Tilbakeblikk: Dylan Dog: Through the Looking Glass

I dette ukjente eventyrspillet fra nittitallet må du etterforske et grusomt og muligens overnaturlig drap.

Dylan Dog: Through the Looking Glass (originaltittel: Attraverso lo Specchio) er et eventyrspill jeg først stiftet bekjentskap med en gang på nittitallet, og som fascinerte meg voldsomt selv om jeg aldri klarte å komme særlig langt i det. Spillet kom fra den italienske utgiveren Simulmondo, og er basert på en tegneseriehistorie. Dylan Dog er nemlig en tegneseriefigur som er svært populær i Italia og andre europeiske land, men det visste ikke jeg da jeg spilte spillet.

Uhyggelig!

Lovecraft er en inspirasjonskilde, ja.
Lovecraft er en inspirasjonskilde, ja.

Det som tiltrakk meg til Dylan Dog: Through the Looking Glass var i stedet den mørke og uhyggelige stemningen. Alt startet med introsekvensen, som ikke hadde noen som helst problemer med å få det til å gå kaldt nedover ryggen min. Introen viser oss en gammel mann, tydelig plaget av vonde minner, som reiser seg fra stolen sin og går bort til et rikt utsmykket speil. Her kikker han på det utslitte ansiktet sitt en stund, før han snur og går for å legge seg.

Men speilbildet forsvinner ikke – i stedet forvandles det til et grufullt monster, som like etterpå hopper ut av glasset og mot mannen. Vi ser ikke hva som skjer videre, men det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at det blir blodig.

Her er introen, fulgt av tittelmelodien. Jeg tar ikke ansvar for eventuelle mareritt som måtte følge som direkte eller indirekte resultat av at du ser den:

Etter dette starter selve spillet på Dylan Dogs kontor. Den godeste Hr. Dog er en privatdetektiv som spesialiserer seg på det overnaturlige, og det tar ikke lang tid før han blir oppsøkt av den vakre niesen til den gamle mannen i introen. Hun ønsker at han skal etterforske det som avisene nå refererer til som et bestialsk drap, og han sier selvsagt ja. Det viser seg at onkelen hadde levd et langt liv som arkeolog og professor, og at han også hadde diverse okkulte interesser. Men hvem eller hva drepte ham, og hvorfor?

Er hun ansvarlig for drapet? Eller blir hun det neste offeret?
Er hun ansvarlig for drapet? Eller blir hun det neste offeret?

Svaret på det spørsmålet fant jeg aldri ut da jeg spilte Through the Looking Glass på nittitallet. Jeg satt meg nemlig bom fast nesten helt i starten, og uansett hva jeg gjorde fant jeg ikke ut hvordan jeg skulle komme meg videre. Spillet er ikke som eventyrspill flest, i stedet er det relativt åpent slik at du får en viss mengde mulige handlinger hver dag, og kan velge hvor du vil gå og hva du vil gjøre. Men om du ikke gjør de rette tingene, så dukker det opp en «forteller» som klager over fremgangen i historien, og sender deg tilbake til starten av dagen igjen. Jeg kom aldri forbi dag to.

Lettere å fullføre i dag?

For noen uker siden fant jeg plutselig ut at jeg ville hente spillet frem igjen. Jeg husket stemningen og mysteriet, og jeg tenkte at nå som vi har internett, burde det være enkelt å finne løsningen når jeg eventuelt satte meg fast igjen. Dessuten har jeg mye mer erfaring med eventyrspill nå, og burde være bedre utrustet til å takle spillets gåter. Det var tanken, i alle fall.

Dog har venner i politiet.
Dog har venner i politiet.

På en måte hadde jeg rett. Jeg mistenker nemlig at en av grunnene til at jeg satte meg fast så raskt var spillets litt uortodokse pek-og-klikk-grensesnitt, der man må bruke en litt merkelig kombinasjon av høyre- og venstreklikk for å velge hva man skal gjøre. I toppen av skjermen har vi et grafisk område som viser rommet vi er i, og i bunnen har vi en todelt sak der venstresiden får alle ansiktene til folk vi etter hvert treffer, og høyresiden inneholder en kombinasjon av ting vi har plukket opp og ting vi vet om (altså rene spor).

Når jeg for eksempel befinner meg på åstedet for drapet sammen med niesen til offeret, ser jeg ikke henne i skjermbildet. Skal jeg spørre henne om noe eller noen, må jeg høyreklikke på ikonet til dette objektet (eller selve tingen i det grafiske vinduet), og så venstreklikke på hennes ikon i bunnen av skjermen. Hvis hun kan svare, kommer det en liten samtalesekvens. Hvis ikke, skjer ingenting. Denne mangelen på tilbakemelding når man gjør noe feil er ganske frustrerende.

Sekvensene med han her kan du bare klikke deg forbi.
Sekvensene med han her kan du bare klikke deg forbi.

Men den åpne strukturen kan også skape trøbbel. I utgangspunktet er det som sagt slik at du kan gjøre hva du vil, når du vil. Men i realiteten, må du gjerne følge én spesiell oppskrift for å klare å fullføre en dag på en vellykket måte. Og det skal faktisk veldig lite til før du må gjenta dagen – bare det å glemme å spørre noen om et visst tema kan være nok til at dagen ikke blir godkjent, og du må starte på nytt. Som du kanskje skjønner, viste det seg derfor å være litt utfordrende å spille gjennom dette spillet, selv i 2018.

Det hjalp meg ikke at nettet hjalp litt mindre enn jeg hadde forventet. Det fantes ingen «walkthroughs», og en Youtube-video som visstnok skal være en full gjennomgang viser seg faktisk å hoppe over masse innhold. En annen Youtube-serie viser PC-versjonen, og etter mye om og men fant jeg ut at den ikke er helt identisk med Amiga-versjonen, så selv om jeg gjorde alt som ble vist der, satt jeg likevel bom fast. Ah, og videoene er alle av den italienskspråklige versjonen – nok en komplikasjon.

Jeg måtte virkelig bite tennene sammen for å klare dette, og jeg var egentlig helt sikker på at jeg aldri kom til å løse spillet. Men til slutt gikk det altså, og for å hjelpe fremtidige spillere har jeg lagt ut en engelskspråklig «walkthrough» her.

Ikke så bra, egentlig

Enda et offer?
Enda et offer?

Når sant skal sies, føler jeg ikke at jeg kan anbefale Dylan Dog: Through the Looking Glass. Det er et interessant spill, og stemningen er kul hele veien gjennom, men måten det insisterer på at du må gjøre alt «riktig» og sender deg tilbake i tid for den minste feil, gjør det til en rimelig frustrerende opplevelse til tider. Dessuten skal jeg ærlig innrømme at handlingen går litt amok etter hvert – vi havner raskt i et slags absurd Cthulhu-land her, og på ett tidspunkt må du drepe masse zombier sånn … fordi? Teksten er dessuten full av rare feil, og til og med en og annen uoversatt setning.

Mye av forsøkene på humor faller også flatt, og som en som ikke kjenner til tegneserien syntes jeg det er merkelig at Dylan Dogs assistent tydeligvis er en karikert utgave av Groucho Marx. Men grafikken er jevnt over skikkelig god, med masse kule små detaljer, og musikken (på Amiga, i alle fall) holder også en høy standard. Faktisk er jeg ganske overrasket over at dette spillet ikke er mer kjent enn enn det er, og jeg har for eksempel ikke klart å finne noen engelskspråklige anmeldelser eller andre artikler om det. Men her er i alle fall mitt bidrag, og i tillegg kan altså Spillhistorie.no, som første nettsted i verden, presentere en komplett, engelskspråklig «walkthrough» av Amiga-versjonen. Det bør skaffe oss ti-femten treff i årene som kommer!

Som om det ikke er nok, kan du se meg spille gjennom hele spillet i videoen under. Det er riktignok Amiga-versjonen, spilt fra (virtuelle) disketter, så det blir en litt treig affære med en del små, men merkbare, ventetider underveis (generelt er faktisk lastetidene svært korte til å være fra diskett, men det merkes at det ikke spilles fra harddisk):

Her er noen skjermbilder fra Dylan Dog: Through the Looking Glass, alt fra Amiga-versjonen:

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Tilbakeblikk: Dylan Dog: Through the Looking Glass

  1. Dette spillet har jeg aldri hørt om. Digger dette tilbakeblikket! Bra grafikk, men det virker som et litt slitsomt spill, på en dårlig måte.

  2. Så fett at dere bruker tid på obskure rariteter som få har hørt om. Tusen takk! Jeg fikk en italiensk kopi av dette i sin tid, og diskettene ble fort brukt til noe annet. Forsto ingenting.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.