komme å se på. Utenfor vertshuset venter en overraskelse, av den typen som er grønn, stor og har lang, våt tunge. Saurusen min.

Saurusen hilser meg med et begeistret «gronk», og så hopper den begeistret bort til meg. Før jeg kan få trukket meg tilbake, er jeg full av saurus-spytt i hele ansiktet og håret. Blergh! Det hadde vel holdt med en kos? Jeg har alltid syntes det er litt ekkelt å kysse kjæledyrene sine, og jeg aner jo ikke hva saurusen har spist.

Ved siden av saurusen står en oppgitt vakt, som vil at jeg skal ta dyret tilbake til innhegningen. Det gjør jeg, og deretter drar jeg til palasset for å ta den nye elementalen i nærmere øyesyn. Den har form som en liten, men kraftig virvelvind, og jeg det ser ut som den har to sinte øyne (selv om den ikke viser noe tegn til å bevege seg på noen intelligent måte). Siden stormer gjerne må ha navn, velger jeg å kalle den Harry.

Best å stoppe elementalen før den blir stor

Akkurat nå syntes jeg ikke den vesle virvelvinden ser så farlig ut, men det er jo klart at hvis den får vokst seg stor, så kan den bli en alvorlig trussel. Naturlig nok har både vaktene og kjøpmennene rømt fra torget, så det er like greit å kvitte seg med Harry først som sist, slik at de kan komme seg tilbake på jobb.

Siden dette er en luftelemental, går jeg til personen med mest luft mellom ørene på jakt etter råd. Dette er jo åpenbart gnomen Keapon Laffin, som tilfeldigvis også spesialiserer seg på luftmagi. Som vanlig er det vanskelig å tolke det han sier, men oversatt fra tullingspråk (dårlige ordspill er virkelig ikke min greie!), ser det ut som han mener jeg bør bruke gjørme for å låse Harry fast.

Når jeg spør hva jeg eventuelt skal oppbevare den i, mener han jeg bør oppsøke noen som eier en belg. Hm, okay. Jeg tipper smeden har en slik – ellers er neppe vedfyring noe man driver særlig mye med her i byen.

Mens jeg er på vei ut av butikken, forteller Laffin at han har fått en beskjed fra dervishen i ørkenen, som visstnok har behov for heltehjelp med et problem han har. Det virker ikke som det haster, så jeg tar elementalen først. Mer informasjon er sikkert nyttig, så jeg drar til Aziza. Hun ønsker meg velkommen med en kopp deilig te, og viser meg hvordan jord er motsetningen til luft, og dermed at jord kan brukes til å overvinne luftelementalen. Det er egentlig ikke så mye mer enn det Laffin sa, men greit nok.

En ny overraskelse

Jeg takker henne for hjelpen, og drar til smeden. Der legger jeg faktisk merke til at han har en ekte belg hengende over døra. Jeg spør ham om denne, og han sier at belgen er symbolet på yrket hans. Så kommer dagens største overraskelse: Han er villig til å gi meg belgen, siden jeg har overvunnet ham i håndbak og dermed vist at jeg er verdig(!). Jeg hadde aldri i livet trodd at han ville samarbeide, og hadde allerede begynt å se for meg et nattlig besøk og bruk av «fetch»-formularet. Men flott, da slipper jeg det!

Da trenger jeg bare litt jord. Kanskje sand holder? Jeg drar til byporten, og på utsiden er det massevis av sand som jeg fyller oppi tøysekken jeg har vært så lur å kjøpe for noen dager siden. Oof! Dette var tungt! Jeg har alt for mye tull i ryggsekken min, og blir nødt til å slenge fra meg den siste skorpionhalen. Jeg får jo uansett ikke solgt den, og da er det jo litt teit å labbe rundt med en avrevet kroppsdel i ryggsekken. Lukter, gjør den også.

Det er ingen grunn til å slappe av, så jeg stikker tilbake til torget for å se om jeg kan redde dagen. Harry surrer rundt slik den gjorde i sted – det blåser faktisk ganske godt, nå, men jeg holder meg på avstand. På mystisk vis klarer jeg å kaste sand rett inn i virvelvindens trakt, og den slutter å bevege seg. Dermed er det bare å gå bort til den, og suge den opp med belgen. Høh. Dette hadde jeg aldri i livet trodd skulle fungere. Hvis det er så enkelt å være helt, så er det jo ikke farlig i det hele tatt. Sorry, Harry.

Umiddelbart etterpå, kommer selgerne tilbake og takker meg voldsomt for at jeg har reddet dem. Det var da så lite, sier jeg, og mener det denne gangen.

Dagens inntekter

Det er blitt litt sent nå, så jeg sparer turen til dervishen til i morgen. I stedet drar jeg til eventyrerlauget, der jeg ser at akrobaten har stilt seg opp igjen. Som vanlig utfordrer han meg til å se om jeg kan krysse lina hans. I dag, sier han, er premien doblet siden det blåser så fælt. Jeg unnlater å nevne at jeg akkurat har tatt meg av det problemet, og betaler ham en dinar for å få prøve meg. Forsøket går bra en stund, men jeg mister til slutt balansen og deiser i bakken – til publikums store begeistring.

Jeg prøver igjen, og denne gangen lykkes jeg. Faktisk slet jeg bare med å holde balansen én gang, og tok meg raskt inn igjen. I premie får jeg hele ti dinarer. Akrobaten lurer selvsagt på om jeg kan gjenta bedriften, og selv om jeg husker hvordan det gikk sist jeg ble overmodig, sier jeg at jeg skal prøve. Denne gangen går det enda bedre, og jeg kan cashe inn ti nye dinarer. Total profitt ble dermed sytten dinarer – en ganske god dagslønn, med andre ord. Det virker ikke som akrobaten er villig til å risikere å måtte punge ut én gang til, så jeg drar inn i lauget og trener med Uhura. Nok en gang fokuserer jeg på å hoppe unna angrepene hennes.

Så er det på tide å dra til vertshuset for å se Shema danse. Som sist, gjør hun en ganske spektakulær opptreden. Etter showet, tar jeg en liten tur ut i de folketomme bakgatene for å øve meg på sniking (man vet aldri når det trengs) frem til mørket faller på. Deretter bærer det til vertshuset igjen, der Shema venter med nok et deilig måltid. Så er det leggetid!

Det var det for i dag. I morgen bærer det vel ut i ørkenen igjen, for å se hva dervishen vil. Hvis ikke det dukker opp en ny elemental, da.