Forbered deg på en spillopplevelse utenom det vanlige.
Den franske spilldesigneren Eric Chahi startet sin karriere i spillbransjen tidlig på åttitallet og har i årenes løp vært involvert i utviklingen av et titalls spill. Det er imidlertid én tittel han må finne seg i å alltid bli assosiert med: Another World. Dette filmatiske actioneventyret fra 1991 følger en fysiker som under et eksperiment blir transportert til en fremmed og mystisk verden. Få spill har gjort like sterkt inntrykk på meg som dette mesterverket, et spill Chahi skapte så godt som på egenhånd.
Paper Beast er det nyeste spillet laget under Chahis ledelse, og i likhet med Another World byr det på en ganske minneverdig opplevelse. Det er samtidig fullstendig ulikt nevnte klassiker – faktisk er det ulikt det meste annet jeg har spilt.
Du har kanskje fått med deg at Paper Beast ikke er helt nytt. Det ble opprinnelig lansert som et rent VR-spill, først på PlayStation 4 og så på PC. Det jeg har spilt er ikke originalspillet, men Paper Beast – Folded Edition, som slippes i dag. Med denne versjonen har kravet til VR-briller forsvunnet, og den spilles på vanlig skjerm, med mus og tastatur eller håndkontroller. Jeg har ikke testet VR-versjonen, så jeg vet ikke hva som eventuelt har gått tapt i overføringen, men utover at enkelte sekvenser åpenbart hadde vært enda kulere å oppleve i VR føler jeg ikke spillet «mangler» noe.
En annen verden
Paper Beast finner sted i en virtuell verden befolket av ulike merkverdige origami-vesener. Disse eksisterer i et enkelt økosystem, der ulike typer «dyr» og «planter» hver har sine egne roller og måter å påvirke verden rundt seg på. Hva disse rollene er og hvordan de ulike livsformene fungerer i praksis er det opp til deg å finne ut av, som oftest ved hjelp av eksperimentering og observasjon av resultatene.
Jeg trodde opprinnelig at Paper Beast var et slags gudespill, der man skulle prøve å legge til rette for velfungerende økosystemer, men det er ikke tilfelle. I stedet er det egentlig et hjernetrimspill – det minner meg faktisk mest om gode, gamle Lemmings. Poenget er nemlig stort sett å få ulike vesener til å komme seg fra ett punkt til et annet på kartet. Men i motsetning til i Lemmings har du ikke en fast verktøykasse med ordre, i stedet må du finne ut hvordan dyrene og plantene du har tilgjengelig i nærmiljøet fungerer, og hvordan du best kan utnytte deg av dette.
Et veldig enkelt (og fiktivt) eksempel kan være at dyrene må passere en mur i et landskap dekket av sand. Et av de simpleste dyrene i spillet er en slags meitemark som spiser sand og, vel, bæsjer den ut i den andre enden. Ved å flytte rundt på slike kan du indirekte forme landskapet og lage en navigerbar bakke opp over muren. Spillets utfordringer er vanligvis mer sinnrike enn dette, men jeg vil helst unngå å si ting som kan røpe for mye. Halve moroa er nemlig å finne ut hvordan de ulike plantene og dyrene fungerer, og hvordan egenskapene deres hjelper deg.
Simulerte systemer i bunn
Grunnfjellet i Paper Beast er en rekke simulerte systemer. Landskapet er i seg selv dynamisk, og vil formes av dyr og planter. Spillet har også vann, og dermed også erosjon – vannkilder vil lage bekker, som igjen vil grave seg gjennom sanden, danne små innsjøer og forme miljøene dynamisk over tid. Men disse vil igjen kunne formes videre av ulike dyr, på samme måte som i virkeligheten. Noen graver, andre fyller igjen, alle tilfører et lite element av kaos.
Selve dyrene er også dynamiske. De beveger seg ikke i henhold til forhåndsdefinerte animasjoner og mønstre, men fungerer i stedet litt som disse småskumle robotene til MIT, der de i sanntid regner ut hvordan kroppsdelene må flyttes for å komme seg gjennom spillets hinderløyper. Noen ganger går de på trynet, andre ganger klarer de på mirakuløst vis å redde seg inn igjen om de mister balansen. Det er skikkelig fascinerende å se på.
Men det er mer enn bare spillsystemene som fascinerer i Paper Beast. Dette er et veldig merkelig spill, fullt av forunderlige sekvenser. Igjen vil jeg helst unngå å røpe for mye, fordi det er så kult når disse fullstendig uventede tingene skjer og man bare blir stående som et måpende spørsmålstegn og lure på hva i alle dager dette var for noe. Det blir aldri for mye av det gode, heller – Paper Beast gjør bare det det gjør, uten å smøre for tykt på eller blunke til spilleren som for å understreke absurditeten.
Resultatet er en spillopplevelse uten like. Jeg trakk frem Lemmings i sted, men det er feil å knytte Paper Beast til enkeltspill – det er sin helt egne greie. Av den grunnen alene vil jeg anbefale det til alle som liker spillmediet og kan fryde seg over nye opplevelser.
Snubler litt av og til
Det er ikke dermed sagt at alt Paper Beast gjør er like vellykket. Det har rikelig med fascinerende systemer, men når sant skal sies er det sjeldent du virkelig får slå deg løs med dem. Hver utfordring i kampanjen har én tiltenkt løsning, og selv om ulike spillere vil finne egne måter å oppnå den på, vil de sannsynligvis ikke være så veldig ulike. Til det er verktøyene du til enhver tid får leke deg med for få og begrensede. Generelt føles det ikke som kampanjen utnytter seg nok av de kule simulatorsystemene utviklerne har skapt.
Paper Beast har kanskje også litt for mye tillit til spillerne. Det kommuniserer sjeldent hva du skal oppnå, og så godt som aldri hvordan. Vanligvis finner du det ut selv, og det er en tilfredsstillende prosess. Men noen ganger funker det ikke, og du blir sittende fast fordi du ikke skjønner hva du skal gjøre. Da kommer frustrasjonen gradvis krypende, og når du først mister tålmodigheten med spillet én gang skjer det enda lettere i fremtiden.
Paper Beast er generelt ikke et spill jeg orker å spille så veldig lenge av gangen. Når jeg har fullført et av de mer omfattende brettene, og brukt mye mental energi på det, er det ikke så lett å umiddelbart starte «på nytt» igjen. Men nå er heller ikke Paper Beast et voldsomt langt spill, så det er egentlig bare greit å trekke det ut litt.
Sandkassemodus
I tillegg til kampanjen har Paper Beast en egen sandkassemodus, der det på mange måter blir det «gudespillet» jeg opprinnelig trodde det var. Her kan du plassere ut forskjellige dyr og planter, samt vannkilder og andre ting som påvirker omgivelsene, og så lene deg tilbake og se hva som skjer (eller aktivt justere underveis om du ønsker å oppnå noe spesielt).
Denne prosessen er ganske fascinerende, og det er merkelig tilfredsstillende å starte med et goldt månelandskap og ende opp med et merkelig dynamisk økosystem fullt av rare vesener og planter. Jeg elsker uforutsigbarheten – det å «ploppe ned» noen dyr av en ny type får nesten alltid konsekvenser jeg ikke hadde sett for meg.
Sandkassemodusen er gøy å leke med, men den er nok litt for begrenset – både med tanke på boltreplass og hvor mye du kan plassere ut – til at den underholder i evigheter. En potensiell ulempe er at dyrene, plantene og det andre som kan brukes må låses opp ved at du finner skjulte objekter i kampanjebrettene, men disse kan spilles individuelt og spillet forteller deg hvilke brett du må utforske for å finne de resterende objektene. Jeg hadde låst opp cirka to tredjedeler av dem etter én gjennomspilling, og det tok ikke så mye mer enn et kvarters tid før jeg hadde funnet resten.
Konklusjon
Paper Beast føles som et forsøk på å bruke dagens teknologi på nye måter, og dermed skape nye typer spillopplevelser. Det klarer det også, for jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spilt noe helt som dette før. I løpet av spillets kampanje byr det på både gode puslenøtter og spektakulære, uventede hendelser, og det slutter aldri å forbløffe. Samtidig er de individuelle situasjonene vanligvis litt begrensede, og jeg føler at grunnkonseptene i spillet har et mye større potensial enn det Paper Beast klarer å få utnyttet seg av.
Selv om ikke alt Paper Beast gjør er like vellykket, er det likevel lett å anbefale. Spesielt hvis du har spilt spill i noen år og setter litt ekstra pris på spill som tør å gå egne veier, og by på genuint nye opplevelser. I tillegg ser det til tider absurd nydelig ut, og hvis du trenger noen gratis skrivebordsbakgrunner er det i grunnen bare å når som helst peke kameraet opp i himmelen og trykke skjermbildknappen.
Paper Beast – Folded Edition slippes på PC i dag. Om du allerede eier Paper Beast, får du Folded Edition gratis. Teksten er basert på testing av en anmelderkopi, som jeg har fått tidlig tilgang på.