Inntrykk: Lamplight City

I det flotte pek-og-klikk-eventyret Lamplight City spiller vi en detektiv i en steampunk-verden.

Man skulle kanskje ikke tro det, om man kun følger med på de store spillsidene, men dette har vært en veldig god sommer for klassiske pek-og-klikk-eventyr. Hakk i hæl på Wadjet Eyes herlige Unavowed kommer nemlig Lamplight City fra Grundislav Games, som nok en utgivelse du definitivt bør ta en titt på om du setter pris på sjangeren.

Miles og partneren hans, Bill.
Miles og partneren hans, Bill.

Detektiv i en Steampunk-verden

Lamplight City foregår på attenhundretallet, i en alternativ tidslinje der landområdet som dekker virkelighetens USA heter Vespuccia, og «steampunk»-aktig dampteknologi er i ferd med å forandre verden. Du spiller Miles Fordham, en politietterforsker i storbyen New Bretagne, som rykker ut for å undersøke et merkelig, men tilsynelatende nokså harmløst blomstertyveri. Det hele ender imidlertid med at partneren din blir drept – og mange mener det er din skyld.

Noen måneder senere har du forlatt politiet, og jobber som privatdetektiv. En av dine få gjenværende venner på politikontoret lekker saker politiet selv sliter med, slik at du får sjansen til å lykkes der de har feilet. Samtidig jobber du desperat med å finne mannen som forårsaket døden til partneren din. Om du lykkes, vil du kanskje slippe å høre stemmen hans i hodet ditt hele tiden.

Spillets struktur er i utgangspunktet ganske enkel. Du får en sak av kilden din hos politiet, og begynner å jobbe. Gradvis avdekker du spor og ledetråder, via undersøkelser og vitneforklaringer, frem til du klarer å danne deg et fullstendig bilde av hva som har skjedd, og hvem som er skyldig. Når gjerningspersonen er utpekt, hopper du videre til neste sak. Spillet har totalt fem saker å løse, og hver av dem har sine egne steder, historier og bifigurer. Det er visse sammenhenger mellom flere av dem, men de fungerer stort sett som separate, frittstående episoder i spillet.

Spillet har generelt veldig fin grafikk. Skjønt du må jo like store piksler for å sette pris på den.
Spillet har generelt veldig fin grafikk. Skjønt du må jo like store piksler for å sette pris på den.

Det var hovmesteren! Eller kanskje kokken?

Det som gjør Lamplight City litt mer interessant enn denne beskrivelsen kanskje skulle tilsi, er at det er fullstendig mulig å tabbe seg ut. Kanskje du ikke finner alle sporene, fornærmer et nødvendig vitne eller rett og slett trekker feil konklusjoner – ikke alle ledetrådene leder deg i riktig retning, og den reelle forbryteren er sjeldent den eneste som har hatt motiv eller anledning til å begå ugjerningen.

I så fall kan du ende opp med å utpeke feil gjerningsperson, eller til og med måtte gi opp hele saken. Da vil spillet bare gå videre til neste episode, og du må leve med feilen. Dette kan få konsekvenser senere, og spillet bare av og til si i klartekst om du fant riktig gjerningsperson eller ikke, så usikkerheten er alltid til stede (i alle fall frem til det eventuelt plinger inn en «achievement» når rulleteksten starter).

Men spillet er aldri direkte urettferdig, og i den grad det leder deg på villspor, føles det alltid som en naturlig del av etterforskningen. Det gir jo tross alt mening at man må arbeide med flere hypoteser underveis, i stedet for å penses inn på rett spor fra starten av.

Figurene holder kanskje ikke helt den samme standarden som bakgrunnene.
Figurene holder kanskje ikke helt den samme standarden som bakgrunnene.

Sakene er heller ikke vanskelige, og jeg klarte å finne korrekt gjerningsperson i alle sakene uten tilgang på «walkthrough». Derfor kan jeg ikke si så mye om hva slags konsekvenser det å ta feil hadde fått, men det var flere situasjoner der jeg traff folk jeg hadde hatt kontakt med i tidligere saker, og i de tilfellene tipper jeg at de ville vært mindre samarbeidsvillige om jeg hadde gjort alvorlige feil.

De individuelle sakene er alle interessante og unike, og omhandler situasjoner og temaer som vi generelt ikke ser så voldsomt mye til i spillmediet. Lamplight City unngår for det meste klisjeene i detektivsjangeren, og vi er forfriskende langt unna både Hercule Poirot og Sherlock Holmes her. Men selv om hver individuelle sak er solid og spennende, opplevde jeg en viss dalende motivasjon underveis. Hver gang man begynner på en ny sak, starter man i praksis med blanke ark, og jeg merket at det tok mer og mer tid for de individuelle mysteriene å hekte meg utover i spillet. Men med sine cirka ti timer, er det over før dette blir et skikkelig problem.

Fascinerende figurer og verden

Fancy gravsted. Er det litt sært å ønske å bli begravet i en krypt i stedet for å ploppes ned under masse jord?
Fancy gravsted. Er det litt sært å ønske å bli begravet i en krypt i stedet for å ploppes ned under masse jord?

Å beskrive Lamplight City som en samling uavhengige saker er også litt urettferdig – det handler vel så mye om Miles Fordham og hans utvikling. Selv om etterforskningen av hovedmysteriet i stor grad står på stedet hvil helt til den siste delen, er hovedpersonens reise vel så interessant å følge med på. Alt sammen er satt til en overraskende godt etablert verden, med sine egne problemer og utfordringer som spillet stadig kommer innom. Temaene spillet tar opp er like relevante i vår egen verden som i New Bretagne, og måten de tas opp på føles naturlig i forhold til hvordan spillets univers presenteres.

De ulike figurene man treffer virker også rimelig troverdige, og har ofte flere lag enn de vi først oppdager. Skjønt det skal sies at politiets egne etterforskere er usannsynlig inkompetente, og noen av tilfeldighetene som hjelper oss videre er litt for passende til at jeg kjøper dem helt. Lamplight City er imidlertid langt fra den verste synderen jeg kunne nevnt på dette området.

Et aspekt av spillet jeg liker veldig godt, er den tidligere nevnte partneren til Miles Fordham. Du hører nemlig stemmen hans gjennom hele spillet – vanligvis er det han som kommenterer det du titter på, og kommentarene leder ofte til dialoger mellom ham og Miles. Om dette er faktisk ER en spøkelseshistorie eller ikke er et mysterium jeg ikke kjenner svaret på. Miles opplever i alle fall stemmen som virkelig, og dermed må du også forholde deg til den som om den er det.

De fleste samtalene i spillet foregår i slike menyer. Mange av bifigurene har litt rare lepper(!), men ellers ser portrettene deres flotte ut.
De fleste samtalene i spillet foregår i slike menyer. Mange av bifigurene har litt rare lepper(!), men ellers ser portrettene deres flotte ut.

På jakt etter ledetråder

Gåtene i Lamplight City handler stort sett om klassisk detektivarbeid – å lete opp spor, avhøre folk, finne sammenhenger og så videre. Det har også mer typiske eventyrspillnøtter, og som seg hør og bør må du også finne saker og ting som så må brukes andre steder. Men spillet har ikke den tradisjonelle «eventyrspill-ryggsekken», og ting du plukker opp vil brukes automatisk når det gir mening. I praksis føles det egentlig ikke veldig annerledes enn i andre nyere eventyrspill, som også har en tendens til å tone ned fokuset på manipulering av ulike objekter.

Denne måten å strømlinjeforme «ryggsekken» på passer nok ikke for alle eventyrspill, men i dette tilfellet gjenspeiler systemet det faktum at du spiller en detektiv og ikke MacGyver, og det fungerer godt.

Å kommentere vanskelighetsgraden er alltid vrient, siden folk er så forskjellige og det gjerne kan være helt tilfeldig hvor man setter seg fast i spill som dette. Men den fungerte i alle fall greit for meg – jeg følte at jeg måtte jobbe for fremgangen, men jeg klarte alltid å komme meg videre for egen maskin. Jeg ble småfrustrert av å stange hodet i veggen noen ganger, men da var det desto mer tilfredsstillende å endelig knekke nøtten. Gåtene er logiske, og flere av dem har mer enn én fullgod løsning. Men det skal også sies at de sjeldent er særlig minneverdige i seg selv.

Nå fikk jeg lyst til å spille King's Quest VI.
Nå fikk jeg lyst til å spille King’s Quest VI.

Et solid eventyr

Lamplight City er et av de bedre detektivspillene jeg har vært innom. Det byr på unike mysterier som alle er interessante og tilfredsstillende å grave seg til bunns i, satt til en forseggjort og troverdig verden, og med et fascinerende figurgalleri. Mest interessant av dem alle er hovedpersonen, som sliter med indre demoner (eller et spøkelse, om du vil). Gåtene reflekterer også detektivsjangeren på en god måte, ved at de vektlegger jakten på spor og ledetråder.

I tillegg må du arbeide med flere ulike hypoteser underveis, og vurdere selv hvilken av disse som er mest sannsynlig. Dette involverer deg som spiller på en spennende måte, ved at du ikke bare følger et forhåndsbestemt brødsmulespor for å få etterforskningen i mål, men faktisk må ta aktive valg selv.

Teknisk er Lamplight City et imponerende stykke arbeid, spesielt med tanke på at det er programmert, skrevet og designet av én person, som også har laget all grafikken. Miljøene du får utforske er mange og skikkelig flotte, ofte med massevis av animerte detaljer, og i tillegg byr spillet på et svært rikt lydbilde med mange stemningsskapende bakgrunnslyder. Dialogene er dessuten velskrevet, og skuespillerne gjør en god jobb med fremføringen.

Lamplight City er alt i alt et solid eventyrspill, og nok et eksempel på hvordan uavhengige småutviklere har tatt opp arven etter eventyrspillkongene LucasArts og gjort sjangeren til sin egen.

Lamplight City selges på Steam og GOG, og koster merkelig spesifikke 103 kroner begge steder. Vi fikk gratis anmelderkopi av utgiver Application Systems Heidelberg, i god tid før lansering. Alle bildene er fra Steam-siden. Lanseringstrailer:

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.