Her er spillene vi spilte i september

I september koste vi oss med alt fra Bayonetta til Bard’s Tale IV. Hva med deg?

I starten av hver måned liker vi å legge ut en liten artikkel om hva vi har spilt i løpet av de siste ukene, og nå er det jommen tid for septembersaken allerede. De kommer like brått på hver måned, disse artiklene. Mats har tydeligvis ikke rukket å spille noe i september, så vi starter med Nikolai:

Nikolai

Dette har vært en Nintendo-måned for meg. Switchen har blitt brukt en del, med gamle travere som Zelda og Mario Kart. Og jeg har blant annet sjekket ut den nye onlinetjenesten til maskinen. Jeg har også spilt noen indiespill, om enn ikke så lenge på hver enkelt:

Pirates – All Aboard

Dette spillet er vel det jeg har spilt minst og også hatt minst glede av så langt. Du seiler på bøljan blå og skyter på andre skip. Ganske pent, innimellom virker det dog som om styringen henger seg. Spillet har et navn og en logo som minner om Sid Meier’s Pirates!, men det er lite kjøtt på beina her. Langt i fra den moroa og kvaliteten jeg hadde håpet på. Kjedet meg fort og ga opp spillet etter ikke så lang tid. Et kikk på Metacritic i ettertid viser at jeg ikke er alene om å ha det inntrykket. Alt i alt et spill jeg ikke kan anbefale.

NO THING

Dette spillet er unikt. Lydbildet er bra, grafikkstilen særegen, og klart i stand til å gi deg epilieptisk anfall om du er henfallen til å få det. Lyd og bilde glitcher innimellom, men dette er faktisk en del av dealen. Du er plassert i en psykedelisk marerittverden, i en fremtid plassert i en dystopisk fortid på nittitallet. Ikke se på meg, dette er hva de forteller meg…

Det hele er rart, og ganske underholdende på sitt snåle vis. Du skal levere en beskjed, og beveger deg automatisk framover, stadig fortere inntil du faller utenfor veien og du må starte helt på nytt. Alt du må gjøre er å snu til venstre eller høyre, på riktig tidspunkt. Men jeg klarte i hvert fall ikke å vare så veldig lenge! Det blir fort vanskelig. Jeg likte opplevelsen dog. Ganske unikt. Og jeg liker unikt. Vel verdt de ganske få kronene spillet koster!

The Bridge

The Bridge er virkelig en perle. Du spiller en ensom mann i en merkelig verden som kan snus rundt 360 grader. Målet ditt er å komme deg rundt om i rommene i huset hans, til utgangen. Dette er selvsagt ikke alltid enkelt, det er hindringer – både i form av vegger og fiender, som en slags ondskapsfull … ball? Dette fysikkspillet er en riktig artig hjernetrim som jeg har kost meg glugg ihjel med.

Snu rundt på verdenen – check. Unngå ball – check. Unngå virkelighetsvrengende, hendelseshorisont-aktige … snurreting, mens du får tak i nøkkelen – check. Snu verden rundt for å komme ut av en labyrint, uten å falle ut i intet, men samtidig treffe nøkkelen så du kommer ut gjennom den låste døren – check. Her er det mye å holde styr på! Og alt i en håndtegnet svart-hvittstil. Kos!

Du får fysikkgåter, alternative dimensjoner og en merkelig og inntrykksfull atmosfære. Virkelig anbefalt, og ganske billig også.

Kristian

Det har blitt noe mer World of Warcraft denne måneden, uten at det er så mye mer å skrive om enn det jeg skrev forrige måned. To nye spill har dog dukket opp på listen min.

FIFA 19

Like sikkert som at høststormene kommer, er det en ny versjon av FIFA på trappene. Årets versjon er kort og godt den beste på mange år.

Selve fotballsimuleringen kryper stadig noen hakk videre. Litt flere (og bedre) animasjoner på spillere, ballens bane blir stadig mer uforutsigbar, mens keeperne fortsatt gjør frustrerende tabber. Det er forsåvidt ikke noe nytt at det gjøres små forbedringer her.

Den største forbedringen for min del, er at EA endelig har gjeninnført en modus for oss sofaspillere som liker å spille med kamerater lokalt. Kick off-modusen har blitt overhalt, og tilført en hel haug av nye varianter som man kan velge mellom. Hva med at langskudd teller dobbelt? (noe jeg av og til mener bør innføres på enkelte vakre mål i virkeligheten). Eller at man mister en spiller hver gang man scorer mål?

Det beste med alle endringene, er rett og slett det at alt du gjør i denne modusen lagres, og bringes opp som statistikker. Selvsagt lagres historikken mellom deg og de du spiller mot, men også alt av skudd: hvor skyter du fra? når scorer du? hvor plasserer du ballen? Det samme gjelder pasninger, posession, gule og røde kort… alt lagres. Og kan sammenlignes.

Nå er det ikke lengre noen tvil om at jeg er best i FIFA!

Bard’s Tale IV

I kategorien spill jeg har backet, som endelig har blitt lansert, er Bard’s Tale IV siste navn på lista. Timingen var grei, med unntak av litt World of Warcraft og nevnte FIFA 19, har det vært labert på spillfronten.

Jeg vet egentlig ikke hvor mye jeg har å si om Bard’s Tale IV. En hel haug med bugs ødela det første forsøket mitt på å spille spillet. Siden den gang har det allerede kommet to store patcher, og problemene jeg hadde har forsvunnet, mens nye har dukket opp – om enn ikke så ødeleggende.

Jeg liker egentlig Bard’s Tale IV. Det er litt mer klassisk, gammeldags rollespill, med tidvis vanskelige gåter, turbasert kamp (med en vri), og skatter som er skjult rundtomkring. Det er ganske begrenset hvor man kan bevege seg. Eksempelvis kan man ikke hoppe eller klatre (unntatt visse områder der man kan feste tau). Det gjør ting litt klaustrofobisk og frustrerende til tider, men jo fortere man bare avfinner seg med spillmekanikken, jo bedre.

Kampene er gøy og spennende, og jeg har alldeles ikke mestret disse. Foreløpig er jeg vel strengt tatt bare i starten av spillet, og har akkurat begynt å skjønne konseptet ordentlig.

Visse designvalg er dog bare idiotiske, som for eksempel når man skal legge til poeng i ferdighetstreet. Greit nok at det ikke finnes noen mulighet for å endre valgene i ettertid. Det hører med til «oldschool». Men at det ikke en gang er en bekreftelsesboks når man klikker på en ferdighet, er hinsides. Hvis man er så uheldig å klike feil med musa (man må uansett holde musepekeren over evnene for å se hva de gjør), må man enten akseptere at man kanskje har fått en bortkastet ferdighet, eller laste inn spillet på nytt.  Tåpelig, og et godt eksempel på at ikke alt var bedre før.

Men, men. Jeg har fremgang, og jeg liker det.

Joachim

Jeg føler endelig at jeg har fått litt fres på spillingen igjen, godt hjulpet av en måned med drittvær omtrent hele tiden. Som vanlig surrer jeg rundt med eldre og halvnye spill, litt fordi jeg er avhengig av mobilt bredbånd her jeg bor, og dermed ikke kan svi av 50-100 GB på nye spill sånn i hytt og gevær. Så … Spider-who?

Wreckfest

Jeg har fått et solid antall timer i Wreckfest siden sist, og har faktisk fullført enspillerkampanjen. Jeg er fortsatt veldig imponert over spillet, som har den kuleste kjøremodellen jeg har vært borti utenfor Dirt Rally. Men jeg må moderere forrige måneds utsagn om den kunstige intelligensen litt, for kombinert med et veldig irriterende designvalg fra utviklernes side, begynte den å gå meg på nervene lenge før kampanjen var ferdig.

Det kule med datamotstanderne er at de er uforutsigbare. De føles sånn sett litt som ekte spillere, og det er gøy å se dem kjempe mot hverandre, gjøre feil og generelt skape kaos. Det vil si; det er gøy, helt til det er deg det går ut over. Og det gjør det veldig ofte. Problemet er nemlig at spillet alt for ofte plasserer deg i den bakerste delen av feltet, og med tanke på hvor smale banene er, betyr dette at det nærmest er umulig å komme opp i teten før bilen din er vraket. Enten fordi alle bilene rundt deg bare skaper helt ville kjedekollisjoner det er umulig å komme utenom, eller fordi de bevisst velger å ta deg ut selv om det betyr at de ryker ut sammen med deg.

Når en bil kommer som en kanonkule fra siden, oppdager du den først lenge etter at det er for sent å reagere (i alle fall om du bruker førstepersons synsvinkel, noe som burde vært påkrevd i et spill som dette).

Resultatet er at man må starte om og om igjen, helt til man har flaks og klarer å komme seg opp i topp ti i alle fall, før bilen er et komplett vrak. Det er først da moroa begynner. Til gjengjeld er det veldig moro når man først kommer i gang, fordi som sagt: Dette spillet har en helt vanvittig underholdende kjøremodell, og noen herlig krevende baner (bare synd kampanjen er så opphengt i ovaler). I tillegg har det jo det kuleste utvalget biler noensinne – gi meg en Volvo PV over en McLaren F1 anyday.

Wreckfest er til en viss grad fortsatt under utvikling, frem mot lanseringen av konsollversjonen senere i år. Så jeg håper at de gjør den kunstige intelligensen litt mindre suicidal, eller i det minste slutter å hive deg bakerst i feltet hele tiden, og gjerne legger inn litt mer variert innhold i de siste delene av kampanjen. Det får være måte på hvor mange ganger man skal tvinges rundt de samme ovalbanene og åttetallene.

The Cryptkeepers of Hallowford

Da Choice of Games først begynte å lansere velg-ditt-eget-eventyr-spillene sine på Steam, kjøpte og spilte jeg det aller meste som kom ut. Men jeg har av ulike årsaker mistet litt av interessen i den senere tiden, og The Cryptkeepers of Hallowford er det første Choice of Games-spillet jeg har spilt på lang tid.

The Cryptkeepers of Hallowford er oppfølgeren til The Hero of Kendrickstone, et spill jeg likte ganske godt. Jeg fikk ikke lov til å importere min lagrefil fra det spillet, selv om det skal være mulig – kanskje hvis Choice of Games hadde fulgt noen av reglene for hvordan et godt lagresystem skal funke, så hadde det gått bedre? Jeg vet ikke, men frustrasjonen ble raskt glemt da handlingen i det nye spillet satte klørne i meg. Den første tredjedelen av Cryptkeepers var skikkelig god, med mystikk og uhygge i lange baner, og jeg gledet meg til fortsettelsen.

Uheldigvis falt det litt sammen derfra og inn, og slutten var egentlig en komplett katastrofe. Spillfiguren min endte opp med å ta en hel haug valg på egenhånd, som ikke jeg ville tatt om jeg fikk velge, og som heller ikke ga mening utfra hvordan jeg tidligere hadde spilt. Spillet hadde tydeligvis hastverk med å slutte, og når avslutningen så kom, var den fint lite tilfredsstillende. Jeg forstår det slik at denne serien fortsetter, men jeg tror ikke jeg kommer til å bli med på veien videre.

Iron Crypticle

Månedens andre med «crypt» i navnet er veldig annerledes det første. Iron Crypticle er et godt, gammeldags skytespill i stil med Smash TV, der du bruker den ene stikken til å styre figuren din med, og den andre til å skyte i ulike retninger med. Spillet sender deg deg gjennom katakomber og andre uhyggelige rom stappfulle av monstre som må skytes innen en viss tidsfrist går ut, samtidig som du må prøve å få fatt i oppgraderinger for figuren din slik at du blir bedre og bedre rustet. Samtidig låser du gradvis opp nye våpen som du kan gjøre bruk av i fremtidige spillrunder.

Iron Crypticle er en oppfølger til Iron Fisticle, som jeg likte veldig godt. Jeg liker Crypticle også, men jeg savner de permanente oppgraderingene man låste opp i Fisticle. Det er noe litt kjedelig over å starte på bar bakke hver gang, og jeg blir litt stresset av måten spillet genererer (normale) oppgraderinger på. For å få disse er du nemlig avhengig av å opparbeide deg stadig høyere «multipliers», og det kan være vrient noen ganger.

Uansett et kult og vanedannende lite indie-spill, med flott retropresentasjon. Alle vi som hadde kjøpt Iron Fisticle fikk det faktisk gratis ved lansering, så jeg skal egentlig ikke klage!

Bayonetta

Jeg kjøpte den relativt ferske PC-versjonen av Bayonetta på salg for noen måneder tilbake, og utenom den overdrevent sexy hovedpersonen hadde jeg egentlig veldig lite anelse om hva jeg gikk til. Det er såpass lenge siden Bayonetta opprinnelig dukket opp på konsoll at jeg ikke husket hva som var greia, annet enn at det fikk veldig mye ros.

Førsteinntrykkene kan ganske enkelt oppsummeres med «WTF» og en stor mengde spørsmålstegn. Det som utfoldet seg på skjermen foran meg var ren og skjær galskap, og jeg klarte ikke å bestemme meg for om det var meningen jeg skulle ta det seriøst eller ikke. I starten syntes jeg rett og slett det var for dumt, men til gjengjeld hadde jeg det veldig gøy når spillet en sjelden gang lot meg styre handlingen.

Det tok vel en times tid før jeg virkelig begynte å like Bayonetta, og nå elsker jeg det. Kampsystemet er virkelig noe av det mest tilfredsstillende jeg har vært borti, og den absurde humoren funker mye bedre nå enn da jeg startet. I tillegg er spillet usannsynlig variert, så man vet aldri helt hva som skjuler seg bak neste hjørne.

Bayonetta er som sagt noen år nå, og det merkes. Den blasse, grågrønne grafikken vekker vonde minner om tiden da PlayStation 2 holdt så godt som hele spillmarkedet tilbake med sine tekniske begrensninger, og kamerakontrollene kan være veldig krigerske til tider. Men wow, jeg er glad for at jeg tvang meg gjennom den kleine introduksjonen, for dette spillet er en heftig opplevelse.

Avslutningsvis kan jeg jo minne om at jeg også har spilt Lamplight City, og skrevet en hel del om det et annet sted her på Spillhistorie.no.

---

Det var det for denne måneden, men hva har dere spilt? Svar på postkort, Facebook eller i kommentarfeltet under!