Sniktitt: Unavowed

Skaperne av Blackwell-serien er tilbake med et nytt, overnaturlig eventyr.

Det har gått fire år siden vi sa farvell til Rosangela Blackwell og Joey Mallone i det flotte pek-og-klikk-eventyret The Blackwell Epiphany. Siden den tiden har utvikler Wadjet Eye Games jobbet med et helt nytt spill satt til samme univers. Det heter Unavowed, og jeg har tatt en titt på en tidlig utgave.

Besatt av en demon

Du kjenner kanskje følelsen av å våkne opp om morgenen, og ikke være hundre prosent sikker på hva som skjedde kvelden i forveien – gjerne med følelsen av at det kanskje er best om man fortsetter å ikke vite det. For hovedpersonen i Unavowed er dette blodig alvor. Han eller hun (det velger du selv) kommer nemlig til bevissthet midt i et forrykende regnvær på et tak i New York, under sin egen eksorsisme.

Det viser seg at du har vært besatt av en mektig demon i flere år, og aner fint lite om hva som har skjedd i løpet av disse årene. Men som alle de maltrakterte menneskekroppene i bygningen under indikerer, har ting gått ganske heftig for seg. Og ikke på noen god måte.

Heldigvis har du nå blitt reddet, av et par representanter for en eldgammel organisasjon ved navn The Unavowed. De har brukt de siste tusenårene på å kjempe mot overnaturlig ondskap, og etter et relativt rolig århundre, har situasjonen nå forverret seg kraftig. Derfor rekrutterer de aktivt nye medlemmer, og siden politiet neppe kjøper «besatt av demon»-forklaringen, har du egentlig ikke noe annet valg enn å bli med dem. Det er enten det, eller sitte resten av livet i fengsel for all elendigheten kroppen din har forårsaket under demonens kontroll.

Rollespillelementer

Alle figurene har forseggjorte portretter.

I starten av spillet velger du altså om hovedpersonen din skal være mann eller kvinne. Du må også velge mellom tre forskjellige yrker – bartender, politibetjent og skuespiller – og valget ditt her gir deg en unik, interaktiv forhistorie som viser hvordan du ble besatt i utgangspunktet. Som i et rollespill vil den også gi deg visse unike interaksjonsmuligheter videre i spillet. En bartender vil for eksempel fordeler i samtaler med andre figurer, som gjør enkelte oppgaver lettere å oppnå.

Du slipper imidlertid å måtte stole på egne ferdigheter hele tiden. I starten er det to andre «agenter» i The Unavowed, nemlig Eli, som er magiker med flammer som spesialitet, og Mandala, som har overmenneskelig styrke. Hvis du for eksempel trenger å sette fyr på noe, så kan du altså be Eli om å ordne biffen.

Senere i spillet vil organisasjonen vokse, og du får tilgang på flere potensielle kompanjonger, hver med sine egne unike egenskaper. Men du kan kun velge to stykker å ha med deg. Hvordan du overkommer de ulike situasjonene i spillet avhenger med andre ord av hvem du har med deg i gruppa, og hvilke egenskaper de har. Litt som i et rollespill, altså.

Tradisjonelle gåter

Størsteparten av spillet består likevel av mer eller mindre klassisk eventyrspilling, der du løser gåter ved å snakke med folk, finne ulike saker og ting i miljøene, og bruke disse på rett sted. Så langt har jeg alltid klart å komme meg videre uten å måtte krype til korset (eller rettere sagt PR-representanten for Wadjet Eye Games) for å be om «walkthrough», skjønt jeg måtte bruke ganske lang tid på enkelte gåter. I de tilfellene var det imidlertid jeg som hadde oversett noe på skjermen, og egentlig ikke selve gåtene som var så vanskelige.

Fokuset ser altså ut til å være på historiefortelling fremfor hjernetrim, men som alle Blackwell-veteraner sikkert er klar over, er historiefortelling noe Wadjet Eye gjør veldig godt. Unavowed skuffer heller ikke – det jeg har opplevd så langt spiller på hele følelsesregisteret, og selv om vi får bli med til noen ganske mørke steder her, har spillet alltid en følelse av håp og menneskelighet som ofte mangler i tilsvarende fortellinger. Jeg er også imponert over noen av de mer lineære sekvensene, som er skikkelig forseggjorte.

Skjermoppløsningen har blitt doblet siden Blackwell-spillene, men det er fortsatt et umiskjennelig retropreg over det hele, og bakgrunnene er simpelthen nydelige. Ikke bare byr spillet på pikselkunst fra øverste hylle, men det er også fullstappet av små og store animasjoner og effekter, som bringer ekstra liv til scenene. Musikken er som vanlig stemningsfull og forseggjort, og stemmeskuespillet holder vanlig Wadjet Eye-kvalitet (altså ikke Hollywood-nivå, men definitivt solid).

Alt i alt virker Unavowed skikkelig solid, og hvis resten av spillet er like godt som det jeg har sett til nå, er det vel omtrent bare å hive det på ønskelisten først som sist. Lanseringen er satt til 8. august, og her er en trailer: