Det er artig å være diktator i Tropico 6

Men serien har ikke akkurat tatt noen kvantesprang fremover i de siste ti årene.

Tropico 6 dukket opp i den nyeste Humble Monthly-samlingen. Jeg har på ett eller annet tidspunkt kjøpt Tropico 4, men ikke klart å få summet meg til å spille det. Så da jeg plutselig fikk Tropico 6 i samlingen måtte jeg nesten bare ta meg sammen og gi det et forsøk (og det er ikke første gangen jeg har havnet i en slik situasjon).

Bananrepublikk med individuelle inbyggere

Spillet gir deg rollen som diktator (eller i alle fall leder) på en øystat i Karibien. Bak all komedien og satiren serien er kjent for, er Tropico 6 et ganske avansert strategispill. For de uinnvidde er det litt som et bybyggerspill ala SimCity eller Cities: Skylines, med ressursene og produksjonskjedene til Anno-serien og The Settlers, samt sistnevntes indirekte kontroller der du spesifiserer hva som skal gjøres, og så er det opp til innbyggerne dine å gjøre det … når de får tid.

Det er fokuset på innbyggerne som i stor grad definerer dette spillet. Hver person i den vesle staten din har et liv, politiske meninger og tanker om det som skjer. Det viktigste – i praksis – er imidlertid at en person kun kan være ett sted til enhver tid. Så hvis Juanita Martinez sitter og drikker seg full på den lokale tavernaen, kan hun ikke samtidig være på jobb og bygge legeklinikken innbyggerne dine så sårt trenger.

Dette høres åpenbart ut, men det innebærer store konsekvenser for hvordan du setter opp samfunnet ditt. Juanita har en lav inntekt, så hun har neppe bil (hvis denne er oppfunnet i utgangspunktet). Hun har forhåpentligvis et hjem, hun har definitivt behov for mat, og trenger også både underholdning og litt religion i livet sitt. Kanskje hun også blir syk, og avhengig av å dra på klinikken hun ikke har bygd enda.

Din jobb er å legge til rette for at behovene hennes blir oppfylt, helst så raskt og effektivt som mulig. Hvis hun må bruke flere måneder med spilletid på å traske fra huset sitt til arbeidsplassen, får hun ikke gjort så voldsomt mye nytte for seg før suget etter en halvliter trenger seg på og hun må bruke en måned på å labbe til tavernaen.

Ikke én by, men mange

Samtidig kan du ikke sentralisere alt. Ulike ressurser finnes på ulike steder, og det tar ikke så voldsomt lang tid før du må bygge en gruve eller noe slikt langt unna sentrum. Så må du bygge boliger, slik at de som skal jobbe der har kort vei frem og tilbake til jobb. Og så innser du at de likevel bruker evigheter på å labbe gjennom jungelen, fordi de har lyst på en øl eller trenger å skaffe seg mat. Så bygger du en taverna i det nye nabolaget, og kanskje også en nærbutikk eller bondegård. Og hva med et kapell, så de slipper å dra til byen for å gå på gudstjeneste?

Men nå har du også laget nye jobber, og dermed må du bygge flere boliger. Slik fortsetter det, og snart har du en hel liten småby der borte.

Resultatet er temmelig vanedannende. Det er alltid noe som må gjøres, og alt du gjør får ringvirkninger slik at du får flere oppgaver på «to do»-listen din. Dermed blir Tropico 6 litt som Civilization, på den måten at det aldri er lett å avslutte. Du skal bare fullføre en liten ting her, men innen den er gjort har du fått et par andre prosjekter som også må ordnes, og så videre. Men det er til gjengjeld veldig tilfredsstillende å se hvordan du etter hvert skaper en levende verden på spillkartet, og det går selvsagt sport i å få den til å fungere så effektiv som mulig.

I tillegg kommer rikelig med andre utfordringer og spillelementer. Økonomi, turisme, politikk, diplomati, handel – ja, til og med invasjoner, opprør og sjørøvere. Du må tenke på mye som statsleder, selv om landet ditt bare er på størrelse med en mindre, norsk kommune. Det skal sies at ikke alt fungerer like godt. Invasjoner og kamp generelt er for eksempel håpløst simpelt og jeg savner flere muligheter for kollektivtrafikk. Men generelt er spillet fullstappet av ting å tenke på, og mer eller mindre smarte valg som må tas.

Variert kampanje

Tropico 6 er generelt veldig gøy. Det er et spill av den typen der tiden bare flyter avsted mens du spiller. Kampanjeoppdragene er varierte, og drives fremover av individuelle oppgaver som må løses for ulike aktører (som regel i bytte mot belønninger av ulik art). Om du heller vil ha en sandkasseoppleve finnes det også.

Samtidig er det jo ikke til å komme unna at når du først har spilt en håndfull oppdrag, frister det ikke nødvendigvis så voldsomt mye å starte på nytt – dette er ikke et «evighetsspill» som Civilization, der du aldri helt vet hva som venter deg i ditt neste spill. Kampanjeoppdragene kan bli litt masete der de penser deg inn mot spesifikke utfordringer, og sandkassemodus kan på den andre siden oppleves litt meningsløs.

Spillet føles også litt billig. I det store og hele ser det flott ut, men helhetsinntrykket ødelegges av ting som at skip seiler rett gjennom brygger og andre bygninger (eller hverandre, for den saks skyld), at biler kjører rett gjennom fotgjengere og at fotgjengere labber rett gjennom hus. «Bugs» har det også – et av oppdragene, som jeg sikkert investerte over fem timer i, lot seg rett og slett ikke løse fordi spillet nektet å la meg gjøre en ting som var nødvendig for å vinne. Man trenger ikke løse alle oppdragene for å låse opp hele kampanjen, men feil som dette frister meg ikke akkurat til å gå igang med et nytt oppdrag.

Alt i alt har jeg uansett hatt det hyggelig med Tropico 6, og det er ikke utenkelig at jeg tar det frem igjen i fremtiden. Samtidig syntes jeg kanskje det er litt rart at serien ikke har gjort større fremskritt siden forrige gang jeg spilte (Tropico 3), og med tanke på at spillet har et visst lavbudsjettspreg syntes jeg det er ganske overpriset. Jeg fikk det kanskje for en slik og ingenting takket være Humble Monthly, men standardversjonen koster faktisk 463 kroner på Steam.

Tropico 6 kom ut i september i fjor, og finnes i tillegg til PC og Mac på Xbox One og PlayStation 4.