Her er spillene vi spilte i august

Vi har reist tilbake til Azeroth, bygd sivilisasjoner som om det var 1996 og feilet gang på gang i å redde menneskeheten fra romvesener.

Som vanlig har vi lyst til å snakke litt om spillene vi har moret oss med i den siste tiden – og som vanlig hadde det vært moro å høre fra deg også, i kommentarfeltet.

Kristian

Nok en måned har passert uten at jeg har fått spilt noe særlig. Jeg fikk noen timer til med No Man’s Sky før ferien var over, og en intens arbeidsperiode begynte. Mesteparten av den lille tiden jeg har fått spilt, har gått med til et gammelt (men likevel nytt) spill.

Kristian nyter utsikten.
Kristian nyter utsikten.

World of Warcraft – Battle for Azeroth

Nei, jeg skriver ikke dette bare for at vi skal få noen rankingpoeng på populære søkefraser. Jeg har altså spilt «WoW» i det siste, litt alene og litt sammen med andre, gamle og gode venner. Det har kommet en ny utvidelse, med nye fiender, nye oppdrag, økt karakternivå, nye funksjoner, og alt det andre vanlige som hører med.

Jeg ble overrasket over hvor gøy det var å springe rundt i Azeroth og omegn igjen. Oppdragene er morsomme og interessante, og er ofte mer enn det vanlige «drep X av Y, og kom tilbake». Det er bygget historier rundt som i alle fall jeg levde meg veldig inn i. Blant annet skulle jeg forsøke å stoppe en henrettelse av det som var en påstått heks. Det var en lang serie med oppdrag bygget rundt denne tilsynelatende helt uskyldige hendelsen (i alle fall om du spør sheriffen i bygda), og jeg gjorde mitt for å forsøke å påvirke resultatet.

World of Warcraft ser jo faktisk ganske pent ut.
World of Warcraft ser jo faktisk ganske pent ut.

MMO-er generelt sliter ofte med valgfrihet på slike oppdrag, og World of Warcraft er ikke noe unntak. Det er stort sett bare èn rute og èn løsning, og man blir jo dermed bundet opp i en forhåndsbestemt historie for karakteren sin, men det gjør i grunnen ikke så mye. Karakterutvikling har aldri vært sjangerens sterke side.

Historiefortellingen har generelt også vært tynn suppe, men der føler jeg at det har blitt tatt mange grep de siste årene. Det er ofte cinematiske mellomsekvenser i oppdragene, og selv om de ikke nødvendigvis er så lange, så bidrar de på en måte til å forsterke innlevelsen.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe særlig dedikert spiller, og på de snaue tre ukene Battle for Azeroth har vært ute, har jeg kun kommet meg fra nivå 110 til 117. Til sammenligning var det en annen spiller som kun brukte litt over fire timer helt fram til 120

Joachim

I august fikk jeg endelig spilt noen tidligere utgitte spill som jeg ikke har hatt tid til før. Jeg har kost meg, men det jeg føler jeg mangler denne måneden er det «store» spillet som bare tar over (spill)livet mitt helt til jeg er ferdig med det.

Into the Breach

Spillet ser enkelt ut, men det virker svært interessant.
Into the Breach er superenkelt å lære, men det har samtidig skikkelig mye dybde. Definitivt anbefalt.

Det er vel omtrent et halvt år siden det nye spillet fra FTL-skaperne gikk amok i vennelisten min på Steam, men på det tidspunktet var jeg opptatt med Kingdom Come: Deliverance, og fant ikke timer nok i døgnet til å spille noe annet.

Nå har jeg endelig fått spilt Into the Breach skikkelig, og jeg kan ikke annet enn å anbefale det varmt til de av dere som ikke har fått prøvd det enda. Det er et herlig vanedannende taktikkspill med hint av hjernetrim – i en podcast på Three Moves Ahead ble det beskrevet som «en uendelig sjakknøtt-generator», og den beskrivelsen passer i grunnen veldig fint. Hver tur er en egen distinkt nøtt som må knekkes, og følelsen når man etter mye om og men kommer frem til en (så godt som) optimal løsning kan være skikkelig herlig.

Hvert miljø bringer med seg unike taktiske utfordringer.
Hvert miljø bringer med seg unike taktiske utfordringer.

Spillet har også «roguelike»-aktige elementer, på den måten at hver gjennomspilling tar en time eller to (avhengig av grubletid), og du antakeligvis ikke kommer til å vinne. Men jo mer øvelse du får, og jo flere triks du lærer, jo bedre rustet er du neste gang. I tillegg låser du gradvis opp nye greier, som ikke nødvendigvis gjør spillet så mye lettere, men gir deg muligheten til å eksperimentere med andre taktikker og nye måter å spille på.

Mitt beste tips for nye spillere må være å huske at i motsetning til i mange andre taktikkspill, er ikke alfa og omega å gjøre direkte skade på fienden. Det er en grunn til at så mange av egenskapene dine handler om å flytte dem i stedet.

Wreckfest

Jeg skulle likt å vise et mer spennende skjermbilde, men det nytter ikke å både konsentrere seg om å kjøre bil, og å finne og trykke F12-knappen når det skjer noe.
Jeg skulle likt å vise et mer spennende skjermbilde, men det nytter ikke å både konsentrere seg om å kjøre bil, og å finne og trykke F12-knappen når det skjer noe.

Nok et spill som preget vennelista mi for en stund siden, uten at jeg var med på moroa. Vel, nå har jeg startet å spille det, og det er skikkelig gøy. Wreckfest er den åndelige oppfølgeren til FlatOut, og hvis du likte FlatOut for bilkjøringens skyld tror jeg du vil like Wreckfest også. Bare husk å skru av de fleste (om ikke alle) hjelpemidlene – det gjør ikke spillet så voldsomt mye vanskeligere, men det gjør det mye gøyere.

I Wreckfest setter du deg bak rattet på gamle, mørbankede biler uten et eneste stykke elektronikk, men med en god porsjon sjel. Det er litt som bilcross, bare uten regler, og med litt «destruction derby» og andre greier slengt inn for variasjonens skyld. Bilkjøringen er skikkelig intens, og jeg elsker hvordan dataspillerne føles som genuine motstandere, helt uten teite «strikkmekanismer» og annet vas. For å vinne må du rett og slett være bedre enn dem, for her er det ingen som venter på deg (eller plutselig får turbo når du kjører forbi, for den saks skyld).

Wreckfest er rett og slett det morsomste bilspillet jeg har spilt siden Dirt: Rally.

Steamworld Heist

Steamworld Heist byr på turbasert taktikk sett fra siden. Jeg bør nok gi det en ekstra sjanse, men enn så lenge har det ikke hektet meg.
Steamworld Heist byr på turbasert taktikk sett fra siden. Jeg bør nok gi det en ekstra sjanse, men enn så lenge har det ikke hektet meg.

Steamworld Heist er et turbasert taktikkspill der man får rollen som pirat i et solsystem befolket av damproboter. Jeg elsket Steamworld Dig-spillene, og hadde derfor forventet å falle for Steamworld Heist også, men enn så lenge har det ikke helt klart å gripe meg. Jeg har en følelse av at dette er et turbasert taktikkspill for folk som egentlig ikke spiller turbaserte taktikkspill, og … vel, det er jo ikke meg. For all del, det er gøy når jeg setter meg ned med det, men etter et oppdrag eller to har jeg spilt nok.

Oasis

Minesweeper møter Civilization i denne perlen fra rundt femten år tilbake. Oasis er ikke like gøy og vanedannende å spille i dag som det var da det tok over livet mitt ved lansering, men jeg liker det fortsatt. På samme måte som Into the Breach er det et spill laget for kortere økter, med enkle mekanismer som viser seg å ha ganske mye dybde når man etter hvert blir kjent med dem.

The Bard’s Tale Trilogy

Jeg håper at jeg kommer til å bli skikkelig hektet på dette.
Jeg håper at jeg kommer til å bli skikkelig hektet på dette.

Jeg har ikke kommet så voldsomt langt i nyversjonen av The Bard’s Tale, men jeg har lyst til å nevne den likevel. Så langt er jeg nemlig veldig fornøyd. Jeg er også litt overrasket over hvor enkelt det var å komme inn i spillet, med tanke på at originalen er fra åttitallet. Når man endelig klarer å rive seg løs fra å kaste terninger i karakterskaperen, vel å merke.

Presentasjonen er fin, grensesnittet er enkelt å bruke, og vi får også hendige greier som en autokartfunksjon. Jeg har bare begrenset erfaring med originalspillet, som jeg har på kassett (av alle ting) for Commodore 64, men for meg ser det ut som at hvis man skal spille The Bard’s Tale i 2018, så er dette versjonen å gå for.

Alt dette kommer i tillegg til Unavowed, Hero-U og The Settlers, så alt i alt har det vært ganske grei måned!

Nikolai

I august har jeg – som vanlig – spilt mest gamle travere, som jeg ikke skal gå i dybden på igjen her. Men jeg har også spilt en virkelig gammel traver, og det var et hjertelig gjensyn!

Sid Meier’s Civilization II: Multiplayer Gold

Her startet en verdens-sivilisasjon. 4000 f.Kr., helt alene. Storheten kom gradvis.

I 1996 kom spillet som skulle forme min spillfremtid. Dette var året da Sid Meier og Microprose ga oss oppfølgeren til Civilization, og året da jeg begynte å lære engelsk i skolen i en alder av 10. Følgelig skjønte jeg nada av spillet da jeg fikk prøve det hos noen slektninger, men jeg var fascinert likevel. Spol framover tre år, og Sid Meier’s Alpha Centauri kom i butikkene. Dette spillet fengslet meg, og jeg gjenoppdaget forgjengeren, Civ2. Fra da av har jeg spilt mange spill, men alltid vendt tilbake til to trofaste venner: Sid Meier og Paradox Development Studio. Tro meg, Civ2 ble spilt til døde. Og litt til. Siden kom Civ3, Civ4… Med Civ5 of Civ6 fikk jeg til og med anledning til å være med å teste spillet for utviklerne i forkant. Derfor er det en stund nå siden jeg spilte dette 22 år gamle spillet.

Men denne måneden tok jeg det fram igjen og startet som Romerriket og selveste Cæsar. Jeg var heldig og startet med hele to nybyggerenheter, en sjeldenhet som man kun får nå og da om RNG-gudene er vennlig stilt. Jeg bygget selvsagt byene mine etter ICS-prinsippet. Det innebærer at de er bygd veldig tett, ikke vokser stort. Og de er mange. Veldig mange. Jeg fikk dårlig terreng, og ingen fiende-sivilisasjoner å bryne meg på. Jeg var faktisk alene nesten helt til den moderne tidsalderen.

Og da jeg traff de andre sivilisasjonene skjønte jeg at her ble det ikke lett å vinne. De var alle langt mer avanserte enn meg. Heldigvis var de i krig med alle rundt seg, og lot meg være i fred. Jeg fylte kontinentet mitt, satset alt på økonomi og teknologi, svettet litt da jeg så hvor nære AIen var romskipsteknologiene, som man trenger for å vinne vitenskapelig. Og hvor langt unna jeg var. Men AIen er…dum. Jeg rushet Apolloprogrammet, som ingen av motstanderne hadde giddet å bygge, og mens de andre bygde sakte på romskipene sine, satte jeg store deler av byene mine til å produsere romskipdeler. Og i 1922 sendte jeg et koloniskip mot Alpha Centauri. Femten år senere vant jeg, mens datamotstanderne lå der i støvet, slått ned i støvlene av mine overlegne ferdigheter. Ahem. Jeg fikk ikke mye poeng, jeg gjorde det rett og slett veldig dårlig i forhold til hva jeg kunne før. Men jeg VANT!

Relaterte innlegg

3 kommentarer om “Her er spillene vi spilte i august

  1. August var litt bob bob, men noe bra har jeg jo fått spilt. Tar det bra først, men mesteparten av dette har det vært skrevet mye om på Spillhistorie.

    Dead Cells:
    Fullversjonen av denne kom ut i August, og jeg ble helt hekta igjen. Tror jaggu den er på pallen sålangt i kåringen av årets spill. Vi får se om den klarer å holde den plassen, for det er fremdeles noen spill som jeg håper kommer ut i år som kan lirke seg inn.

    Unavowed:
    Les Joachims «anmeldelse». Nok en slager fra Wadjet Eye. Likte den allikevel ikke like godt som Blackwell Epiphany, og det bør ikke bli flere gåter nå. Synes det var unødvendig å kunne velge kompanjonger. Eli og Mandana virket mye mer forseggjort enn de to andre.

    Hero-U:
    Skrev litt om dette i en eller annen Hero-U artikkel. Artig, men også frustrerende spill.

    Magic The Gathering Arena:
    Dette er like gøy som i Juli…

    Worlds Adrift:
    Denne månedens coop-forsøk. Litt tidlig å komme med en konklusjon her, men artig å slenge seg fra tre til halv fire med en «grappling hook», i mangel på et bedre ord, fra planet til planet.

    Så over til det dårlige….

    Yakuza 0:
    Tenkte jeg skulle se hva greia var med disse japanske spillene som får så mye hype, men hjelpe meg. Elendig kampsystem, bestående av å stort sett trykke (les som en gal) på en knapp. Gørrkjedelige minispill som ikke hadde dugd som mobilspill engang. Historien og karakteren er okay, men ekstremt klisjefylt. Stemmeskuespill på japansk trekker opp. Kommer til å holde meg langt unna Shenmue-spillene om det er samme opplegget.

    The Awesome Adventures of Captain Spirit:
    Prequel’en til Life is Strange 2. Life is strange fungerte fordi man forholdt seg til tenåringer, som i det alle fall hadde en viss menneskelighet i seg som man kunne relatere seg til, selv om det helt tydelig var skrevet av eldre menn, som prøvde å late som de visste hvordan «kule» unge jenter oppførte seg, noe som førte til mange rare dialoger. I Captain Spirit later de som de vet hvordan et barn oppfører seg, og det blir enda kleinere. I tillegg er det totalt uinteressant å gå rundt og sprenge snømenn med kinaputter, lage superheltkostyme, og å leke med dukker. Hjelpe meg.

    This Is The Police:
    Dette spille begynte kjempekult. For meg virket det som det var et slags choose your own adventure hvor man måtte håndtere personlige kriser hos politimesteren, samtidig som man måtte håndtere konsekvensene av sine handlinger overfor en tvilsom ordfører og mafiaen. Men da jeg plutselig bare ble game over fordi jeg nektet å følge mafiaens ordre innså jeg at det ikke var noe choose your own adventure i det hele tatt, men et spill hvor man bare må game systemene (mafia og borgermester), for å unngå å tape. Du har null og niks valg i hvordan man vil spille. Det gjør spillet totalt uinteressant, og det blir også bare en stor grind. Sjeldent har jeg hatt det så gøy i to timer før jeg ble tilsvarende forbanna da jeg innså hvordan spillet egentlig fungerte.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.