Inntrykk: F1 2019

Vi er på ballen som vanlig, så her er et inntrykk av F1 2019 nå som F1 2020 er et par måneder unna.

En av ulempene med spill som kommer i årlige iterasjoner er at de blir utdatert før de rekker å bli gamle. Det er ikke få ganger jeg har siklet på et «nytt» F1-spill, bare for å se at oppfølgeren er noen måneder unna og visstnok skal være mye bedre.

Bildene er offisielle, siden skjermbildefunksjonen er det man glemmer først når man spiller.
Bildene er offisielle, siden skjermbildefunksjonen er det man glemmer først når man spiller.

Jeg klarte endelig å få fingeren ut da F1 2018 var på salg til en rimelig penge. Men på det tidspunktet slet jeg med internett via mobilt bredbånd og absurd lave datamengder per måned, så jeg ville ikke laste det ned før jeg var sikker på at jeg skulle spille det. Og jeg visste samtidig at disse spillene har en tendens til å innebære en ganske solid tidsinvestering, så det passet liksom aldri. Før jeg visste ordet av det var det for sent – ikke bare hadde det fått en oppfølger, men denne oppfølgeren hadde havnet på Steam-kontoen min via Humble Monthly.

Heldigvis har internettsituasjonen endret seg til det bedre (siden jeg er så heldig/uheldig at jeg nå kvalifiserer til å motta Telenors «hjemmebredbånd via mobil»-tjeneste og slipper å gjøre avanserte kalkulasjoner og store vurderinger i hodet før jeg laster ned et spill). Så dermed var det bare å ignorere annonseringen av F1 2020 – denne gangen skulle jeg i alle fall få valuta for pengene!

Samme prosedyre som hvert år

Anmeldelser av spill som dette snakker ofte mye om hva som er nytt i årets utgave. Jeg gidder ikke å installere F1 2018 og spille det i 30 timer for å få et skikkelig sammenligningsgrunnlag, så det får du ikke her. F1 2020 kommer jo uansett straks, så ikke er det så relevant lenger, heller. Men jeg har lyst til å si litt om den generelle opplevelsen. For den er på mange måter den samme her som den var i F1 2011 (som jeg anmeldte på Gamer.no i sin tid), og til og med i nittitallsfavoritten Formula One Grand Prix. Og den kommer helt sikkert til å være den samme i F1 2020, F1 2022 og F1 2025.

Denne sikkerhetsbøylen er irriterende.
Denne sikkerhetsbøylen er irriterende.

F1-spillene ligger i den store sjangerbalja som kalles simulatorspill. Selv gjør utgiver Codemasters et stort poeng av realismen, og skryter av at spillet tar hensyn til alt fra dekktemperatur til hvordan kjørestilen påvirker forbruket av drivstoff. Hvor høyt spillet scorer på realismeskalaen får være opp til andre å bedømme – det kan jo ikke være helt uten grunn at verdensstjernene spiller F1 2019 i stedet for å kjøre virkelige billøp under COVID-19-krisen, men jeg har selvsagt ikke noen illusjon om at jeg ville være i stand til å fullføre en runde med en Formel 1-bil bare fordi jeg etter hvert har blitt ganske flink i spillet.

Poenget er at spillet føles autentisk. Det selger Formel 1-illusjonen. Jeg har fra tid til annen i løpet av mine 40 år her på kloden vært over gjennomsnittet interessert i Formel 1, og det spillet tilbyr er veldig nærme sporten slik den oppfattes fra sofaen. Dette gjelder både presentasjonen – grafikken, lyden, og så videre – og selve bilkjøringen. Man må kjøre slik Formel 1-førere kjører i virkeligheten, eller i alle fall nærme nok til at det lurer meg.

Nøyaktig hvor vanskelig dette er avhenger av hvor mange av de utallige assistansemulighetene du velger å aktivere og i hvor stor grad du lar dem styre showet. Jo større ansvar du selv har for suksessen, jo mer tilfredsstillende er det jo – men ikke kjør ut i pøsregnet uten litt «traction control» hvis du er nybegynner og har lyst til å fullføre løpet. Hjelpemidler kan aktiveres og deaktiveres når som helst, skjønt andre ting (som vanskelighetsgraden på datastyrte motstanderne) kan du kun gjøre mellom hvert løp.

Dette ser ut som en kjempenyttig kameravinkel.
Dette ser ut som en kjempenyttig kameravinkel.

Du trenger forøvrig heller ikke dyrt eller plasskrevende utstyr – dette spillet klarer seg helt fint med en Xbox-kontroller eller tilsvarende.

Intens racing

Bak rattet er F1 2019 en svært intens opplevelse. Såfremt du har skrudd vanskelighetsgraden litt opp og antallet hjelpemidler litt ned, må du være på ballen hele tiden. En liten glipp i konsentrasjonen foran en sving, og vips har du spunnet ut i sanden og sitter der som en dust mens konkurrentene suser forbi. For å lykkes må du lære de individuelle banene å kjenne. Du må vite når du skal begynne å bremse foran hver spill, når du skal gi gass igjen, og helst også hvor du skal kjøre gjennom svingen. Alle svinger har nemlig et slags idealspor som lar deg komme gjennom dem så raskt som mulig samtidig som det setter deg opp for det som kommer etterpå, og hvis det for eksempel er en annen sving gjelder det å komme ut riktig slik at du får tatt den også.

Her kommer vi tilbake til det med tidsinvestering. Skal du spille dette spillet sånn noenlunde seriøst, må du øve. Du kan ikke bare hoppe fra løp til løp, men gjøre en genuin innsats på hver bane. Hver runde starter med tre dager der du står fritt til å øve som du vil på den aktuelle banen, men der teamet har satt opp visse mål som de ønsker du skal oppnå, og der det også er noen fastsatte treningsprogrammer som du kan prøve å lykkes med. Det mest åpenbare programmet å starte med setter opp «porter» på banen som du må prøve å treffe, om du skal følge idealsporet. Men du har også tester som går på drivstoffeffektivitet, energisparing og slike ting, der du må balansere ulike mål med hastighet.

Her har vi da to biler.
Her har vi da to biler.

Øvingen handler ikke bare om å bli fortrolig med banen, men også om å finne ut hvilket oppsett som funker best. Her er det forholdet mellom topphastighet og marktrykk som gjelder. Setter du opp bilen for høy topphastighet, vil den være vanskeligere å kontrollere i svingene. Hva som er best avhenger av banen – de fleste er såpass varierte at det går an å veie ting litt frem og tilbake, men det «perfekte» oppsettet for lynraske Monza funker heller dårlig i tekniske Monte Carlo.

Det høres kanskje kjedelig ut å bruke potensielt flere timer med en bane før du i det hele tatt kommer til kvalifiseringen, men for meg er det her mye av moroa ligger. Jeg elsker mestringsfølelsen jeg får når jeg blir bedre og bedre, og til slutt føler at nå er jeg så klar som jeg kan få blitt, i alle fall i denne omgang. All innsatsen jeg legger i øvelsen gjør resultatet i kvalifiseringen og løpet desto mer tilfredsstillende (eller frustrerende, selvsagt, men det kan være en del av moroa).

Mye å holde kontroll på

Løpet er selvsagt høydepunktet. Du velger selv hvor lenge det skal vare – et ekte Formel 1-løp varer typisk i rundt to timer, og det er nok litt i overkant for de fleste (meg inkludert). Jeg spiller disse spillene for å ha det moro, ikke for å få migrene, tross alt. For som jeg nevnte tidligere, er dette et intenst spill der du må ha fullt fokus hele tiden. Spesielt gjelder dette på høyere vanskelighetsgrader, der du ikke bare kan kjøre fra feltet og cruise til mål. Idealspor og riktige bremsepunkter blir fort glemt om du har en bil foran, en på siden og to biler bak, og alle vil være foran når svingen er ferdig.

Nå har jeg som vanlig sluppet opp for interessante ting å si om skjermbildene.
Nå har jeg som vanlig sluppet opp for interessante ting å si om skjermbildene.

Dette er ikke nødvendigvis normalsituasjonen gjennom hele løpet, men med mindre du kjører for et toppteam og kjemper om seieren vil det alltid være noen bak som gjerne skulle likt å komme forbi, og noen foran du gjerne skulle likt å komme forbi. Så da blir hele løpet en kamp.

Legg til dekk som slites ut underveis (og ulike vurderinger om pitstopstrategi), drivstoff som må holdes orden på, batteri som må lades via KERS-systemet, skiftende vær og baneforhold, og det blir en overraskende komplisert oppgave å komme seg gjennom et løp på best mulig måte. Spesielt når delene begynner å bli slitt, og du plutselig merker at du ikke har tredjegir lenger. Det er nemlig ikke lov å bare bytte ut hele bilen fra løp til løp, du har et visst antall deler som kan brukes i løpet av én sesong, og jo «hardere» du kjører, jo mer slitasje påfører du dem. Dette gjelder også for trening – utenom girkassa, der du har en for trening og en for løp, vil hver runde du tar på banen potensielt kunne komme tilbake og bite deg i bakenden når sesongen går mot slutten.

Formelpreget kampanje

Her kommer vi til et av de elementene av kampanjemodusen jeg ikke er helt sikker på hva jeg syntes om, selv etter over 30 timer med spillet. Avhengig av hvordan du gjør det i løp og kvalifisering, samt hvilke treningsmål du oppnår og hvor godt du utfører hvert fastsatte treningsprogram foran et løp, får du utdelt ressurser. Disse kan du så investere i utvikling av bilen – du har et svært og komplisert «teknologitre» med ting som du kan velge mellom, i ulike kategorier. Noen kan gjøre bilen mer aerodynamisk, andre kan øke varigheten til ulike deler, og så videre. Dermed vil bilen utvikle seg i løpet av sesongen.

Spillet ser lekkert ut på natten.
Spillet ser lekkert ut på natten.

De andre bilene utvikler seg også, og for å sikre at bilen er konkurransedyktig gjennom hele sesongen, må du legge inn litt innsats. Du bør prøve å oppnå de målene du får presentert av teamet ditt på øving, og du bør helst også gå gjennom så mange som mulig av de faste treningsprogrammene (og score så godt som mulig der). På den ene siden betyr dette at du får konkrete grunner til å legge tid i trening, og konkrete belønninger for investeringen, noe som i utgangspunktet er en god ting. Men det gjør deg også mindre fri, siden det å bare kjøre ut på banen for å prøve å mestre den uten å bry seg om spesifikke mål er litt bortkastet – og kanskje til og med en ulempe, siden det sliter på utstyret.

Det betyr også at hvis du ikke trenger så voldsomt mye trening på en bane, bør du likevel gå gjennom de samme repetitive treningsprogrammene for å sikre deg ressursene. Man kan simulere trening, men det gir ikke like mange ressurser, og gradvis vil man ende opp med en mindre konkurransedyktig bil. Nå som jeg vurderer om jeg skal ta fatt på en ny sesong føler jeg litt ekstra på dette, siden det varierer stort hvor godt jeg føler jeg mestrer banene i spillet og hvor mye «oppfrisking» jeg kommer til å trenge neste gang jeg eventuelt skal kjøre der. Her kunne spillet trengt å være litt mer dynamisk og variert, og ikke så formelpreget.

Dette gjelder også andre deler av spillet. E-postene og evalueringene man får fra laget og manageren sin blir repetitive etter hvert, og sliter av og til med å reflektere det som faktisk har skjedd. Det samme gjelder TV-intervjuene man får underveis – en glimrende anledning til å «rollespille», hadde det ikke vært for at alle svaralternativene er designet for å gi deg ulike plusser og minuser. Så intervjuene handler i praksis om optimalisering – hvilke avdelinger av teamet vil jeg skryte av (for at de skal få moralboost og yte bedre), vil jeg dytte ryktet mitt i retning «sportsmanship» eller «showmanship» og så videre. Det føles ikke naturlig.

Dette bildet er fra 2018-versjonen, men hun samme dama intervjuer deg i 2019-utgaven, og det ser i grunnen helt likt ut.
Dette bildet er fra 2018-versjonen, men hun samme dama intervjuer deg i 2019-utgaven, og det ser i grunnen helt likt ut.

Spillets karrieremodus starter med mye drama og sterke personligheter i den korte introduksjonsdelen, men derfra og inn er det veldig mekanisk og lite dynamisk, der alt i bunn og grunn handler om tall. Jeg husker med glede tilbake på et spill som het New Star Soccer, som kombinerte enkle livssimulatorelementer med fotball og ga deg en slags kontroll over spillfiguren både på og utenfor banen. Formel 1 er vel det mest glamorøse man får innenfor bilsport, så hvorfor handler kontraktforhandlingene mine kun om hvor mange bonuser jeg kan få gitt teamet og ikke om lønningen min slik at jeg kan slippe løs min indre James Hunt og få meg superbil og villa i Monaco? Og hva skal jeg med rivaler når jeg aldri har noe med dem å gjøre?

Konklusjon

Jeg nevnte helt i starten at jeg i sin tid anmeldte F1 2011 for Gamer.no. Jeg leste den anmeldelsen nettopp, og bytter jeg ut noen småting kunne den like godt dekket F1 2019. Den kunstige intelligensen er nok en god del bedre, samtidig som kampanjedelen virker mye mildere (man må ikke lenger starte i bunnen), men ellers er det i stor grad samme spill i enda bedre innpakning.

Men det gjør ikke så mye. Innpakningen er faktisk helt fabelaktig, spesielt når det regner (en annen ting jeg skrev om 2011-versjonen), og både banene og bilene er autentiske. Jeg fryder meg når jeg slippes løs på Monza, og jeg banner inni meg bare med tanken på Marina Bay i Singapore. Det å virkelig lære disse banene å kjenne er en uhyggelig tilfredsstillende opplevelse, men det krever altså at man har tid. Spillet har riktignok såpass med hjelpemidler at du helt sikkert kan spille uten den helt store innsatsen, men da kan du like godt spille et tilfeldig arkadebilspill i stedet – det vil gi deg mye mer innhold og variasjon, og F1 2019 kommer først til sin rett hvis du har anledning til å dedikere et par døgn av livet ditt til det.

Det er også litt derfor jeg neppe kommer til å spille F1 2020 når det ruller ut. For når jeg etter hvert føler meg ferdig med F1 2019, har jeg fått min dose med virtuell Formel 1 på noen år. Og jeg gidder ikke å kjøpe det som i praksis kommer til å være nesten samme spill om igjen, bare for å få kjøre på en ny bane eller to. Vi sees kanskje i 2025, Codemasters!

Bildene i artikkelen er fra utgiver Codemasters.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: