Hvordan Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer brøt lydmuren med 300 KB og smøremyk CGA-grafikk.
Det finnes øyeblikk i et guttesinn som brenner seg fast som fosfor på en monokrom CRT-skjerm. For meg startet ikke flydrømmen i en ekte cockpit på Hammerfest lufthavn, men på stuebordet til Tolleff. Der sto vidunderet: en Toshiba T1100. En bærbar maskinkloss med MS-DOS og en monokrom, refleksjons-LCD-skjerm som etter dagens standard mest minner om displayet på en Casio-kalkulator, og som kun en doktor kan elske. Men der og da, rundt 1986, da vi fyrte opp selveste moderskipet – SubLOGIC og Bruce Artwicks legendariske Flight Simulator – var det ren magi.
Vi satt med vidåpne øyne og så på at Tolleff manøvrerte pikselene av et fly som det var lekeklosser, og tenkte at dette er toppen av hva menneskeheten kommer til å oppnå. Grafisk vil det aldri bli bedre enn dette! Vi tok skammelig feil.
I 1987 kom spillet som skulle gi en tretten år gammel sneip fra Neverfjord en bakoversveis så kraftig at den sitter i nakken den dag i dag. Da landet Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer på gårdsplassen.
Gårdsregnskap, 7000 meter papir og en 286
Hjemme hadde gubben gått til anskaffelse av en vaskeekte PC med MS-DOS. Den offisielle forklaringen – et alvorspregede alibi – var at beistet skulle brukes til regnskapet for gårdsbruket. Sammen med maskinen fulgte en blytung matriseskriver – en Facit 4510 og en ubrutt eske med anslagsvis 7 000 meter sammenhengende traktorpapir.
Matriseskriveren og 6 999 meter av det papiret står fremdeles på loftet hans, ferdig tredd og klar til dyst.
For maskinen ble selvsagt aldri noen regnskapsfører. Den ble kun brukt til spill, og Paintbrush. Et av de aller første programmene som entret 5,25-tommersstasjonen var Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer (AFT). Hvorvidt disketten var en forseglet original med blank Electronic Arts-folie eller en lokal «bygdekopi» levert via det uoffisielle torske-nettverket i Kvalsund, lar vi ligge i historiens mørke.
CGA-magi, Mach 2-stikker og orkan på Sennalandet
I dag rynker mange på nesa av IBMs klassiske Color Graphics Adapter (CGA). Men for meg var CGA fargene spillfasiten i 1987. Å se en lyserød ørken bre seg utover horisonten, krydret med hindringer og pyloner i grått, var intet mindre enn slående. På vår 286-maskin ble vektorgrafikken og bildesekvensene pumpet gjennom prosessoren som varmt smør i steikepanna. Det var så forbannet jevnt og silkemykt.
Skulle du derimot overleve som rekrutt på skolen til Chuck, krevde det millimeterpresisjon. En analog joystick – min kjære CH Products Mach 2 – måtte kalibreres herfra til månen via skrupotensiometrene på oversiden. Var potmeteret forskjøvet én ussel millimeter til venstre, var opplevelsen identisk med å ratte en Toyota Hiace over Sennalandet midtvinters med full orkan inn fra høyre flanke.
Men når stikka var trimmet perfekt og rommet passelig temperert, fantes det ingenting på jordkloden som kunne måle seg. Verken de gjemte bladene eller VHS-kassettene under senga vi hadde fått kopiert av Magnar hadde en sjanse mot følelsen av å trekke stikka i magen og kjenne 16-bits matematikken lystre.
For ikke å glemme de eksterne kameravinklene. Å kunne trykke på en funksjonstast og se sin egen flymaskin fare forbi kameraet i fugleperspektiv mens landskapet roterte under vingene – alt sammen skviset inn på under 300 kilobyte med x86 maskinkode – magisk. Programmereren Ned Lerner og resten av EA-teamet, fortjener Kongens fortjenstmedalje i gull.
Når vi først er inne på Ned Lerner, er det verdt å nevne at han la grunnlaget for 3D-fysikk på PC med spill som Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer, før han slo seg sammen med Paul Neurath og var med på å starte det som ble Looking Glass Studios – gjengen som senere ga oss udødelige klassikere som Ultima Underworld og System Shock.
Hvem i all verden var egentlig denne Chuck?
Hjemme i fjorden hadde vi Alf Magne og hans hjemmebygde mikrofly som gjorde de mest imponerende flyvningene når vinterstormen tok den og kastet den over til nabogården. I USA hadde de Chuck. For oss var han bare den strenge sjefen inni PC-en. Når du bommet på en manøver og plantet propellen tre meter ned i prærien, dukket han nådeløst opp på skjermen med tørre kommentarer:
«You sure bought the farm on that one!»
«That’s a sorry way to land an airplane.»
«You dug a hole halfway to China!»
Først senere forsto jeg dimensjonene over mannen hvis navn prydet disketten:
- «Ace in a Day» (1944): Han skjøt ned fem Messerschmitt Bf 109 på ett enkelt tokt i sin P-51D Mustang Glamorous Glen III. To av nedskytingene skjedde uten å avfyre et eneste skudd, utelukkende fordi fienden krasjet i ren panikk under Yeagers aggressive manøvrering.
- Fransk motstandskamp: Etter å ha blitt skutt ned over Frankrike hjalp han den franske motstandsbevegelsen med bombebygging, og overbeviste general Dwight D. Eisenhower personlig om å få fly kampoppdrag igjen.
- Lydmurens erobrer (1947): Han ble førstemann gjennom lydmuren i rakettflyet Bell X-1 (Glamorous Glennis). Dette gjorde han med to brukne ribbein etter et fall fra hesteryggen, og han måtte bruke en avsagd kosteskaftstump for å få låst cockpitdøra innenfra.
- Inertia Coupling-overlever (1953): Under en testtur med Bell X-1A nådde han Mach 2,44, mistet all kontroll over flyet på grunn av ukjente gyroskopiske krefter, og falt 51 000 fot på 50 sekunder før han mirakuløst rettet opp maskinen.
Han brøt kanskje lydmuren over Mojave-ørkenen i 1947, men i 1987 brøt han den jaggu over Neverfjord også.
Fra «Simulator» til «Trainer»
Electronic Arts gjorde et strategisk mestergrep ved å knytte til seg Chuck Yeagers navn og erfaring. Men lanseringen holdt på å spore av. Spillet ble opprinnelig sluppet som Chuck Yeager’s Advanced Flight Simulator, men Microsoft raslet med advokatsablene over eierskapet til «Flight Simulator»-navnet. EA måtte trekke spillet tilbake og døpe det om til Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer. Greit nok.
Spillet lar deg velge mellom disse modusene:
- Flight Instruction: Grundig opplæring i aerodynamikk, stigning og stalls, samt avansert akrobatikk som Immelman-svinger, Cuban Eight og Hammerhead stalls.
- Test Flight: Strukturert testflyging der du måtte presse maskinene til grensene for å loggføre data for stallhastighet, stigningsevne og toppfart – data som opprinnelig skulle føres inn i tabellene i den 42 sider lange papirmanualen.
- Formation Flying: Formasjonsflyging med datastyrte fly som krevde ekstremt følsom gasskontroll for å holde posisjonen.
- Airplane Racing: Lavtflyging i halsbrekkende fart rundt pylonmaster på bakken, inspirert av de klassiske Reno Air Races.
Personlig husker jeg at jeg likte Airplane Racing best. Formasjonsflyving var aldri noe for meg. Litt for kjedelig, og en får litt synkronsvømming-vibes over seg. Men Test Flight er fint. Da kan en leke seg og gjøre litt som en selv vil.
Det store CGA-mysteriet: Hvordan tryllet Ned med fargene?
Når man setter seg ned og finkjemmer fargene i Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer, stopper det rett og slett opp for en stakkar fra en liten fjord. Enhver som har knotet litt rundt med Color Graphics Adapter (CGA) i 320×200, vet at reglene var rimelig nådeløse: Du fikk fire farger. Punktum.
Spillet holder seg strengt til regelen om fire farger på skjermen – alltid beksvart og nøyaktig tre andre fargetoner. Men hvilke farger som dukker opp samtidig, henger rett og slett ikke på greip. Stopper du spillet og hopper inn i menyen for å skifte palett, møter du vidt forskjellige verdener:
Det ene valget gir en ørken med umiskjennelig rødskjær, cyan himmel og hvite instrumenter – klokkerein CGA Mode 5-estetikk. Men velger du den andre modusen, stirrer du plutselig ut over et landskap med mettet grønnfarge og grønne instrumentdetaljer, samtidig som himmelen over deg er like knallende cyan, rammet inn av hvitt og sort. Grønn og cyan skal etter boka aldri kunne dele skjermen i én og samme standardpalett på en IBM CGA-skjerm! Kanskje så den annerledes ut gjennom et EGA-kort? Who knows?
Nøyaktig hvilken digital trolldom Ned Lerner har kokt sammen i koden for å få til denne fargekombinasjonen, må jeg ærlig talt melde pass på.
Sitter du der ute med inngående kunnskap om datidens CGA-registre og vet hvordan han bøyde maskinvarereglene etter sin egen vilje her? Da må du for all del legge igjen en kommentar under artikkelen og opplyse en forundret retro-pilot!
Hva med Composite-versjonen da? Mens de færreste i Norden hadde tilgang på en ekte NTSC-komposittmonitor, var dette i USA den store hemmeligheten som lot PC-spillere trylle frem opptil 16 farger – lenge før EGA og VGA ble allemannseie.
DOS vs C64
Da britiske Games Machine (og tilsvarende datidens spillmagasiner) satte lupe på Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer i 1987 lot de seg blende av PC-versjonen, som stakk av med en knallsterk poengsum på 89% og merkelappen «in-depth and comprehensive». Her fikk 16-bits prosessorene rom til å tygge unna de nådeløse matriseberegningene som kreves for ekte, fylt 3D-polygonfysikk.
På Commodore 64 måtte derimot den stakkars 8-bits MOS 6510-brikken på 0,985 MHz gå i rødglødende spinn for å holde følge. Likevel høstet C64-utgaven hederlige 78 % og skryt for å være «particularly good» etter 8-bits standard – mye takket være smarte programmeringstriks, fargesprakende VIC-II-grafikk og selvsagt overlegen SID-lyd sammenlignet med PC-ens tørre pipelyder fra PC-speakeren.
Men som dommen slo fast: Skulle du ha den uforfalskede følelsen av ekte aerodynamikk og kompromissløs simuleringsdybde, var PC-versjonen i en klasse for seg. Spillet var også å finne på Apple II, Amstrad, ZX Spectrum og Macintosh.
Fra brølende etterbrennere til godmodig søndagsflyging
I Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer var menyen av fly en herlig historisk tidsreise – fra klassiske biplan som Sopwith Camel og SPAD, via Spitfire og P-51, til stratosfæriske eksperimenter som SR-71, X-1, X-3 og futuristiske prototyper som XPG-12. Mine favoritter var derimot:
F/A-18 Hornet: For en trettenåring i 1987 var dette det ubestridte førstevalget. To rå turbofans og moderne jagerfly-look var alt som betydde noe – selv om spillets nådeløse fysikk sørget for at rå makt ofte endte som et lyserosa krater på et mikrosekund.
Cessna: Barndommens «kjedelige» skolefly har modnet som god vin. Med sin lave steilehastighet og tilgivende profil er det først som voksen man innser hvor genial den er. Når du skal finmanøvrere mellom pyloner i lav høyde med musa, er Cessnaen selve kongen av kontroll og presisjon.
Så hva synes jeg i dag?
Nesten hundre år etter at Chuck brøt lydmuren, og førti år etter at spillet kom ut, fyrer jeg det opp på nytt via DOSBox. Å finne fram på tastaturet i disse gamle DOS-grensesnittene i dag føles innledningsvis som en fullverdig operasjon uten bedøvelse. Hvilke taster var det igjen? Hvor er throttlen, og hvor slipper jeg hjulbremsene? Hvor er i hele tatt piltastene mine!!!!
Det var nødvendig med et tastaturbytte. Fra minitastatur til vanlig nummerisk tastatur, og etter en lang stund med nordnorske kraftgloser er jeg oppe i lufta over den lyserøde ørkenen.
Minnet har ikke spilt meg et puss. Spillet er fremdeles utrolig responsivt. De fire CGA-fargene popper med en kontrast og sjarm som moderne teksturer sjelden klarer å gjenskape. Jeg har ingen analog Mach 2-stikke koblet til maskinen i dag, men tastaturstyringen fungerer presist nok.
De første svingene mellom de store klossene minner riktignok om å ratte min første Audi 80 på glattkjøringsbanen. Men så snart bevegelsene sitter, lystrer flyet kontant, og en er nå i stand til å imponere alle innbyggerne på Fiskelva med en lunken «Deadman» som ikke ender med et hull helt ned til Kina. Min favoritt spillsekvens er og blir slalom. Her tenker jeg Chuck ble rimelig imponert over mine egenskaper.
Jeg skjønner godt at en tretten år gammel Lasse ble bergtatt i 1987. For Lasse, 52 år gammel i 2026, lar seg smått imponere i dag.
Jeg tok også en kjapp kikk på oppfølgeren Advanced Flight Trainer 2.0 i full 16-fargers EGA-drakt, men den testen bekrefter bare en gammel lærdom: Flere farger gir ikke nødvendigvis et bedre spill. EGA-utgaven i 2.0 er uten tvil mer farverik, men også litt kaldere enn den, neonaktige og varme 1987-originalen serverte. CGA-paletten i mode 5 er og forblir kongen av Chuck Yeagers flyskole, synes jeg.
Det gamle ordtaket fra 90-tallet gjelder fortsatt; det er ikke antall farger på stilongsen som avgjør påslaget på diskoteket.
Chuck Yeager’s Advanced Flight Trainer var mer enn bare programvare på en 360 KB diskett. Det var et stykke levende luftfartshistorie som lærte en hel generasjon hva angrepsvinkel, steilehastighet og aerodynamiske grenser betydde i praksis. Grafikk, flytfølelse, historisk forankring og ren nostalgi: Dette er en klassiker.
Min dom: 7/10 piksler!
Noen av bildene fra artikkelen er hentet fra YouTube-kanalen til Zoltan Thehun. En kanal jeg anbefaler deg å følge!