Inntrykk: Nintendo Classic Mini – SNES

Nostalgibombe med herlig spillutvalg og høy pris.

Etter den store suksessen med NES Classic Mini, har Nintendo nå gjort det alle forventet, nemlig å følge opp med en miniversjon av NES-konsollens opprinnelige oppfølger, SNES. Jeg er en av de mange som undervurderte hvor vanvittig vanskelig det kom til å bli å få tak i en mini-NES etter lansering, så denne gangen var jeg tidlig ute med å forhåndsbestille. Konsollen kom i posten på mandag, og her er mine inntrykk etter noen dagers bruk.

Boksen.
Boksen.

Utseende og kontroller

Den amerikanske SNES-utgaven ser ut som den hører hjemme i lekekassen til en toåring, men den vi fikk i Europa og Japan er i grunnen en ganske fin liten boks, med et lekent utseende som godt til de underholdende og (stort sett) familievennlige spillene som preget konsollens levetid. Den nye utgaven er selvsagt mye mindre, faktisk ble jeg litt overrasket over den beskjedne størrelsen da jeg åpnet eska, men dette gjør den om mulig bare enda søtere enn originalen.

Kontrollerne er helt identiske med de gamle, sånn bortsett fra at ledningen er mye kortere. Akkurat det er et rimelig stort problem, i alle fall hvis man har stua sånn at man er avhengig å ha selve konsollen på TV-hylla. De korte ledningene tvinger deg da til å sitte veldig nærme TV-en, maks halvannen meter unna. I gamle dager, da TV-skjermene hadde en langt mer beskjeden størrelse, og gjerne var enda mindre på gutte- eller jenterommet, så var det ikke noe stort problem å sitte tett opp mot TV-en. Men nå? Det blir litt voldsomt. Spesielt siden den lave oppløsningen til originalmaskinen strengt tatt gjør at grafikken tar seg bedre ut på avstand enn på kloss hold.

Ellers er altså kontrollerne solide og komfortable, og fungerer godt. SNES kom før analogstikkenes inntreden i konsollmarkedet, men det klassiske styrekrysset fungerer like godt den dag i dag som det gjorde på åtti- og nittitallet.

Innholdet. Jeg har fjernet litt emballasje her.
Innholdet. Jeg har fjernet litt emballasje her.

Spillutvalget

Konsollen har 20 tidligere utgitte spill, samt det til nå uutgitte Star Fox 2 som en opplåsbar bonus (du trenger kun å fullføre første brett av originalen for å få tilgang). Det vil nok alltid være ulike oppfatninger om hvilke spill som burde være med på et system som dette, så det å velge en håndfull uten å hisse på seg folk med sterke meninger, er nok en umulig oppgave. Men med fare for å virke grådig, så hadde jeg nok satt pris på litt flere spill – NES-versjonen hadde tross alt 30, og jeg syntes ikke det ville vært for mye forlangt med en tilsvarende mengde spill når dette produktet tross alt koster over 1500 kroner.

En skulle også tro at Nintendo kunne tjent gode penger på å legge inn en slags «virtual console»-tjeneste for disse boksene, men det er altså ikke mulig å koble den opp mot nettet. En bortkastet mulighet, i mine øyne.

Når det er sagt, er i alle fall de spillene som er inkludert, svært gode. Så godt som alle er kjent som klassikere, og selv om noen har tålt aldringsprosessen bedre enn andre, tror jeg du kan sette deg ned med hvert eneste spill og få mange, mange timers underholdning ut av det. Det jeg selv har mest erfaring med er Super Mario World, som jeg brukte flere titalls timer på tidligere i år – så bare der har du strengt tatt moro for mange uker. Her er en fullstendig liste over spillene du får med:

  • Contra III: The Alien Wars
  • Donkey Kong Country
  • EarthBound
  • Final Fantasy III
  • F-ZERO
  • Kirby Super Star
  • Kirby’s Dream Course
  • The Legend of Zelda: A Link to the Past
  • Mega Man X
  • Secret of Mana
  • Star Fox og Star Fox 2
  • Street Fighter II Turbo: Hyper Fighting
  • Super Castlevania IV
  • Super Ghouls ’n Ghosts
  • Super Mario Kart
  • Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars
  • Super Mario World
  • Super Metroid
  • Super Punch-Out!!
  • Yoshi’s Island

Jeg skal ikke diskutere spillene i detalj – det får eventuelt vente til fremtidige tilbakeblikk og andre artikler om de individuelle spillene. Det jeg imidlertid kan si, er at jeg ikke har noe som helst å utsette på selve emuleringsprosessen – disse spillene føles, ser ut og høres ut som «ekte vare». Det er her snakk om amerikanske versjoner med en bildeoppdateringsfrekvens på 60 hz, så om noe er de faktisk litt bedre enn originalene var i Europa. Det varierte hvor mye utviklerne tok hensyn til forskjellene på videostandard i Europa og USA, med det resultat at de europeiske versjonene kjører treigere enn det som egentlig var meningen.

Star Fox 2.
Star Fox 2.

Star Fox 2

Spill nummer 21 i samlingen, Star Fox 2, er såpass spesielt at det fortjener noen ord. Dette spillet ble opprinnelig planlagt lansert i 1996, men ble kansellert like før lanseringen. Grunnen til at spillet ble kansellert var ikke at det var spesielt dårlig, men at Nintendo visstnok følte det ikke tok seg særlig godt ut sammenlignet med tilsvarende 3D-spill på Sonys PlayStation og Sega Saturn. Med Nintendo 64 rett rundt hjørnet, ønsket ikke Nintendo flere «primitive» 3D-spill for 16-bits-konsollen SNES, og ville heller gi konkurrentene noe å tygge på med den nye konsollen.

En skjønner for så vidt Nintendos beslutning – Star Fox 2 har enkel, stort sett uteksturert 3D-grafikk og en relativt lav bildeoppdateringsfrekvens, og selv om det gjør bruk av ekstra maskinvare (spillkassetten hadde egen grafikkbrikke), er det ganske åpenbart at dette er et 3D-spill for en plattform som egentlig er best på 2D-grafikk. I dag har det hva vi kan beskrive som en sjarmerende retrostil, men da det opprinnelig skulle ha kommet ut, ville det egentlig bare ha sett utdatert ut.

Selve spillet føles også litt kronglete, med et kontrollsystem jeg slet med å bli komfortabel med. Jeg vil heller spille Wing Commander, for å si det slik. Men dette er førsteinntrykket, og jeg må definitivt tilbake senere for å teste mer. Det er uansett glimrende at Star Fox 2 endelig har fått en offisiell lansering, og det er ganske sprøtt å tenke på at et spill av dette kaliberet har ligget «i en skuff» i over 20 år.

I tillegg til Star Fox 2 finner du disse spillene på systemet.
I tillegg til Star Fox 2 finner du disse spillene på systemet.

Grensesnittet

Når du starter konsollen møtes du av et enkelt, men for så vidt pent grensesnitt der størsteparten av skjermen tas opp av en sideskrollende liste med spillbokser som du kan velge mellom. Å velge hva du skal spille tar ikke lange tiden, og når du først har gått inn i et spill, er opplevelsen helt som på originalkonsollen.

En glimrende, ny funksjon er at du kan lagre spillene når du vil, så du slipper å la konsollen stå på i dagevis mens du fullfører visse spill. Denne funksjonen kombineres med en slags opptaksfunksjon som lagrer de siste 40 sekundene med gameplay, og lar deg hoppe inn hvor som helst – altså, hvis du spiller et vanskelig spill og dør, kan du «spole tilbake» tiden og prøve på nytt.

Men verken lagresystemet eller opptaksfunksjonen fungerer ideelt, ettersom du må starte konsollen på nytt ved hjelp av reset-knappen på selve boksen, for å komme tilbake til hovedmenyen der disse mulighetene ligger. Skal du lagre spillet må du altså først resette, og så lagre. Det er ikke helt intuitivt. Og det sikrer at «spole tilbake»-funksjonen aldri blir så grei å bruke som den kunne ha vært om den hadde vært tilgjengelig i selve spillet.

Denne klassikeren er selvsagt med.
Denne klassikeren er selvsagt med.

Generelt syntes jeg det er litt rart at det å komme inn i menyen er så kronglete. En eller annen knappekombinasjon burde vel ha vært mulig å legge inn, slik at man slapp å reise seg for hver gang?

De fleste av spillene som følger med er i stor grad selvforklarende, med greie hjelpebeskjeder som dukker opp når man spiller – Nintendo var i mine øyne forut for sin tid på dette området. Men noen ganger kunne jeg virkelig likt å ha en manual tilgjengelig, og her svikter systemet litt. Det ville neppe kostet voldsomme mengder med diskplass å legge inn PDF-versjoner av originalmanualene, spesielt om man hoppet over unødvendige sider med generell SNES-info, men dette har ikke Nintendo gjort. I manualmenyen får du i stedet opp en QR-kode som du kan bruke for å få tilgang på manualene via smarttelefonen (antakeligvis er det bare en lenke hit). Det syntes jeg ikke er godt nok. Ikke på et produkt som koster over 1500 kroner.

Visuelle effekter

Du kan velge om du bildet skal vises i 4:3-format som på en gammel TV, eller se det i «pixel perfekt»-modus der pikslene er nesten helt kvadratiske (noe som også resulterer i et nesten kvadratisk skjermbilde). For min del føles det feil å bruke noe annet enn 4:3. Det var tross alt dette spillene originalt ble laget for – ja, pikslene strekkes litt, men man må anta at utviklerne generelt tok hensyn til dette da de lagde spillene.

Ny vs. gammel. Og skitten. Sorry.
Ny vs. gammel. Og skitten. Sorry.

Systemet har også en tredje mulighet for bildet, nemlig 4:3 med CRT-filter. CRT-filter betyr i praksis at bildet blir litt tåkete og får «scanlines», slik at det ser litt mer ut som det ville gjort på en gammel TV. Jeg føler ikke effekten er helt troverdig, med alt for tydelige scanlines når det spilles på en TV av en viss størrelse. Personlig ønsker jeg dessuten alltid å ha grafikken så klar som mulig, uansett. Allerede på åttitallet hadde vi CRT-monitorer som leverte temmelig klare og skarpe bilder, og hvis jeg hadde hatt muligheter på den tiden, ville jeg mye heller ha spilt på en slik enn på en normal TV. Jeg får meg med andre ord ikke til å ha nostalgiske følelser for dårlig bildekvalitet. Men for all del; muligheten er der, hvis du vil bruke den.

En dyr sak

Prisen bør nok diskuteres. I Norden er den nemlig langt høyere enn i Europa forøvrig, og det er vanskelig å se noen fornuftig grunn til at dette skal være tilfelle. Vi er riktignok vant med at 80 britiske pund ikke nødvendigvis tilsvarer de 850 kronene valutakursen tilsier – men at den skal koste nesten dobbelt så mye her til lands … vel, det er en litt bitter pille å svelge. Det er vanskelig – svært vanskelig, faktisk – å ikke få følelsen av at noen er veldig grådige her. At importøren Bergsala nekter å gå ut med noen veiledende pris, hjelper ikke akkurat på situasjonen.

Samtidig er det jo slik at prisen på ekte Nintendo-maskinvare og -spill har blitt vanvittig oppblåst i årenes løp, og flere av enkeltspillene på denne konsollen er faktisk så dyre i «virkeligheten» at du skal være heldig hvis du får dem billigere enn for prisen av hele denne minikonsollen – uten boks, manual eller noe slikt. Sånn sett får vi jo spill til en reell markedsverdi på mange tusenlapper her. Og selv om vi ignorerer dette, er vi fortsatt i samme område som det 20 normale SNES-spill ville kostet på Virtual Console for Wii U. Og her får vi altså et fysisk produkt med to håndkontrollere. Så sånn sett kan man argumentere for at prisen ikke er helt på jordet, selv her i Norge.

Ny over, gammel under.
Ny over, gammel under.

Et siste moment er at det er mulig å sette opp et slikt emulatorsystem selv, ved hjelp av en billig Raspberry Pi og Retropie, for eksempel. Personlig vil jeg ikke undervurdere verdien av at SNES Mini er et offisielt produkt med lovlige kopier av alle spillene, men hvorvidt denne verdien er så høy som Nintendo (eller Bergsala) mener får jo være opp til den enkelte å vurdere. Nå skal det selvsagt sies at man også kan modde SNES Classic Mini, slik at man kan installere flere spill på den – men det har jeg ingen erfaring med selv. Enda, i alle fall.

Konklusjon

Jeg har trukket frem ganske mange områder der jeg mener SNES Classic Mini har forbedringspotensiale i denne artikkelen, men selv om tonen kanskje er litt negativ, er jeg likevel fornøyd med produktet. Grunnen til det er selvsagt spillene i seg selv – jeg skal ikke påstå at Super Mario Kart er like artig i dag som det var da det først kom ut, men det er nok tidløse klassikere i denne vesle boksen til at du vil kose deg i ganske mange timer om du velger å gå til innkjøp. Jeg skulle ønske kontrollerledningene var litt lengre, og at jeg slapp å resette konsollen med knappen på boksen hele tiden. Og jeg skulle selvsagt også ønske at spillutvalget var litt større. Men samtidig har jeg storkost meg med Donkey Kong Country i de siste kveldene, og jeg gleder meg virkelig til å ta fatt på spill som Secret of Mana og The Legend of Zelda: A Link to the Past. Jeg angrer så absolutt ikke på kjøpet.

Om prisen hadde vært 500 kroner lavere, så hadde jeg gått så langt som å si at dette er et obligatorisk kjøp for enhver retrogamer. Men selv om prisen er stiv, er dette et produkt jeg tror veldig mange vil sette stor pris på. Så gjenstår det bare å se om Nintendo produserer nok eksemplarer, denne gangen.

Les også:

Relaterte innlegg

En kommentar om “Inntrykk: Nintendo Classic Mini – SNES

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.