Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 16

Kommer ondskapen til å seire, eller trekker jeg det lengste strået? Her er siste del av spilldagboken fra Sierra-klassikeren Quest for Glory 2.

Nå har vi endelig kommet frem til den siste delen av min spilldagbok fra Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II. Om du ikke har sjekket denne serien før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige, og hvis du ikke har lest den vil nok starten på denne delen virke ganske forvirrende. Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam.

Den forbudte byen

Det er natt, og jeg befinner meg et sted i ørkenen sammen med min gode venn, Ad Avis. Rundt oss bader ruinene av en eldgammel by i månelyset. Det er helt stille – eller, det ville ha vært det, om ikke Ad Avis hadde vært så sint. Det han raser over er ei dør i fjellet. Ifølge den eldgamle profetien han har brukt årevis på å oversette, skulle den nemlig være åpen akkurat på denne natten. Alt er visst min skyld, brøler han, og jeg skjønner ingenting. Men jeg vet at jeg ikke vil at Ad Avis skal være sint på meg. Så jeg må hjelpe ham å åpne denne døra.

Han går gjennom profetien igjen. Iblis har vært bundet i tusen og ett år på denne datoen, det er han sikker på. At vi har funnet den forbudte byen vet han også, og helten fra nord som har blitt ledet til fortvilelse må være meg, mener han. Han har ikke funnet noen andre helter, og jeg kommer helt garantert til å fortvile før han er ferdig med meg.

Jeg skjønner fortsatt ikke et kvekk, spesielt siden jeg vet han bare vil meg vel. Han er nok bare frustrert.

Han fortsetter: «Når Månen lyser mellom dragens kjever, og holdes der av skorpionens klør … Månen! Den skal ikke være mellom de to stjernetegnene før i morgen? Hvordan kan jeg ta feil? Jeg kan ikke ta feil! Profetien sier tusen og ett år, det er i dag! Hvordan kan Månen være der den ikke skal være?!?»

Jeg kikker på døra. Til å være en så intelligent fyr, har Ad Avis oversett det åpenbare – døra har tegninger av en skorpion og en drage, og mellom dem er det en blå juvel. Profetien snakker om døra, ikke stjernetegnene. Ad Avis burde kanskje også ha lagt merke til at døra peker bort fra Månen, så den er i skyggen av bergveggen, og vil være det i morgen også. Jeg sier ikke dette høyt, jeg vil jo ikke gjøre ham enda sintere. I stedet finner jeg frem speilet jeg fikk av Zayishah, og reflekterer månelyset slik at det treffer juvelen midt på døra. Sesam, sesam, og så videre. Døra åpnes opp.

Jeg får ikke noen takk, men det er åpenbart at Ad Avis er fornøyd. Han siterer profetien igjen. Kortversjonen: Helten som blir igjen skal se lyset flykte mens Iblis står opp, og slik skal det være i Suleimans navn. Det er visst alt jeg trenger å vite, sier han, før jeg beordres inn i mørket bak døra. Jeg kan ikke si nei, så jeg går inn.

Ei mørk og farlig hule

Inne i hula er det bekmørkt, og en voldsom vind truer med å overdøve tankene mine. Jeg skjønner fortsatt vanvittig lite av alt som skjer, det er som om den siste dagens hendelser er helt borte. Men jeg vet at jeg skal hente en statue av Iblis, og at den er her inne et sted. I mørket. Jeg må ha lys, først og fremst.

Vinden ville nok ha slukket en normal fakkel umiddelbart, men det er ikke noe problem. Jeg roter rundt i ryggsekken, og snart lyses hulen opp av ilden fra elementalmonsteret jeg fanget utenfor Shema og Shameens vertshus i Shapeir, for det som virker som et helt år siden nå.

Så bærer det innover i hulesystemet. Heldigvis er det bare én vei å gå. Uheldigvis, tar det ikke så voldsomt lang tid før denne sperres av ei underjordisk elv, med såpass kraftig strøm at vassing eller svømming blir umulig.

Men rett som det er flyter det forbi drivved og annet skrammel, og når jeg ser en stor tømmerstokk drive mot meg i voldsom fart, gjør jeg det dummeste man kan finne på å gjøre i en situasjon som dette: Jeg hopper ut på den. Og faller ikke av. På mirakuløst vis klarer jeg faktisk å hoppe av den også, og vips er jeg på den andre siden av elva … der jeg umiddelbart blir trukket mot en liten åpning i veggen av den kraftige vinden.

Jeg klarer så vidt å motstå å bli sugd inn, og kaster et par magiske kuler på steinene over åpningen for å ødelegge den. Dermed kan jeg gå videre.

Jeg håper virkelig Ad Avis setter pris på alt jeg gjør for ham!

Etter en stund merker jeg at det blir varmere. Veldig varmt, faktisk. Og hva er det som gløder så fælt foran der? Ah … lava. Et helt rom fullt av lava. Og selvsagt ispedd noen små vulkaner som spruter flammer i ny og ne. Men jeg klarer å navigere meg gjennom den glovarme hinderløypa uten å bli stekt. Riktignok tråkker jeg på en glødende stein, noe som gjør sabla vondt, men jeg må jo ofre litt.

Det neste jeg møter er en bratt skrent, som jeg klatrer ned ved hjelp av det magiske tauet jeg kjøpte av Keapon Laffin. Godt jeg endelig fikk brukt det til noe fornuftig. I bunnen av skrenten er det nok ei dør, også den stengt. Når jeg nærmer meg, runger en stemme i rommet – den beordrer meg til å si «the name of power» om jeg ønsker å komme videre. Det eneste navnet jeg husker fra profetien Ad Avis leste opp, sånn utenom Iblis, er Suleiman. Så jeg prøver meg med det, og det viser seg å være riktig. På den andre siden av døra er det et skattkammer fullt av gull og edelsteiner, men jeg får en litt uggen følelse når jeg skal til å fylle lommene. Så jeg lar være.

Iblis!

I stedet åpner jeg nok ei dør, og ender opp i et stort hulrom badet i grønt lys. Dette lyset stråler ut fra mystisk objekt på en pidestal i sentrum. Statuen! Når jeg først har sett den, må jeg ha den. Faktisk klarer jeg ikke å stanse meg selv – jeg haster opp bakken for å få hendene mine på den store skatten.

Når jeg kommer nærme nok, syntes jeg at jeg kan se en mørk skygge inni statuen, nesten som om det er noe som lever der inne. Iblis! Jeg må slippe ham løs!

Jeg får imidlertid ikke sjansen. Med et mektig poff dukker Ad Avis opp fra ingenting, og snapper Iblis foran nevene mine. «Fjols! For en helt du viste deg å være? En nikkedukke for mannen du søkte å ødelegge!» roper han, før han sarkastisk takker meg for hjelpen:

Etter talen sin, er Ad Avis elskverdig nok til å skape et steinras som sperrer utgangen for godt. Så forsvinner han ved hjelp av magien sin, og jeg begynner å få kontroll over meg selv igjen. Hvordan kan jeg ha vært så dum? Ad Avis er utvilsomt allerede tilbake i palasset sitt, og i ferd med å starte ritualet som etter all sannsynlighet kverker oss alle, og jeg … jeg sitter fast i denne mørke hula. Jeg prøver å flytte på noen av steinblokkene foran utgangen – nytteløst. Force bolt? Niks. Og selv om jeg skulle klart å komme meg ut, aner jeg ikke hvor jeg er i forhold til Raseir. Jeg husker ingenting fra turen hit.

Så, verden er dødsdømt, og det eneste positive er at jeg fortsatt har nok matrasjoner i ryggsekken til å overleve lenge nok til å oppleve Iblis’ tilbakekomst. Det jeg virkelig hadde trengt var noe helt annet. En usannsynlig gjenstand eller hendelse som bare løser alt, og sikrer en lykkelig slutt. Ett eller annet som … hei, hva er det som ligger og glinser på bakken der borte? En ring? Ja, så sannelig. Den har en inskripsjon også – «den som blir igjen». Jeg putter den på fingeren min. Den passer!

Og med nok et poff, dukker det opp en rosa ånd. Som forklarer at han kan oppfylle tre ønsker! Hah!

Når jeg foreslår at jeg vil ønske meg ut av denne hula, forklarer ånden at han kun kan ta meg til Iblis-statuen (noe som hadde passet dårlig i de fleste andre tilfeller, men ikke akkurat nå), og at han ikke kan oppfylle noen ønsker etterpå. Litt rart, men sånn er nå en gang reglene, så jeg får komme opp med to andre ønsker først. Jeg vurderer å ønske meg kjærlighet eller noe slikt, men trenger jeg egentlig det? Hm, jeg ønsker meg … bedre klatreegenskaper, siden klatring er det jeg er dårligst til. Vips! Jeg merker at skulle jeg få behov for å klatre, så vil jeg være langt bedre egnet til å gjøre det enn jeg har vært før.

Så ønsker jeg meg mer intelligens. Jeg føler meg plutselig mye smartere, og innser samtidig at jeg var litt dum som ønsket meg bedre klatreegenskaper i sted. Men nå har jeg bare ett ønske igjen, og dermed er det bare å ønske seg bort. Poff! Og så er jeg rett utenfor palasset i Raseir. Den rosa ånden, som virker overrasket over at magien hans i det hele tatt funket, forklarer at dette var så nærme Iblis han kunne ta meg. Så forsvinner han inn i ringen igjen. Jeg får finne en vei inn i palasset selv.

Tilbake i Raseir

Plutselig hører jeg et «pssst!», og motstandskattaen Sharaf dukker opp fra skyggene. Han er imponert over magien min, og sier at kattaene han leder er klare til å angripe palasset. De kan distrahere vaktene for å gjøre det lettere for meg å nå Ad Avis, men jeg må forte meg slik at jeg ikke blir feid med i kaoset. Jeg utelater å nevne dette med Iblis, og hvordan verden sannsynligvis er dødsdømt på grunn av meg. I stedet gir jeg tommelen opp, og sniker meg nærmere palasset.

Vaktene ved porten ser meg ikke, kanskje fordi jeg er flink til å holde meg i skyggene fra pillarene på forsiden av palasset. Over dem er det en slags terrasse som blir patruljert av en mann med bar overkropp og relativt robust mageparti. Jeg ser også et tøystykke som vaier i vinden. Ah, signalet til Mayzun, som lovet meg assistanse som takk for at jeg hjalp Zayishah å rømme fra byen. Jeg sniker meg helt bort til veggen, og venter på at den store mannen på terrassen skal passere. Når han gjør det, kaster jeg «levitate» og svever enkelt og greit opp. Jeg klatrer så over muren i en fei, mens han fortsatt har ryggen til, og sniker meg inn i bygningen.

Der blir jeg oppdaget umiddelbart – heldigvis ikke av en gjeng vakter, men av et helt rom fullt av vakre, lettkledde jenter. Mayzun er der også, og hun ønsker meg velkommen før noen får tid til å skrike. Deretter følger en lang seanse, som det kanskje er like greit å bare vise:

Nå er det din tur, Ad Avis!

Jeg forlater jentene med tungt hjerte, men det er på tide å redde verden. Det neste rommet jeg kommer til patruljeres av flere av disse store mennene, som jeg nå skjønner er evnukker. Det hadde vært ganske vrient å komme seg usett gjennom, hvis ikke jentene hadde hjulpet meg med en distraksjon. Jeg kryper på alle fire så stille jeg kan, og kommer meg til slutt forbi de patruljerende karene.

Så kommer meg ut på en terrasse, og hjertet begynner umiddelbart å slå et par-tre hakk fortere. Rett overfor meg kan jeg nemlig se Ad Avis i tårnet sitt. Som jeg fryktet: Han er allerede godt i gang med ritualet for å slippe løs Iblis. Heldigvis er han alt for opptatt med dette til å oppdage meg. Men hvordan skal jeg stoppe ham herfra?

Det magiske tauet blir redningen, nok en gang. Jeg slenger det over mot tårnet, og det blir liggende som en taubro i luften. Plutselig er jeg glad for alle forsøkene jeg brukte på å konkurrere med akrobaten i Shapeir. Takket være øvelsen klarer jeg nemlig å balansere over tauet uten å havne i trøbbel én eneste gang, og snart er jeg «trygt» over på andre siden. Da dukker plutselig ånden i ringen opp, og sier at jeg må være forsiktig. Selv om det ser ut som det bare er luft mellom pillarene som støtter taket, forklarer ånden at det er en magisk barriere der. Den hindrer både magi og levende ting i å komme gjennom.

Ah, det var en strek i regninga. Jeg kan altså ikke bare hoppe inn i rommet og gjøre slutt på dette tullet en gang for alle. Ånden opplyser også om at ritualet straks er ferdig, noe som gjør situasjonen enda verre. Ad Avis har tegnet et pentagram på gulvet, med ett lys i hver kant, og er i full gang med å tenne dem gjennom magiske formularer. Nå er det bare to igjen. Og før jeg får sukk for meg, tennes nok et lys. Iik!

Jeg tenker raskt, finner frem en kastekniv – den er tross alt verken magisk eller levende – og slenger den rett på det siste gjenværende lyset. Jeg treffer! Og ødelegger hele ritualet! Den så du ikke komme, Ad Avis! Han blir selvsagt rasende, og fyrer av en serie flammekuler mot meg. Barrieren er tydeligvis enveis, for hans magi har ikke noe problem med å trenge gjennom. Jeg klarer uansett å dukke unna.

Ad Avis er fortsatt for langt unna til at jeg kan angripe ham direkte. Heldigvis har raseriet hans tydeligvis gjort at han ikke klarer å komme opp med noe smartere enn å kaste magiske flammekuler etter meg, og jeg klarer rimelig greit å unngå dem mens jeg balanserer meg nærmere. Når jeg kommer frem til den neste pillaren, finner jeg frem den siste kastekniven min, og sikter godt. Jeg kaster, og treffer. Ad Avis faller bakover, og snubler ut av vinduet med et skrik. Hah!

Med Ad Avis forsvinner også den magiske barrieren, og jeg kan gå inn i rommet. Før jeg rekker å la meg friste av statuen, dukker ånden i ringen opp igjen. Han er naturlig nok fornøyd med omstendighetene, og kan fortelle meg den virkelige versjonen av profetien – det viser seg at Ad Avis ikke hadde fått med seg den siste delen, om at helten som ble forlatt også kom til å redde verden. Så tar han med seg statuen, og forsvinner i et poff.

Jeg klarer å finne Mayzun igjen, og sammen med henne finner jeg den nåværende emiren som gjemmer seg på rommet sitt. Med Ad Avis borte, klarer han å beordre vaktene til å legge ned våpnene sine.

Det tar en stund, men vi får til slutt kontroll over situasjonen, og jeg kan dra til fontenen i byen. Der slipper jeg løs vannelementalen fra Shapeir, som straks finner seg til rette og vekker den magiske kilden til live igjen. Dermed har livsgrunnlaget vendt tilbake til Raseir – nå er jeg temmelig fornøyd med meg selv! Før jeg får gjort noe mer (slik som å dra tilbake til et visst rom i palasset), dukker det opp et flygende teppe, med Abdulla, Shema og Shameen sittende på.

De har kommet for å hente meg, dessverre, men heldigvis venter det en ganske hyggelig seremoni når jeg kommer tilbake til Shapeir:

Endelig har jeg fått et sverd!

Men det er jo litt synd at jeg ikke har bruk for det lenger, da. Nå som jeg er en prins, skal jeg ta det med ro og leve i sus og dus. Joda, alt det helteopplegget var artig nok, men når man egenhendig har reddet verden, så har man liksom oppnådd det som er å oppnå i denne bransjen. Best å overlate fremtidige heltedåder til den neste generasjonen.

Tre måneder senere…

Hm, Aziza vil snakke med meg. Lurer på hva det er hun vil? Sikkert ikke noe farlig.