Førsteinntrykk: Ion Maiden

3D Realms har lansert et ekte nittitallsskytespill, og det er faktisk temmelig bra.

I de senere årene har vi fått mange førstepersons skytespill laget i retrostil, men få av dem har virkelig klart å fange følelsen av å spille en god, gammel nittitallsklassiker. Det gjør imidlertid Ion Maiden, det nye spillet fra 3D Realms og de danske utviklerne bak actionspillet Bombshell.

Blodig skal det være.
Blodig skal det være. Bilde: 3D Realms.

Gammel spillmotor

En av grunnene til at Ion Maiden lykkes der andre slike spill feiler, er teknologien. Ion Maiden er nemlig bygd på en oppgradert versjon av Build-motoren, som du kanskje kjenner fra nittitallsklassikere som Duke Nukem 3D, Blood, Shadow Warrior og Redneck Rampage. Spillet kjører altså på nesten samme teknologiplattform som noen av nittitallets mest kjente førstepersons skytespill, med de fleste av begrensningene det innebærer. Resultatet er at det umiddelbart føles langt mer autentisk enn andre etterligninger.

Samtidig er motoren såpass oppgradert at spillet fungerer akkurat slik du forventer av et førstepersons skytespill i dag. Eller, kanskje rettere sagt, slik de gamle Build-spillene fungerer når du husker tilbake på dem, og ikke slik de faktisk fungerer når du prøver dem i virkeligheten. Det beste eksempelet på dette er kontrollsystemet, som naturligvis bruker WASD og fri musesikting i alle retninger.

Men okay, nostalgien er én ting – det at Ion Maiden ser, høres og føles ut som et nittitallsskytespill behøver jo ikke å bety at det er noe tess som spill. Det fantes rikelig med middelmådige Build-spill, tross alt, og det er lett å se for seg at teknologien kunne blitt brukt som en enkel gimmick for å sikre oppmerksomhet rundt et prosjekt som tross alt ikke kan ha kostet det helt store å utvikle.

Hvem trenger blåskjerm når man har Guru Meditation?
Hvem trenger blåskjerm når man har Guru Meditation?

Heldigvis leverer Ion Maiden også her. Selve spillmekanismene sitter som støpt, med lynraske bevegelser og perfekt sikting. Men den store stjernen er nivåene. Det er nemlig her vi får oppleve forskjellen på nittitallets og dagens designfilosofier, og dermed skjønner at den gode mottakelsen Ion Maiden har fått fra spillerne handler om mer enn bare nostalgi.

Herlige miljøer

Ion Maidens spillbrett er store, halv-åpne og fulle av hemmeligheter. Utforsking og fiendeslakt går hand i hand, og der du i det ene øyeblikket befinner deg i et stort og åpent gatelandskap, kravler du i det andre gjennom trange ventilasjonssjakter for å komme deg inn til et tilsynelatende utilgjengelig rom du har sett et lite glimt av. Nivåene er akkurat passelig åpne, fulle av krinker og kroker å snoke rundt i, på jakt etter nøkkelkortet som åpner neste dør eller mer ammunisjon for våpnene dine. Miljøene er også relativt interaktive og dynamiske – en tilsynelatende uskyldig bryter kan lede til store og eksplosive forandringer på spillbrettet.

Det er selvsagt ikke alltid ting fungerer like godt, og en stund satt jeg fast voldsomt lenge fordi jeg aldri helt fant den ene bryteren jeg trengte for å komme videre. Men stort sett storkoste jeg meg under utforskingen av spillets herlige miljøer.

Hvis du ikke har spilt Shadow Warrior, så beklager jeg denne.
Hvis du ikke har spilt Shadow Warrior, så beklager jeg denne.

Med tanke på at 3D Realms i sin tid skapte Duke Nukem, kommer det neppe som noen overraskelse at hovedpersonen i Ion Maiden er like tøff i trynet som Duke selv. Hun kommer stadig med småvittige og nedlatende kommentarer om fiendene hun møter, og finner åpenbart stor glede i å sprenge dem (og det meste annet) i lufta.

Dette er en liten ting, men det er med å sikre at man havner i den riktige modusen. Ion Maiden er ikke et spill der du skal rygge rundt i panikk eller stå i skjul og dukke frem for å avfyre noen velplasserte skudd. Nei, her skal du løpe rundt som Arnold Schwarzenegger på åttitallet, og plaffe ned alt som rører på seg. Ondsinnet humring underveis er anbefalt, men ikke påtvunget.

«Early access» eller hva?

Uh-oh!
Ukoselige greier. Bilde: 3D Realms.

Ion Maiden har blitt lansert på Steams «early access»-tjeneste, som stort sett er forbeholdt uferdige spill som i løpet av tidligperioden skal utvides og finslipes i et slags samarbeid med de tidlige kjøperne. Men det er ikke et typisk «early access»-spill. I stedet føles spillet mer som et klassisk «shareware»-spill der den første episoden er gratis. Det vi får er et par gjennomsolide og svære nivåer, som viser hva vi forhåpentligvis kan forvente når fullversjonen slippes om cirka et halvt år. Oppdragene i sniktittkampanjen ser ikke ut til å skulle bli en del av spillets ferdige kampanje.

Min erfaring er at sniktittkampanjen tar i underkant av to timer å fullføre, noe jeg egentlig er greit fornøyd med. Men hvis du heller vil vente på fullversjonen, så er ikke det noe jeg har problemer med å forstå. 145 kroner (eller 130 med lanseringsrabatt) er jo mye å betale for det som per nå bare er en stor demo. Jeg vil i alle fall anbefale at du følger med på utviklingen av dette spillet, for sniktittkampanjen lover veldig godt.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.