Her er spillene vi spilte i oktober

Vi har lekt cowboy, hersket over et rollespillrike, utforsket spøkelsesskip og mye mer.

Oktober har vært en svært variert spillmåned her på bruket – faktisk så variert at ingen av spillene som nevnes i denne artikkelen kommer opp mer enn én gang. Vi hører forresten gjerne fra deg også – hvilke spill har fengslet deg i oktober, og hvilke angrer du eventuelt på at du har brukt tid på?

Kristian

I oktober har jeg spilt to kandidater til «årets spill». Det første er kanskje den største overraskelsen.

Pathfinder: Kingmaker.
Pathfinder: Kingmaker.

Pathfinder: Kingmaker

Uansett om dette blir «årets spill» eller ikke, så er det nok garantert «årets overraskelse». Jøye meg. Det er lenge siden jeg har blitt så trollbundet (pun intended) av et rollespill av denne typen. Jeg så at flere av vennene mine på Steam spilte det, men det virket lenge som «bare enda et spill etter Baldur’s Gate». Helt til nysgjerrigheten ble for stor, og jeg bare måtte prøve det. Litt. Mer enn litt. Faktisk ganske mye.

Det siste spillet i sjangeren jeg prøvde meg på, var Pillars of Eternity II. Det ble bare mer av det samme. Jeg klarte aldri å leve meg særlig inn i historien, og spillet ble fort lagt på hylla.

Pathfinder: Kingmaker er annerledes. Først og fremst føler jeg historien og måten den er sydd sammen på er veldig bra. I Pillars følte jeg at jeg var spilleren. Han som satt og så på skjermen, han som styrte karakterene sine med mus og tastatur. I Pathfinder: Kingmaker føler jeg at jeg er der. At jeg virkelig er karakteren min. Det er lenge siden.

De første timene er lagt opp til at du skal jobbe deg mot å få kontroll over et eget stykke land. Når akt 2 begynner, veksler man (som man vil) mellom utforskningsmodus og kongedømmemodus. Sistnevnte er der du utvider grensene, tar kontroll over nye regioner, setter opp nye byer, bygger bygninger, hanskes med problemer og muligheter, samt andre større prosjekter. Du har også mange andre kongedømmer rundt deg, som gradvis flettes inn i historien.

De ulike karakterene du får med deg på laget underveis, blir også tilgjengelig for deg som rådgivere innenfor militæret, økomoni, kultur og lignende. Underveis skjer det forskjellige hendelser, som disse rådgiverne da vil bringe videre til deg. De har selvsagt sine innspill og anbefalinger, basert på hvilken personlighet de har. Om du velger å se bort fra anbefalingene gjentatte ganger, vil de til slutt kunne trekke seg fra stillingen.

Pathfinder: Kingmaker gir deg rollen som konge (etter hvert).
Pathfinder: Kingmaker gir deg rollen som konge (etter hvert).

Det må nevnes først som sist at spillet er rimelig «old school», og følger Pathfinder-reglene ganske strengt. Spillet er også ganske vanskelig. I Pillars følte jeg ofte at det bare var å sende hele laget i kamp, vel vitende om at jeg stort sett ville vinne. I Kingmaker blir det ofte bank om man gjør det samme. Viktigheten av å la magikere kaste ekstra beskyttelse, eller styrke karakterene midlertidig med velsignelser og andre trolldommer, er ikke noe man må overse. Skjønt, man kan tilpasse vanskelighetsgradene svært mye, og til og med velge en egen historiemodus dersom man er interessert i plankekjøring. Men, om man velger standard vanskelighetsgrad eller høyere, da gir Pathfinder: Kingmaker deg en real utfordring.

I skrivende stund har spillet fått blandede tilbakemeldinger på Steam. I svært stor grad handler de negative om bugs. Men det er også frustrasjoner på grunn av blant annet manglende dokumentasjon av spillmekanikker, vanskelighetsgraden, balansering, og at en del ting virker litt upolert. Og alt dette kan jeg se meg enig i. Spillet er langt fra perfekt. Heldigvis er utviklerne veldig ivirige på å fikse feilene, men det kan jo til tider være frustrerende når ting ikke fungerer.

Og ja, jeg er helt enig i at det er en god del ting som er dårlig forklart. Eksempelvis hvordan man styrer kongedømmet sitt. Her vil jeg anbefale at man leser tips og guider på forhånd, typisk «10 ting jeg skulle ønske jeg visste før jeg startet»-guider.

Likevel, selve spillopplevelsen er helt suveren. Pathfinder: Kingmaker er rett og slett litt som Baldur’s Gate med en dose Civilization. Og jeg synes det fungerer utmerket. Helt konge, faktisk.

Red Dead Redemption 2.
Red Dead Redemption 2.

Red Dead Redemption 2

La det bare være klart. Red Dead Redemption 2 er fantastisk. Introduksjonskapitlet brukte jeg cirka to timer på, og det er nok den beste og mest polerte spillopplevelsen jeg noen gang har hatt. Det var som å være med i en film. Skuespill, animasjoner, lyd, lys, kamerabruk, historiefortellingen… Alt satt som et skudd, og setter en ny standard for hva man kan forvente av AAA-spill.

Det sagt, introduksjonen er ganske lineær, og det er først når den avsluttes at man virkelig kommer i gang med den enorme, åpne verdenen og mulighetene som spillet har å by på. Her er det alt fra jakt og fiske til ran og overfall, poker og domino(!). Alt det man kan forvente av et ordentlig cowboy-spill, og mye mer. Vil du ha en inngravering på våpenet ditt? Null problem. Rastafletter til hesten? Jepp, jepp. Her kan du la skjegget gro, ha brylkrem i håret, vaske deg, eller la være. Pass på, for dyrene lukter deg. Sørg i alle fall for å jakte i motvind, om du ikke har tatt et bad på en måned.

Hest er best i dette spillet.
Hest er best i dette spillet.

Verdenen føles svært levende og dynamisk, og jeg hra faktisk ikke opplevd at jeg møtte på noen folk som bare var der for å være der, om dere skjønner. Jeg husker da Bethesda jobbet med Oblivion, hvor de dro fram Radiant AI der de datastyrte karakterene i spillet skulle ha sine egne ting å gjøre, og oppføre seg «naturlig». Alle som har spilt Oblivion, vet at det vel var så langt fra sannheten man kunne komme. I Skyrim var det litt bedre, men fortsatt veldig langt fra å oppleves som en levende verden. Mange andre spill har også gitt lignende lovnader, uten å helt overbevise meg. Men i Red Dead Redemption 2, føler jeg faktisk at Rockstar har klart dette kunststykket.

Red Dead Redemption 2 har fortsatt en del bugs og irritasjonsmomenter som jeg har opplevd både i GTA-spillene og i det forrige RDR-spillet. Det er ikke alltid like lett å posisjonere karakteren sin riktig når man skal plukke opp ting, som ofte medfører at jeg plukker opp et lik i stedet for å plukke opp ammunisjon…

En del opplæring fra spillet dukker for øvrig opp som meldinger oppe i venstre hjørne, uten at spillet pauses på noen måte. Det kunne ha fungert, men problemet er at det ofte skjer mens man holder på med andre ting. Noen ganger forsvinner teksten før man får lest seg ferdig, andre ganger bruker man for lang tid for å forstå hva man skal gjøre, selv om spillet mener at «nok er nok». Det har medført at oppdrag har feilet hos meg noen ganger.

Dessuten fungerer lagringsfunksjonen så som så. Jeg opplevde å miste både våpen og ammunisjon (som jeg hadde da jeg lagret spillet) når jeg lastet inn det samme lagringspunktet på nytt etter å ha klønet det til på et oppdrag.

Men dette er småplukk, og det stopper meg ikke fra å dra dette opp som kandidat til årets spill. Kanskje mer enn det. Men jeg har bare fullført rundt 30%. Mye gjenstår.

Nikolai

Stor overraskelse – denne måneden også ble det mye Switch-spilling på meg. Og et gjensyn atter igjen med et av tidenes beste spill fra mesteren Sid Meier.

Sid Meier's Alpha Centauri.
Sid Meier’s Alpha Centauri.

Sid Meier’s Alpha Centauri

Dette spillet er et av de beste spillene jeg har spilt. Fra den dagen jeg fikk det for rundt 20 år siden, har jeg stadig vendt tilbake til det. Atmosfæren, karakterene, historiene som skapes, hvordan det dårlige AI-en skjules godt nok til at jeg egentlig ikke bryr meg om at den er dårlig… Jo, for dette spinoff-spillet fra Sid Meiers Civilization-serie deler den dårlige kunstige intelligensen resten av serien har vært plaget med i alle år. Men alle de andre bitene passer så godt sammen og er så gode at jeg ikke plages av det. Jeg tenker knapt på det.

Denne måneden vendte jeg tilbake igjen, og spilte en kampanje nesten til ende. Professor Zacharov av fraksjonen Universitetet erobret gradvis under min ledende hånd planeten Chiron, og er der jeg la det (for øyeblikket) fra meg for noen dager siden omgitt av fiender. Alle motstanderne har erklært vendetta mot meg, de tok til og med en av mine sentrale byer som jeg glemte å forsterke forsvaret for. Men det går framover nå. Byene er under min kontroll igjen og svermer av flygende aliens under min kontroll står klare til å ta ut fiendens byer! Ingen kan stoppe meg nå!

Og skulle jeg gå lei av krig, er jeg ikke så langt unna teknologien for å begynne menneskehetens oppvåkning til nær sagt gudestatus. Jeg bare nevner det. GOG har spillet med ekspansjon for cirka 50 kroner, anbefales sterkt!

Reigns: Kings and Queens.
Reigns: Kings and Queens.

Reigns: Kings and Queens

Tinder i middelalderen. Sånn circa. Der har du premisset for Reigns: Kings and Queens for Nintendo Switch. Du er enten den nye dronningen i landet, eller den nye kongen. Du må ta avgjørelser ved å sveipe til venstre eller høyre, og samtidig balansere makten til de ulike stendene i samfunnet. Blir en stand for sterk, taper du. Blir den for svak, taper du. Revolusjon og andre uheldige måter å gjøre slutt på styret ditt finnes overalt.

Et enkelt konsept som ikke er så lett å styre som man skulle tro. Du får indikasjon på hvor mye en avgjørelse vil påvirke makten til stendene, men ikke hvilken vei. Jeg har blitt spist av blodtørstige hunder, brent på bålet som heretiker og knust av massene i deres store kjærlighet og hengivenhet mer enn én gang. Spillet kan absolutt anbefales!

Super Mario Party.
Super Mario Party.

Super Mario Party

Super Mario Party er ellevte spillet i Mario Party-serien, og jeg har gledet meg masse til det skulle komme! Det forrige spillet i serien jeg spilte tror jeg var på Wii, så det har gått en stund siden sist. Jeg hører at det kanskje er like greit, men dette siste spillet i serien er altså veldig godt! Kona og jeg koste oss masse da det kom, og det eneste problemet vi har hatt er at vi kun har to joycons.

Da to av kusinene mine kom på besøk kunne vi derfor ikke utnytte spillets potensiale fullt ut med firespiller. Det er jo ikke tvil om at Mario Party-serien er best jo flere som er med! De to kusinene mine var uansett – etter å ha spilt dette spillet og Super Mario Odyssey – klar for å få en egen konsoll til jul. Bare hyggelig, tante og onkel!

Fallout Shelter.
Fallout Shelter.

Fallout Shelter

Dette er et gratis spill satt til Fallout-universet, og det bærer preg av det. Det er enkelt nok; du styrer et bomberom («vault»), og må utvide det og administere det som best du kan. Styringen er tidvis litt dårlig og jeg mistet mye av interessen etter en halvtime/time, men prøvde å fortsette en stund til – for science!

Spillet fungerer egentlig mye som de ulike spillene til iOS som var så populære da iPad kom i sin tid; bygg et rom, få noen til å bo eller arbeide der, forbedre rommet, bygg nytt rom. Jeg kjenner jeg fikk nok av konseptet da det først dukket opp i disse iOS-spillene for et lite tiår siden.

Joachim

Regntunge oktober har for det meste vært en indie-måned for min del. Månedens høydepunkt kom fra Papers, Please-utvikleren Lucas Pope, som med Return of the Obra Dinn har skapt et av spillhistoriens beste mysterier.

I dag skal vi lage pølser.
Little Nightmares.

Little Nightmares

Jeg har delte meninger om dette spillet. På den ene siden har vi presentasjonen, lyden og den unike, dystre stemningen, som virkelig imponerer meg. På den andre har vi overraskende mange svakheter i måten spillet fungerer på – forvirrende kameravinkler, dårlig kollisjonsdeteksjon og litt for mye fokus på prøving og feiling (med tidvis dårlig plasserte sjekkpunkter). Dette må ta sin del av ansvaret for at det å faktisk spille Little Nightmares kan være en frustrerende affære til tider. Ah, og var det meningen det skulle være skummelt? For det er det i alle fall ikke.

Jeg fullførte Little Nightmares, og angrer ikke på det, men jeg likte ikke spillet nok til å gå videre på gratisekspansjonene.

American Truck Simulator.
American Truck Simulator.

American Truck Simulator (Oregon)

Jeg tipper jeg har lagt et tresifret antall timer i den «nye» generasjonen lastebilspill fra SCS Software – jeg spilte for eksempel Euro Truck Simulator 2 enormt mye før det endelig fikk innpass på Steam via Greenlight (Valve ville jo ikke ha det der sånn i utgangspunktet). Jeg har også kjøpt alt av ekspansjoner for disse spillene, umiddelbart etter lansering.

Når det er sagt, hadde jeg faktisk ikke tenkt å gjøre det denne gangen. De siste ekspansjonene for Euro Truck Simulator 2 har vært litt kjedelige – godt laget, for all del, men ikke særlig spektakulære. Og New Mexico-ekspansjonen for American Truck Simulator var heller ikke så voldsomt inspirerende, selv om jeg var mer begeistret for den enn Euro-pakkene. Men jo nærmere Oregon-utgivelsen kom, jo mer fristet ble jeg – og dagen den kom ut, var jeg klar som et egg.

Jeg angrer ikke på at jeg kjøpte den, for Oregon byr på noen av de flotteste og mest varierte veiene i hele serien så langt, og jeg nøler ikke med å si at det er den beste ekspansjonen SCS Software har laget til nå. Når jeg kjøper en ny utvidelse har jeg vanligvis som mål å besøke alle de nye byene før jeg legger den bort, men i det siste har jeg stort sett blitt litt lei før jeg har nådd det målet. Denne gangen var det aldri noe hint av «Truck Simulator-metthet», og jeg føler ny entusiasme rundt spillet som helhet.

Return of the Obra Dinn

Wow, dette var litt av et spill! Jeg skulle gjerne hatt tid til å skrive fulle inntrykk, men i motsetning til indie-spill flest har jo Return of the Obra Dinn fått (velfortjent) bred dekning allerede, og det er kanskje ikke så voldsomt mye jeg kan si om det som andre ikke allerede har sagt. Men å sette sammen dette makabre puslespillet var altså skikkelig snadder for de få hjernecellene jeg har igjen under topplokket.

Du kan velge ulike fargekombinasjoner basert på klassiske skjermer.
Return of the Obra Dinn.

Konseptet er glimrende. Vi er tidlig på attenhundretallet, og handelsskipet Obra Dinn har på mystisk vis kommet tilbake til en havneby i England fem år etter at det reiste ut. Alt som er igjen ombord er noen døde kropper, som bærer preg av å ha ligget lenge. Din jobb er intet mindre enn å finne ut hva som har skjedd med hver og en av de seksti personene som var ombord i skipet.

Heldigvis kan du jukse litt, ved hjelp av ei magisk klokke som viser deg dødsøyeblikket til de individuelle ex-menneskene du kommer over, og det som skjedde rundt dem da de døde. Det forklarer deg ofte hvordan de døde. Men hvem var de? Og nøyaktig hvem eller hva drepte dem?

Jeg må innrømme at det tok meg en stund å komme skikkelig inn i mysteriet. I starten ble jeg overveldet over hvor mye informasjon spillet ga meg på veldig kort tid, og det å mentalt sortere denne informasjonen og bli kjent med den tok mye mer tid. Så det var en stund der jeg følte jeg hadde forferdelig mange spørsmål, og få tydelige angrepsvinkler for å finne svar på dem. Spillet har nok litt for mye hastverk med å komme videre til tider, og jeg måtte på eget initiativ dra i nødbremsen, og vente med å låse opp nye scener til jeg hadde fått ordentlig kontroll på de gamle.

Hvem er dette?
Grafikken i dette spillet er simpelthen fantastisk.

Men bit for bit falt altså puslespillet på plass, og for hver bit som ble avklart økte selvtilliten min samtidig som spillet ble litt mindre overveldende. Jeg er utrolig glad for at jeg aldri falt for fristelsen til å lete etter hint på nettet her, for det å løse Obra Dinns gåter har vært noe av det mest tilfredsstillende jeg har vært borti. Det finnes mange detektivspill, men få av dem inneholder like mye genuint detektivarbeid som Return of the Obra Dinn.

Det skal sies at spillet kan føles litt tungt. Hva spøkelsesskipet Obra Dinn var gjennom før det på mystisk vis kom tilbake skal jeg ikke røpe, men det var altså ikke slik at mannskapet dro i land for å ta seg en fest på en eller annen sydhavsøy og lot skuta seile hjem på autopilot. Hendelsene som skildres er tragiske og ofte makabre, og spillet sparer ikke på de grusomme detaljene. Og siden man kommer så tett inn på disse folkene underveis, gjør de skjebnene deres ofte ekstra inntrykk. Det er kanskje ikke like dystert som Papers, Please, men det er ingen lystig opplevelse.

The Stanley Parable.
The Stanley Parable.

The Stanley Parable

Du har sikkert fått det med deg, men i oktober var det fem år siden indie-yndlingen The Stanley Parable kom ut. Og en av spillets «achievements» går ut på at man starter spillet igjen etter en fem år lang pause. Siden jeg spilte spillet ved lansering, og ikke har rørt det siden, var jeg (etter hvert) kvalifisert for denne, og hvorfor ikke? Dermed fikk jeg også anledning til å ta noen runder med spillet, for å se om det fortsatt føles like herlig som det gjorde for fem år siden.

Vel, akkurat det gjorde det strengt tatt ikke. The Stanley Parable er vel det som kalles en «one trick pony» på engelsk, og selv om utførelsen er glimrende, så er det et spill man egentlig bare kan få maks utbytte av én gang. Så etter en halvtimes tid i Stanleys surrealistiske verden, der jeg fikk et par andre «achievements» i samme slengen, la jeg det bort igjen. Antakeligvis for godt.

En liten sak jeg pusler med.
En liten sak jeg pusler med.

Yakuza 0

Jeg har bare så vidt fått begynt med dette, men alt lover godt så langt. Kult kampsystem, spennende handling og en herlig spillverden. Overføringen til PC virker også knallsolid så langt. Jeg elsker at også den japanske delen av Sega endelig har begynt å ta PC på alvor, og jeg tipper at dette blir et av spillene som preger november for min del.

Ellers har jeg jo spilt Cryptozookeeper, og jeg har også surret litt med 8-bits spillprogrammering igjen.

Hva med dere? Vi ser frem til å høre hva dere har spilt i kommentarfeltet!

Relaterte innlegg

En kommentar om “Her er spillene vi spilte i oktober

  1. Jeg har ikke spilt så mange spill i oktober, mest fordi to av spillene jeg har spilt er så sinnsykt bra.

    Måneden startet med mer:

    Pathfinder: Kingmaker
    Skrev om dette forrige måned også. Ikke like begeistret som Kristian, men et bra spill.

    Return of the Obra Dinn
    Dette derimot, woooow! Bra er ikke akkurat et beskrivende nok ord. Joachim har allerede skrevet nok om dette, så dermed slipper jeg.

    RimWorld
    Igjen: Wooooow! Er dette årets spill? Kan ikke beskylde de som mener det for å ta feil. Hadde dette vært et rent bygge/overlevelsesspill hadde det fort blitt litt ensformig, men det er alle tilfeldighetene og alle de negative trekkene med karakterene du prøver å drasse med deg, som gjør at dette spillet er så hysterisk morsomt når du prøver å håndtere uforutsette situasjoner. En runde med dette og du vil ha noen herlige historier å dele med venner.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.