Epyx lekte diplomater under den kalde krigen

Sovjetunionen boikottet OL i 1984, men Epyx tok dem med i Summer Games – og sendte spillet til den sovjetiske ambassaden. De fikk faktisk svar.

I dag er det populære lagsporter som fotball, ishockey og det rare opplegget amerikanerne kaller fotball som dominerer sportsspillscenen, men da jeg vokste opp var situasjonen en ganske annen. Joda, vi hadde fotballspill og slikt, men det som virkelig fenget var spill med mange ulike øvelser. Populære titler inkluderte Activision’s Decathlon, Track & Field, Hyper Sports og Daley Thompson’s Decathlon, alle spill der man fikk bryne seg på en rekke til dels varierte øvelser.

Selskapet som mer enn noe annet er forbundet med denne typen sportsspill er Epyx, som med OL-inspirerte Summer Games i 1984 introduserte en av åttitallets mest populære spillserier. Summer Games var åpenbart inspirert av OL, med øvelser som svømming, turn, stuping, stavhopp og sprint.

Ingen lisens

Ifølge tidligere markedsføringssjef hos Epyx, Robert Botch, kom ideen om å lage et spill av denne typen sent i 1983, litt før Vinter-OL i Sarajevo ble sparket i gang (på den tiden ble begge de olympiske lekene arrangert samme år). Epyx var litt for sene til å lage et spill basert på Vinter-OL, men til gjengjeld passet det ekstremt godt at årets sommer-OL skulle arrangeres i Los Angeles – Epyx var selv basert i San Francisco, så man kan tenke seg at det var mye snakk om det kommende arrangementet også i deres hjemtrakter.

Den offisielle OL-lisensen hadde Atari snappet opp, så spillet ble basert på en fiktiv, internasjonal idrettskonkurranse ved navn Epyx Games, som passende nok startet med en åpningsseremoni med dueslipp og tenning av en ild. Det var altså ingen tvil om hva det egentlig skulle forestille, men dette var en annen tid, og Epyx havnet aldri i trøbbel med advokatene til verken Atari eller IOC.

Hvis du spilte Summer Games, eller noen av de sportsspillene som fulgte etter, husker du utvilsomt at hver spiller kunne velge sitt eget land å representere. Spillet hadde 18 forskjellige nasjoner, hver med flagg og nasjonalsang, og jeg skal ærlig innrømme at jeg godtet meg litt over at Norge var med, men ikke Sverige.

Et annet land som var med i spillet var Sovjetunionen, og med det hører det en litt interessant historie – som starter fire år tidligere.

Storpolitikk og OL-boikott

I 1980 var det nemlig Moskva som arrangerte de olympiske sommerlekene. Dette var første gangen et land i Øst-Europa arrangerte OL, og siden vi fortsatt var midt i den kalde krigen, foregikk det ikke helt uten kontroverser. Året før hadde Sovjet innledet sin invasjon av Afghanistan, og den amerikanske presidenten Jimmy Carter hadde da kommet med et ultimatum – hvis ikke sovjeterne trakk seg tilbake innen én måned, ville ikke amerikanerne delta i OL i Moskva. Det ble ikke noen tilbaketrekning, og amerikanerne startet raskt med stor internasjonal lobbyvirksomhet for å få med seg flere land på sin OL-boikott. Norge var et av de 65 landene som valgte å ikke reise til Moskva.

Som vi har sett mange eksempler på i de siste par årene, er det gjerne slik i internasjonal politikk at reaksjoner fører til motreaksjoner – skjønt i dette tilfellet lot den vente på seg. Derfor kom det faktisk som en overraskelse på mange da Sovjetunionen, den 8. mai 1984, annonserte at de ikke ville delta i de olympiske leker i Los Angeles. De begrunnet valget med «sikkerhetsmessige hensyn» og anti-sovjetisk hysteri skapt av USA, og fikk med seg en god håndfull kommunistnasjoner fra verden over.

Epyx var blant dem som ble tatt på senga av annonseringen, og siden deres Summer Games på dette tidspunktet hadde vært i utvikling lang tid, måtte de gjøre et valg: Skulle de fjerne Sovjetunionen fra det kommende spillet, for å gjøre det mer realistisk i forhold til virkelighetens leker, eller skulle de beholde dem? Temaet ble raskt gjenstand for debatt innad i selskapet. Til slutt var det hensynet til spillerne som vant frem. Til bladet Commodore Magazine forklarte Robert Botch følgende:

– Hvis vi ville at Summer Games skulle reflektere det som skjedde med 1984-OL på en nøyaktig måte, så kunne ikke Sovjetunionen nevnes i programmet. Men på den andre siden, vet vi at alle liker å konkurrere mot sovjeterne. Ville det være rettferdig mot våre spillere fra hele verden å ta fra dem muligheten til å gjenskape dette tradisjonsrike, vennligsinnede rivaleriet? Vi endte opp med å ha Sovjetunionen i spillet siden Summer Games ikke var et offisielt produkt, og vi følte at vi måtte gi publikum det de ønsket seg.

Sendte spillet til ambassaden

Dermed ble Sovjetunionen representert i Summer Games, selv om de ikke ville være med på de virkelige lekene. Da valget først var tatt, fant Epyx-presidenten Michael Katz ut at de like godt kunne gjøre litt mer ut av det – og det er her historien tar en artig vending. Han valgte nemlig å sende det ferdige spillet til den sovjetiske ambassaden i Washington D.C. og deres konsulat i San Francisco, sammen med et brev der Epyx forklarte hvorfor sovjeterne var med i spillet, og skrev at de nå i det minste kunne få representere landet sitt i Epyx’ versjon av lekene.

I dag er det nesten vanskelig å se for seg at et slikt fremstøt i en tilsvarende situasjon ville resultert i noen respons, annet enn kanskje en syrlig kommentar. Men på tross av at vi i 1984 var midt i den kalde krigen, fikk faktisk Epyx et svar.

Hvilken form dette svaret kom i, er litt uklart – bladet InfoWorld skrev i juli 1984 at Epyx ble oppringt av assisterende ambassadør Vladimir Grachev, som hadde fått beskjed om å takke dem personlig fra ambassadør Anatoly Dobrynin. Robert Botch har imidlertid sagt at svaret kom i form av et brev, sammen med de originale diskettene som Epyx fikk i retur.

Uansett om svaret kom per telefon eller brev, var altså konklusjonen at ambassaden ikke kunne ta imot spillet. Men grunnen var faktisk ikke politisk. Den var ganske enkelt følgende: Epyx hadde sendt dem Commodore 64-versjonen – og russerne hadde kjøpt datamaskinene sine fra Atari.

– Markedsføringsfolkene våre var raskt ute med å erstatte Commodore-programvaren med Atari-materiale, og sende spillet tilbake. Jeg lurte alltid på om de likte spillet, for vi hørte aldri fra dem igjen, sa Botch til Commodore Magazine.

Det hører forøvrig med til historien at Epyx klarte å gi Sovjetunionen feil nasjonalsang – når du velger å representere dem, får du i stedet høre den opprinnelig franske kommunisthymnen Internasjonalen. Den hadde Sovjet sluttet å bruke som nasjonalsang allerede på førtitallet, så Epyx hang ikke helt med i tiden.