Spillåret 2017 – Joachims favoritter

Jommen kom det noen gode spill ut i år også!

2017 er unnagjort, og til tross for alt oppstyret rundt mikrotransaksjoner og loot-bokser, så tror jeg de aller fleste er enige om at det har vært et temmelig solid spillår. Vi har fått både påkostede storproduksjoner og glimrende indie-spill, og et av tidenes beste rollespill i tillegg. Om det finnes ett enkeltord som best kan beskrive spillåret 2017, så tror jeg det må være noe så enkelt som «variert». Med så mange gode spill i alle former og fasonger, gjør det ikke så voldsomt mye at EA går amok med loot-bokser og spill med påtvunget flerspiller, for man kan bare ignorere dem og fokusere på andre spill og andre utviklere.

Jeg har ikke fått spilt like mye som jeg egentlig hadde håpet, og listen over spill jeg faktisk har fullført er skuffende liten i år. Litt som i fjor var dessuten noen av årets beste spillopplevelser egentlig eldre spill som jeg først oppdaget i år. Stardew Valley hadde for eksempel fått en selvskreven plass på lista, om det ikke var for at det egentlig kom ut i fjor (og jeg kan ikke jukse det inn via Switch, siden mitt eneste Nintendo-kjøp i år var SNES Mini). Dessuten er jeg mer tålmodig nå enn jeg var før, og spill jeg hadde kjøpt på dag én tidligere, er fortsatt ukjøpt og uspilt.

Her er de spillene jeg husker best fra året som har gått (i sånn omtrent den rekkefølgen jeg ville rangert dem, om jeg måtte):

Divinity: Original Sin 2

2017 har altså vært et usedvanlig sterkt spillår, og blant annet har Switch og PlayStation 4 fått noen åpenbart glimrende, eksklusive titler. Jeg skjønner at det er dårlig plass i listene over årets beste spill, og at langt mer påkostede titler kommer til å toppe dem. Men jeg håper virkelig, virkelig, virkelig at Divinity: Original Sin 2 får sin rettmessige plass i rampelyset også hos de større sidene, nå som året telles opp. Noe annet ville skuffet meg stort.

Divinity: Original Sin 2 er simpelthen et fantastisk rollespill, som skyver den belgiske utvikleren Larian opp i det absolutte toppsjiktet av rollespillutviklere. De er ikke bare der oppe med CD Projekt og Obsidian, men med Origin, SSI, Black Isle og BioWare fra femten år tilbake. Det er kanskje på høy tid, Larian har laget glimrende rollespill helt siden Divine Divinity, men dette er deres støreste mesterverk. Spillet henter inspirasjon fra noen av sjangerens viktigste klassikere, men det lar seg ikke binde av nostalgi. I stedet utvikler rollespillene videre, blant annet gjennom måten kompanjongene dine fungerer på (enten de spilles av andre mennesker eller deg selv).

Legg til et usedvanlig smart og dynamisk kampsystem, herlig designede spillmiljøer, nærmest total handlingsfrihet, tonnevis av innhold og mildt sagt nydelig grafikk og musikk, og resultatet er en ekte klassiker. Det beste rollespillet siden The Witcher 3, og kanskje enda lenger – litt avhengig av hvilke aspekter av sjangeren man setter mest pris på. Jeg elsket hvert minutt med spillet, selv når jeg samtidig rev meg i håret over «uflaks» i de beinharde kampene. På tross av at jeg allerede har spilt Divinity :Original Sin 2 mer enn noe annet spill i Steam-kontoen min, ifølge Steams egen statistikk, er jeg sulten på enda mer.

Battle Brothers

I motsetning til med Divinity: Original Sin 2, så har jeg litt større forståelse for at Battle Brothers blir forbigått i stillhet av de større redaksjonene når topplistene for 2017 utarbeides. Det er tross alt en langt mer beskjeden affære, som bevisst appellerer til et langt mer begrenset publikum. Men er du typen som liker strategi, rollespill og åpne verdener, så skal du sporenstreks gå inn på Steam og kjøpe dette spillet. Det er nemlig helt fantastisk.

Kort sagt, leder du et kompani med leiesoldater i en datagenerert, middelaldersk fantasiverden. Der står du fritt til å gjøre hva du vil, og alliere deg med hvem du vil. Ved å gjøre oppdrag for ulike fraksjoner får du penger og erfaring, og kan forbedre stridsevnen til folkene dine eller ansette nye soldater, slik at du kan gjøre mer lukrative oppdrag og tjene enda mer penger. Det er en kjent modell, men den funker utmerket. Kombiner dette med herlig, turbasert kamp, og vi får et mildt sagt involverende spill med mange kule enkeltelementer som er perfekt bundet sammen til en skikkelig herlig helhet.

Kortversjonen, for de av dere som har en del spillerfaring: Ta litt XCOM, litt Mount & Blade, litt Elite og litt mørk fantasy, rør godt og stek i «early access» i et års tid, og du får Battle Brothers. Ah, og la oss ikke glemme at dette spillet har et av årets beste lydspor.

Thimbleweed Park

Jeg likte Tim Schafers Broken Age. Det er et vakkert og underfundig spill, og jeg er glad det eksisterer. Men skal jeg være helt ærlig, så var det ikke helt hva jeg så for meg eller håpet på da han og resten av Double Fine sparket i gang folkefinansieringseventyret på Kickstarter. Jeg ønsket meg nok egentlig noe litt mer … «klassisk». Heldigvis har et par andre LucasArts-veteraner kommet og gitt meg akkurat det jeg ville ha – Thimbleweed Park.

Det er ikke slik at Thimbleweed Park er uten feil, men det fanget den gode, gamle LucasArts-følelsen på en nærmest perfekt måte. Å pusle seg gjennom dette eventyret var en av årets mest tilfredsstillende spillopplevelser, og selv om Ron Gilbert, Gary Winnick og resten av utviklerveteranene på teamet har tatt noen valg jeg ikke helt forstår, satte jeg virkelig pris på totalpakken. Noen syntes kanskje alle referansene til åtti- og nittitallets klassikere ble litt for mange og voldsomme, men jeg elsket dem. Kanskje fordi jeg for en gangs skyld er helt perfekt plassert i midten av målgruppen.

Jeg lurer på hva Gilbert og gjengen holder på med nå. Jeg håper ikke de har funnet ut at de vil gjøre noe helt annet. For nå har de skaffet seg spillsystemer, rutiner og erfaring gjennom Thimbleweed Park, litt som flere av dem i sin tid gjorde gjennom Maniac Mansion. Og vi vet jo hvilke klassikere som fulgte i kjølvannet av akkurat det spillet…

Prey

Da jeg skrev mine inntrykk av Prey tidligere i år, gjettet jeg at det ikke kom til å bli med i diskusjonen om årets beste spill. Det fikk jeg nok rett i, sånn generelt, men for min egen del havner det faktisk på lista. Det er et solid, veldesignet spill med en verden som er skikkelig herlig å utforske, men med litt kjedelig kamp og fiender som har en irriterende tendens til å vende tilbake fra de døde. Jeg elsker å snoke rundt i spillets sammenkoblede miljøer, for å snuse frem absolutt alt av ressurser og bakgrunnshistorie, og jeg elsker også hvordan den store friheten spillet tilbyr lar meg gjøre opplevelsen til min egen.

Prey er ikke like spektakulært og minneverdig som fjorårets Dishonored 2. Men det er samtidig åpenbart at utviklerne har lagt ned en stor innsats for å skape en troverdig og naturlig verden, som aldri føles forutsigbar å utforske. Det setter jeg pris på, selv om jeg savner de store høydepunktene fra Dishonored 2.

Jeg aner ikke hva som skjer videre med utviklerstudioet Arkane, etter at både Prey og Dishonored 2 har levert skuffende salgstall og primus motor bak studioet, Raphael Colantonio, har sluttet. Men jeg er litt engstelig. Det er noe veldig umoderne over spillene de lager, både på godt og vondt, og jo mer jeg tenker over det, jo mindre tror jeg de passer inn i den hit-drevne AAA-industrien. Hadde de enda vært uavhengige, så kunne de ha fulgt i Obsidians fotspor, men den gang ei. Vi får krysse fingrene, og håpe at de overlever uten å måtte «tilpasse» seg den moderne spillindustrien i alt for stor grad.

Opus Magnum

Fem er et godt antall spill for en liste som dette, selv om det nesten alltid ender med at en haug av spill kniver om den siste posisjonen, og et av dem blir valgt nærmest på måfå. I år tror jeg at jeg går for Opus Magnum. Det ser kanskje ut som et enkelt mobilspill, og ryktene sier at utseendet gjorde at det ble avvist av GOG da utvikleren prøvde å få det i salg der. Men det er en herlig liten hjernetrimmer av den typen indies-studioet Zachtronics nærmest har gjort monopol på.

Her må du designe deg frem til mer eller mindre elegante løsninger på stadig mer kompliserte problemer, og uansett hva annet man kan si om de resulterende mikromaskineriene, er de alltid dine egne. Du eier løsningene, og selv om andre spillere utvilsomt har hatt samme ideer som deg, er sjansene ekstraordinært små for at deres løsninger er helt like de du har kommet opp med.

Jeg vil ikke rangere Opus Magnum foran Zachtronics-spillene SpaceChem og Infinifactory, som begge er ubestridte klassikere, men det er et spill du bør prøve. Både fordi det er kjempegøy, og fordi det er en god inngangsportal for utviklerens mer avanserte spill.

Hva med dere?

I løpet av de kommende dagene vil dere også høre fra noen andre Spillhistorie-folk, om deres favoritter fra 2017. Men hva med dere? Hvilke spill har dere spilt, som absolutt alle bør prøve?