Det kom jommen noen gode spill i år også.
2019 var et heftig spillår for min del, med massevis av spill som slåss om plassen på lista over det årets beste spill. Jeg hadde faktisk så mange favoritter at jeg måtte utvide lista fra fem til ti spill, og likevel fikk jeg ikke plass til alt. I 2020 er vi i større grad tilbake til normalen. Jeg har spilt (og fullført) et ganske så solid antall spill, men av de spillene som kom ut i år er det egentlig ikke så mange som virkelig stikker seg ut. Noen er det, heldigvis, og vi kan jo starte med den tryggeste tittelen på lista.
Horizon Zero Dawn
Jeg visste ikke så veldig mye om dette tidligere PlayStation-eksklusive spillet før jeg kjøpte det på PC, så her fikk jeg meg en skikkelig positiv overraskelse. Horizon Zero Dawn fengslet meg fra start til slutt, takket være en herlig og fascinerende verden å utforske, et usedvanlig godt kampsystem fullt av taktiske muligheter og en av spillhistoriens triveligste hovedpersoner.
Horizon Zero Dawn er kanskje ikke spesielt nytenkende – det gjør lite vi ikke har sett før, og sjangermessig er det et helt standard åpen verden-spill. Men det gjør ikke noe når gjennomføringen er så god som her. Jeg måtte spille i mange titalls timer før det å utforske spillets verden sluttet å være spennende i seg selv, og det sluttet aldri å være gøy å slåss mot de mange og varierte typene robotmonstre som holder til der. Dermed føltes ikke den åpne verdenen og tiden man bruker på å reise fra sted til sted som fyllmasse, slik den lett kan gjøre i åpen verden-spill som samtidig har omfattende kampanjeoppdrag.
Spillet er ikke perfekt; mens det oppleves naturlig å samle skrapmateriale fra roboter man overvinner, tar det ikke lang tid før småviltjakten blir mer slitsom enn moro. Men det er ikke disse tingene jeg tenker tilbake på når jeg minnes tiden min med Horizon Zero Dawn nå. Det er faktisk heller ikke de store oppdragene. I stedet husker jeg enkeltsituasjoner som dukket opp naturlig mens jeg utforsket verden på eget initiativ – individuelle kamper der motstanden kanskje var litt for tøff, men der jeg lykkes likevel. Situasjoner der jeg overvant oddsene ved hjelp av smarte valg, raske reflekser og kanskje en god dose flaks. Følelsen av panikk, intens konsentrasjon og deretter lykkerus når det hele var over og de livsfarlige robotene lå livløse foran føttene mine.
Horizon Zero Dawn er et rett og slett et fantastisk spill. Absolutt anbefalt.
Outer Wilds
Dette spillet er egentlig en 2019-utgivelse, men jeg føler Steam kan beskrives som en egen plattform, og det var først i år Outer Wilds kom dit. Noen vil kanskje si det var dumt av meg å vente til Steam-utgivelsen med å spille det mange mente var årets spill i fjor, men i motsetning til dem fikk jeg sjansen til å oppleve dette fantastiske spillet for første gang i år. 2020 trengte en spillopplevelse av dette kaliberet.
Outer Wilds er et åpen verden-spill, men der slutter også alle likhetene med Horizon Zero Dawn. I dette spillet utforsker vi et miniatyrsolsystem som har 20 minutter igjen før en supernova utrydder alt liv – inkludert vårt. Heldigvis befinner vi oss i en slags tidssløyfe, så etter å ha dødd (enten på grunn av supernovaen eller noe annet) våkner vi opp igjen med nye 20 minutter igjen på timeglasset. Men vi begynner egentlig ikke på nytt, for det «ordentlige» spillet handler om kunnskap, og hver gang vi opplever solsystemets siste dans lærer vi noe nytt. Og etter å ha nøstet opp den ene ledetråden etter den andre, er vi til slutt klar over hva vi må gjøre for å … vel, det ville vært en «spoiler».
En av grunnene til at spillet er så fascinerende er at utviklerne har skapt et univers som føles dynamisk, samtidig som det strengt tatt er det samme som skjer hver gang. Tid betyr enormt mye i dette spillet, og ikke bare fordi den er begrenset. Hendelser skjer til fastsatte tidspunkter, og påvirker verden på ulike måter. Dermed blir «når» like viktig som «hvor» under utforskingen av solsystemet, og det å virkelig fordype seg i denne verdenen og mysteriene der blir en opplevelse uten sidestykke.
Outer Wilds er enda et eksempel på at de mest spennende spillopplevelsene vanligvis kommer fra uavhengige utviklere, og er et spill alle bør prøve.
Cyberpunk 2077
Årets mest omtalte spill fikk en pangstart på markedet før det hele falt sammen på like spektakulært vis. Jeg har spilt spillet på PC, og etter litt krøll i starten har jeg hatt en for det meste uproblematisk opplevelse. Det har også vært en skikkelig god opplevelse, og selv om jeg er helt med på at dette er et spill som kunne – og burde – vært så mye mer enn det endte opp med å være, har jeg kost meg på min vei gjennom spillets tvilsomme fremtidsverden.
Som forventet fra CD Projekt Red, er det karakterene og de større oppdragene som er spillets største styrke. Det vever sammen en rekke rike, spennende og fascinerende historier på mesterlig vis, og på tross av spillets skarpe ytre har det en egen evne til å trylle frem følelser og få meg til å knytte meg til både hovedpersonen(e) og bifigurene i spillets verden. Men det som skuffer er nettopp denne verdenen, for selv om den er direkte nydelig og supergjennomtenkt, oppleves den til syvende og sist grunn og livløs. Dette er ikke Red Dead Redemption 2 – når den eneste sideaktiviteten som ikke involverer skyting er å ha sex med prostituerte, i et spill fra skaperne av Gwent, vel … det holder ikke helt mål.
Og selv om jeg ikke har opplevd de alvorlige, ødeleggende problemene jeg ser andre fortelle om, er det ikke til å komme unna at spillet er uferdig. Flere sekvenser og mindre oppdrag er veldig åpenbart ikke i den forfatningen det var meningen at de skulle være – de mangler den siste runden med finpuss som må ha vært planlagt. Jeg tåler det, men det gjør meg trist.
Men siden jeg startet min ferd gjennom Night City er det egentlig bare Cyberpunk 2077 jeg har vært interessert i å spille. Det har fengslet meg, og levert den ene perlen av en spillopplevelse etter den andre. Så selv om jeg strengt tatt vil anbefale folk å vente til det har blitt forbedret ytterligere før de kjøper og spiller det, kan jeg ikke annet enn å si at den versjonen vi har nå har blitt et stort høydepunkt i mitt spillår.
Snowrunner
Haha, jeg vet. Det er så teit. Et spill om å kjøre lastebil i gjørma (og snøen) ble et av favorittspillene mine i år. Og det verste er at selv jeg skjønte at jeg brukte alt for mye tid på det – jeg bare klarte ikke å slutte. Da jeg til slutt kunne krysse av det siste «ordentlige» oppdraget som fullført så jeg tilbake på rundt 100 timer med det som i praksis var en eneste gigantisk «fetch-quest».
Men! Det var jo en grunn til at jeg ble hektet i utgangspunktet. Det er faktisk temmelig gøy å kjøre spillets dieseldrevne monstre rundt i skog og mark, for her må man hele tiden tenke over hva man gjør. Det skal ikke store feil til før man setter seg fast eller velter og mister lasten sin, og utrolig nok er det forferdelig tilfredsstillende å arbeide seg gjennom de gjørmefylte miljøene i spillet. Det hjelper også at Snowrunner introduserer et langt bedre rammeverk enn forgjengerne hadde, der det man gjør faktisk får synlige og praktiske konsekvenser. Legg til et stort utvalg tøffe biler (med sjel!), overraskende flott grafikk og en underholdende flerspillermodus, og resultatet er faktisk et bunnsolid spill.
Så, greit nok, jeg innrømmer at jeg nok burde lagt Snowrunner fra meg tidligere enn jeg gjorde, men de første 50 timene eller så var skikkelig herlige.
Microsoft Flight Simulator
At Microsoft skulle slippe en ny fullblods flysimulator hadde jeg aldri trodd, og at denne i tillegg skulle komme fra studioet bak et av fjorårets aller beste historiedrevne actionspill er … rett og slett veldig merkelig. Men det skjedde, og det er jeg glad for. Jeg har kanskje ikke brukt like mye tid på Microsoft Flight Simulator som jeg hadde forventet at jeg skulle, men det leverte noen herlige opplevelser og jeg er ganske sikker på at jeg vil vende tilbake til denne flysimulatoren mange ganger i løpet av årene som kommer.
Å skulle prøve å formidle hvorfor jeg elsker spill som dette blir fort en litt større jobb enn det jeg har tid og plass til her (du får heller kikke på anmeldelsen min), men hvis du har et snev av utforskertrang i blodet tipper jeg du vil kunne ha mye glede av Microsoft Flight Simulator. Det som samtidig gjør at jeg ikke har spilt det så mye som jeg hadde trodd er at det mangler en viss struktur – jeg koser meg når jeg spiller det, men med mindre jeg plutselig kommer på en veldig fristende flytur har jeg liksom ikke noen ordentlig grunn til å starte det.
Hva med resten?
Utrolig nok var det like før et Commodore 64-spill havnet på lista over årets spill i 2020 for min del – hjernetrimmeren Millie & Molly leverte cirka 20 timer med utrolig tilfredsstillende grubling, og var det beste spillet i sitt slag jeg spilte i år. Jeg hadde også lyst til å putte Metro Exodus inn på lista, siden jeg først hadde åpnet Epic/Steam-slusen med Outer Wilds. Det er et fabelaktig spill, som har overraskende mye til felles med Cyberpunk 2077, men i en mindre skala.
Ellers falt jeg pladask for eventyrspillet Zniw Adventure, og storkoste meg med det fabelaktige slåssespillet Streets of Rage 4. Journey imponerte da det kom til PC (i motsetning til Flower, som kun varte i halvannen time og likevel var alt for langt), og jeg elsket gjensynet med Sam og Max.
Så får jeg nevne den siste episoden av Kentucky Route Zero, som både traff og bommet for min del – den ga meg årets mest emosjonelle spilløyeblikk, men opplevelsen ellers var overraskende … fjern? Jeg burde nok ha spilt de tidligere episodene om igjen først, men det er som helhet et såpass tungt spill at jeg rett og slett ikke orket. Ikke misforstå, jeg er sabla glad for å ha opplevd det, men én runde gjennom spillet holdt.
Jeg kan avslutningsvis påpeke at jeg med unntak av noen runder på Wii og en og annen emulator ikke har spilt et eneste konsollspill i år. Jeg er nokså sikker på at titler som Ghost of Tsushima og nye Demon’s Souls ville hatt en god sjanse til å finne veien inn i lista om jeg hadde spilt dem. Og jeg tipper jeg kommer til å kose meg stort med Hades, som jeg tenker å spille når jeg er ferdig med Cyberpunk.
Hva med dere? Hvilke spill havner på deres toppliste i år, og hva topper den?
Les gjerne også disse artiklene, for flere gode spill fra året som har gått:
Blitt forferdelig lite spilling på meg i år. De få timene oer måned har gått inn i Death Stranding, Destiny 2 og Batman Arkham Knight. Mao ingenting fra dette korona året 🥳
Pleier å ha en del av de samme spillene som Joachim på min liste, men blir vanskelig når han begynner med spill fra 2017 og 2019 på en 2020-liste. ;) Outer Wilds hadde nok fått plass på min liste en plass da om den hadde vært kvalifisert. Selv om jeg var skeptisk i starten da jeg spilte det så ble jeg mektig imponert etterhvert. Skulle ønske det ikke var den tidsfristen der da.
Eneste spillet jeg har stor tro på skal kunne blande seg inn i min topp 10 for 2020 er Factorio, som jeg av en eller annen grunn ikke har fått spilt enda. Det må jeg gjøre noe med…
Her er min topp 10 fra 2020!
1. Kentucky Route Zero
Ikke bare er det årets beste spill, det er det beste spillet i dette årtusenet. Dvs er det egentlig et spill? Det har minimalt med gameplay, noe jeg i utgangspunktet hater, men dette er en opplevelse som vi knapt nok finner ellers i spillmediet, men er reservert for film. En blanding av Twin Peaks og Art House som er helt magisk. Ja, det er tungt, og ja, man må spille alle episodene etter hverandre (Hører du, Joachim!), men om man er glad i tung og tankefull materie, så MÅ man spille dette spillet. Episode 5, som kom i år er en perfekt slutt på dette eventyret. Fantastisk grafikk og musikk må også nevnes!
2. There Is No Game: Wrong Dimension
Denne kom overraskende på meg, men etter å ha lest 5/5-anmeldelsen til AdventureGamers og sett at den hadde fantastiske anmeldelser på Steam slo jeg til, (Ved å kjøpe GOG-versjonen!), og for en opplevelse. Dette russiske, jeg mener franske.. spillet som ikke er et spill er det mest kreative og humoristiske jeg har spilt (jeg mener ikke spilt) på mange år. Det er en blanding av Stanley Parable og Pony Island, på steroider, og med massevis av kreative gåter. Det er også noen musikknummere her som er helt vanvittige. Klassiker som alle må spille!
3. Crusader Kings 3
Crusdader Kings 2 er det eneste Paradox-spillet jeg vil kalle en klassiker, og dette spillet er enda bedre! Treffer endelig en perfekt kombinasjon mellom tilgjengelighet og kompleksitet. Ja, det er en del spillelementer som ikke alltid virker helt gjennomtenkt, men det er rett og slett et utrolig bra strategispill som gir deg rollespillmuligheter som er totalt fraværende i spill som påstår de tilhører den sjangeren. At hvert spill kan være så forskjellig avhengig av hvilken nasjon man starter som er også utrolig kult.
4. Desperados 3
Shadow Tactics var et strålende spill som kom for noen år siden, og satte en «død» sjanger tilbake på kartet igjen, og Desperados 3 er kanskje til og med et knepp opp fra det spillet. Historien og karakterene er snork, men westernsettingen og det smarte spilldesignet mer enn veier opp for det. Må spilles om man har gode minner fra denne sjangeren i gamle dager!
5. Hades
Årets store snakkis, og det er relativt fortjent også. Strålende kontroller og heseblesende gameplay får deg totalt hektet, men til tider er det litt for kaotisk å få med seg hva som faktisk skjer på skjermen pga de overdrevne visuelle effektene. Spillet er også ekstremt kort, og en del billige grep er gjort for å trekke spillet ut i tid, som gjør at i alle fall jeg går lei, når man tvinges til å spille igjennom flere ganger etter man har rundet det. Historien er også for dårlig og uinteressant til at den skal forsvare all plassen den tar i spillet. Og MÅ man på død og liv presse romanser inn i absolutt alle spill nå? Håper ikke det er grunnen til at spillet topper omtrent alt av lister fra i år.
6. Monster Train
Slay The Spire 2.0? Omtrent. Strålende kortdraftingspill ala Slay The Spire, og like bra. Til og med enda litt mer omfattende, fordi nå har man enheter å forholde seg til også i tillegg til helten. Masse konfigurasjonsmuligheter også for å holde opplevelsen frisk. Gir den rette «one more turn»-følelsen.
7. Creaks
Amanita prøver seg på puzzle-sjangeren? Tydeligvis, og det er ikke så verst heller, selv om gåtene er litt for ensformige. Vanskelighetsgraden er OK, og stiller ingen krav til gode reflekser. Grafikken og lydbildet er som vanlig helt vanvittig bra.
8. Beyond A Steel Sky
Vet ikke om det bare er meg, men jeg likte denne oppfølgeren veldig godt. Historien er ikke så verst, og karakterene det samme. Til og med gåtene er ikke helt dust, selv om det blir mye brekkjern, en tydelig referanse til eneren. Spillet ser også overraskende pent ut. Ble litt skuffet da Revolution gikk tilbake til 3D igjen, men det plaget meg egentlig ikke noe når det er såpass gjennomført. En positiv overraskelse! Håper Revolution får lov til å fortsette med å lage eventyrspill av dette kaliberet.
9. Cyberpunk 2077
Mye snakk om dette spillet etter at det kom ut, og ikke bare om bugs, som det jo er en del av, men skjønner ikke hvorfor folk klager så mye over spillet i seg selv. Man kjenner igjen det meste her fra Witcher 3, og jeg liker kanskje dette spillet litt bedre, men jeg var aldri stor fan av Witcher 3 i utgangspunktet. De typiske åpen verden-problemene er her også, men man kan i større grad hoppe over de meningsløse transportetappene, og faktisk bare fokusere på det som er gøy, som er hovedoppdragene og en del av sideoppdragene. Synes spillet burde tvunget spilleren inn i en mer lineær opplevelse, ala Mafia 1, fordi det er helt klart at utviklerne har ment man skal gjøre oppgavene i en viss rekkefølge. Det blir en veldig unaturlig progresjon i historien til V til tider, pga det nok en gang idiotiske valget med å legge spillet til en åpen verden. Synes forøvrig det er litt humoristisk at bilkjørefølelsen minner meg om den i Test Drive 3. (Det er ikke et kvalitetstegn)
10. Tales From Off-Peak City Vol. 1
Dette er et pussig spill. Er litt i samme gate som Kentucky Route Zero, men dette er mye mer surrealistisk. Ekstremt kreativ verden, men det som står ut her er det helt vanvittig bra soundtracket! Det må være et av tidenes beste. Introen er bare sååååå fet! Om man ikke er redd for litt uvanlige og rare spillopplevelser, så er dette et bra sted å starte.
Alltid interessant å lese dine lister, bruker å være noen spennende nye bekjentskaper der. Får legge There is no Game i ønskelista, var ikke klar over det spillet, men virker som noe jeg bør spille. Ellers er det jo mye her jeg garantert vil like. Beyond a Steel Sky hadde jeg glemt helt bort, det må jeg jo få testet.
Hades har jeg forøvrig startet opp, og ganske sikker på at jeg ville hatt det på lista om jeg hadde fått spilt det tidligere. Joda, jeg burde ha spilt hele Kentucky Route Zero. Gøy at du endte opp med å like Outer Wilds.
Glemte å nevne at for å helt forstå ‘»There Is No Game» så bør man ha vært ung på 90-tallet. Det er referenser og parodier på alt fra The Legend of Zelda: A Link to the Past, klassiske pek & klikk-eventyrspill og Wild Wild West-sangen fra 1999 med Will Smith, hentet fra filmen med samme navn. (Ja, jeg vet.) og hvis man ikke forstår alle referansene så henger man nok ikke helt med, og opplevelsen blir ikke på langt nær like bra. Det er nok ikke noe problem for deg akkurat da, siden du også er en gamling, ;)