Ti klassiske Amiga-låter

Her er en samling herlig spillmusikk fra åtti- og nittitallet.

Amiga beskrives ofte som den første ekte multimediaplattformen, og da den ble introdusert i 1985 var det ikke bare grafikk-egenskapene som knuste alt annet på hjemmemarkedet. Også på lydsiden gjorde Amiga rent bord, og det skulle ta mange år før konkurrentene tok igjen forspranget. Resultatet var selvsagt tonnevis av glimrende spillmusikk, både i Amiga-eksklusive spill og i spill som også kom ut på andre plattformer, men hadde best musikk på Amiga.

Disk- og minneplass var mangelvare

Nå skal det riktignok sies at ikke alt av Amiga-plattformens musikk har tålt aldringsprosessen like godt som for eksempel de beste Commodore 64-låtene. Det er noe tidløst og rent over de elektroniske lydene synth-brikken i Commodore 64 klarte å trylle frem, mens mye Amiga-musikk preges av at kvaliteten på de samplede lydene i Amiga-låtene ikke imponerer dagens bortskjemte ører. I en tid der både diskplass, lastetider fra diskett og minneplass fortsatt var begrensende faktorer, var lydene ofte kraftig komprimerte, for at et spills lydspor skulle ta opp kilobytes og ikke megabytes med diskplass.

Men la oss ikke glemme hva alternativene var – Amiga ble introdusert fem år før lanseringen av Sound Blaster gjorde lydkort til allemannseie på PC. Og selv etterpå var det noe litt trist over hvordan midi-formatet gjorde at de fleste spillene hørtes så like ut. Situasjonen var ikke helt ulik på konsoll, der de enkle (men for all del sjarmerende) lydene fra NES og Master System til slutt ble erstattet med litt mer avanserte greier i 16-bits-generasjonen.

I denne artikkelen har jeg samlet ti av mine favorittlåter på Amiga. Denne gangen har jeg lagt inn en begrensning for meg selv som jeg ikke hadde i mine tilsvarende Commodore 64-saker: Jeg har kun med én låt per spillserie, og per musikkskaper. Det resulterer i et par litt åpenbare «mangler» i lista, men det betyr samtidig at jeg har en unnskyldning til å vende tilbake senere.

Lotus II

Dette er en ganske åpenbar låt å starte med; Magnetic Fields fantastiske bilspill Lotus Turbo Challenge II hadde en tittelmelodi som imponerte sokkene av meg da jeg først hørte den, og den er fortsatt et heftig stykke spillmusikk som i tillegg passer perfekt til sjangeren. Låten ble skapt av Barry Leitch, og er også litt kjent for å ha en aldri så liten skjult beskjed til spillerne. Helt i starten (og du kan spille låten tusen ganger uten å noensinne legge merke til det) er det en bitteliten samplet talesnutt som sier «you will not copy this game!» veldig lavt. Jeg vet av erfaring at den sublime beskjeden ikke fungerer.

The Settlers

Jeg tviler på at The Settlers dukker opp i særlig mange topplister for spillmusikk, men for min del er spillets hovedmelodi – laget av Markus Kludzuweit – en skikkelig favoritt. Jeg har brukt tusenvis av timer på The Settlers, både alene og sammen med venner, og hvor mange ganger jeg har hørt denne låten tør jeg ikke å tenke på. Musikken rullet og gikk i bakgrunnen, og med sine nesten tretten minutter hadde den flere herlige, minneverdige segmenter som alltid gledet når de dukket opp. Selv om vi stort sett ble såpass trette i hodet at vi skrudde av musikken etter noen timer. Låten er forresten et godt eksempel på det jeg nevnte i introen – ja, lydkvaliteten er så som så etter dagens standard, men hvis man foretrekker PC-versjonens forkortede midi-utgave over originalen på Amiga … vel, da har begynner jeg å lure (den er litt bedre med en Gravis Ultrasound, da).

Project X

The Settlers tok oss til middelalderen, mens Project X tar oss rett tilbake til nittitallet, og noe som lett kunne funnet veien inn i datidens klubbscene. Selve spillet er et horisontalt skrollende romskytespill som egentlig ikke er så voldsomt bemerkelsesverdig – det faller vel inn under det sjangersnobber kaller «euroshmups» – men jeg liker det bedre enn mange av de klassiske, japanske titlene i sjangeren (spesielt de som insisterer på å fylle skjermen med kuler). Grafikken er flott, og musikken, laget av Allister Brimble, er temmelig heftig. Men det blir altså ikke mer nittitalls enn dette (i alle fall ikke i denne artikkelen):

Agony

Agony er nok et horisontalt skrollende skytespill, men her er verdensrommet byttet ut med en spektakulært animert fantasiverden, og romskipet med en … ugle. Ja, det kom fra Psygnosis. Hvert brett har sin egen låt, og utvalget inkluderer noen av de mest intense spillmelodiene noensinne. Så en kan kanskje si at tittelmelodien til Tim Wright skiller seg ut en smule; dette pianostykket er faktisk skikkelig avslappende. Et interessant aspekt av låten er at den Tim Wright sendte til spillets belgiske utviklere hadde langt dårligere kvalitet på samplingene, fordi han undervurderte hvor mye diskplass han hadde til rådighet. Så utviklerne endret dem, men gjorde en feil slik at en av dem har feil oktav. Tim Wright har i ettertid lagt ut originalen på nettet. En annen funfact: Norske Dimmu Borgir «lånte» ganske tungt fra denne låten med en ukarakteristisk rolig låt ved navn Sorgens kammer.

Pinball Dreams

Så til noe helt annet. Digital Illusions’ første spill, flipperspillsimulatoren Pinball Dreams, fikk mye bra musikk laget av Olof Gustafsson (som også lagte herlige låter for de to oppfølgerne). Utvalget inkluderer det som fortsatt er en av mine favorittlåter fra Amiga, nemlig den episke tittelmelodien på over fem minutter. Den går i litt forskjellige retninger underveis, men fungerer overraskende godt som helhet, og selv om den kanskje er litt cheesy, elsker jeg den intense slutten. Legg forresten merke til hvor mye fokus Gustafsson har på det virtuelle slagverket underveis her – dette er en låt for ekte lufttrommiser.

Cannon Fodder

Siden jeg er glad i voldsomme stilendringer, hopper vi nok en gang til noe helt annerledes. Sensible Softwares Richard Joseph og Jon Hare var glad i å leke med stemmer i låtene sine, noe som gjorde at de skilte seg ganske kraftig fra det vi var vant med av spillmusikk. De mest kjente eksemplene på dette er tittelmelodiene til Sensible World of Soccer og Cannon Fodder, og det er sistevnte som får plass her. Cannon Fodder er et slags sanntidsstaktikkspill med massevis av kule elementer (som veldig få fikk oppleve, siden det også var dritvanskelig) og sort humor. Det er også et av ganske få krigsspill som også prøver å gjøre det ganske tydelig at krig egentlig bare er noe dritt – riktignok ved hjelp av humor, og ikke realisme. Det hele begynner altså med dette sarkastiske tittelsporet («War! Never been so much fun!»):

Turrican II

Du måtte vente lenge på denne, ikke sant? Jeg vurderte faktisk å legge Chris Hüelsbecks tittelmelodi for Turrican II helt nederst, slik at dere som først og fremst klikker på artikkelen for å se om den er med ville vært nødt til å skrolle gjennom hele saken for å finne den. Men altså, selvsagt er den med. Den geniforklarte tyskeren skapte sitt eget lydformat for å kunne skvise den musikken han ønsket ut av Amiga-ens Paula-brikke, og selv et rimelig utrenet øre vil merke at denne låten har en litt annen «sound» enn resten i artikkelen – en av grunnene er at den kan spille syv ulike lyder samtidig, og ikke «bare» fire. Men det tekniske er én ting; dette er rett og slett bare en heftig låt, som byr på over syv minutter med spillmusikk slik spillmusikk skal være.

Videoen over ser ut til å slite på mobil. Her er et alternativ, med hele lydsporet.

Xenon II: Megablast

Okay, jeg ga nittitallet en plass i rampelyset med Project X, så i rettferdighetens navn får jeg vel gjøre det samme med åttitallet. Låten til vertikalskrolleren Xenon II: Megablast har du kanskje hørt før – det er nemlig Bomb the Bass-låten Megablast – Hip Hop On Precinct 13, som igjen er et cover av John Carpenters tittelmelodi for Attack on Precinct 13. Så vidt meg bekjent er Xenon II: Megablast det første eksempelet på et spill der en eksisterende låt har blitt gjengitt, nesten helt nøyaktig, i et spill. Amiga-versjonen ble laget av David Whittaker, i samarbeid med Tim Simenon (som sto bak Bomb the Bass). Som sagt: Vi er på åttitallet nå. Forvent massevis av samples, inkludert opp til flere tilfeller av «aah yeah!»:

Wing Commander

Jeg tror ikke så veldig mange tenker på Wing Commander som et Amiga-spill, all den tid det kanskje har et større ansvar for at PC-en ble en skikkelig spillplattform enn noe annet enkeltspill, inkludert Doom. Men det kom altså til Amiga også, og spilte man det på en litt oppgradert maskin (eller en Amiga 1200), så var det til og med spillbart. Oppgaven med å overføre originalmusikken til George «The Fat Man» Sanger og David Govett til Amiga var det Mark Knight som fikk, og jeg syntes han gjorde en god jobb, selv om samplingene kanskje ikke holder verdens høyeste kvalitet. Wing Commander hadde mye god musikk, men tittelmelodien er kanskje den beste av de alle – den setter scenen for tidenes mest episke romspill på en aldeles glimrende måte, og allerede fra de første tonene av visste jeg at jeg kom til å elske dette spillet. Og det gjorde jeg også.

Escape from Colditz

Her er en litt spesiell historie. Escape from Colditz er et kult lite spill basert på brettspillet ved samme navn, der målet er å redde seg ut av en tysk fangeleir under krigen. Spillet har stemningsfull musikk laget av norske Bjørn Lynne, og den passer overraskende godt til handlingen. Det er bare ett lite problem: musikken er stjålet. Bjørn Lynne, kjent som Dr. Awesome i den norske demoscenen, lagde den for en Crusaders-demo som ble distribuert gratis, og noen i utviklerstudioet Digital Magic Games likte den åpenbart så godt at de la den inn i spillet sitt. Uten å noensinne ta kontakt for å høre om det var okay, eller hva Lynne ville ha betalt for at musikken hans ble brukt i et kommersielt spill. Han ble til slutt klar over opphavsrettsbruddet via andre kanaler, men fikk aldri et rødt øre.

Det får holde for denne gangen, men med tanke på hvor mye snadder jeg har utelatt her, er det åpenbart at det er behov for flere slike artikler i fremtiden. Om du har lyst på mer spillmusikk, kan du klikke på disse lenkene:

• Ti gode Commodore 64-låter
• Stones fra Ultima
• Ti gode Commodore 64-låter II
• Historien om Boggy B
• Oceans lastemusikk på Commodore 64
• Zak McKrackens tittelspor med diskfeil