Thalamus-spillet Borobodur er ikke helt hva jeg forventer.
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Som vanlig er det artig å ta en titt på hva som kom ut av spill denne måneden, og hva CU Amiga syntes om dem. Ekstra artig er det fordi det Amiga-eksklusive rollespillet Black Crypt fra Raven Software (mer kjent for Hexen, Heretic og Soldier of Fortune) er et av spillene, og tilfeldigvis har vi akkurat publisert et tilbakeblikk på nettopp dette spillet. CU Amiga ga det 90%.
Det måtte imidlertid se seg slått av et par andre titler. Amiga-versjonen av Taitos plattformspill Parasol Stars fikk hele 95%, og selv om jeg kanskje syntes det var å ta bittelitt av er jeg jo enig i at det er en svært god versjon av et svært godt spill. Plattformspillet Harlequin, som jeg skal teste en demo av straks, fikk 91%. Det samme gjorde sci-fi-rollespillet Shadowlands, som ble relansert i sin MS-DOS-utgave for nøyaktig én uke siden. Det mildt sagt unike strategispillet Storm Master, fra franske Silmarils, fikk 89%. Jeg fikk veldig lyst til å prøve det – Silmarils lagde mye rart og spennende (se også: Robinson’s Requiem).
En annen høy score (84%) ble gitt til Dyna Blaster, som egentlig er en offisiell utgave av Hudson Softs Bomber Man – verken jeg eller CU Amiga vet hvorfor tittelen ble endret på Amiga. De andre spillene som fikk 80% eller høyere var det småslibrige Sierra-eventyret Leisure Suit Larry 5 (82%), rollespillet Abandoned Places (84%) og arkaderaceren Indy Heat (80%). 4D Sports Driving, som typisk regnes som en klassiker på PC, fikk «kun» 75%, og Sierra/Dynamix-eventyret The Adventures of Willy Beamish måtte ta til takke med 48%.
Bladets hovedtema var forøvrig noe annet, nemlig «desktop publishing». I dag tenker vi typisk på Amiga som en spillmaskin, men den hadde flere andre områder hvor den stilte svært sterkt sammenlignet med datidens PC-er, og dette var et av dem.
Disk 1
Da er det vel bare å ta en titt på diskettene. Det er to av dem. Den første disken bruker en klassisk CU Amiga-meny, med unødvendig bilde (åpenbart har noen lekt seg med forrige måneds fraktalprogram) og musikk i bakgrunnen. Skjønt jeg må si at låten for en gangs skyld er ganske kul, denne gangen. Typisk demoscene-materiale, og den flyter godt. Disketten har også et tegnet bilde av en Lamborghini, innsendt av en leser.
På programvarefronten har vi en greie som heter Popdir, som lar deg bruke musen til å kjapt få opp innholdet i en mappe mens du er i AmigaDOS (for selvsagt kan man jo bruke musen i DOS-vinduet, ikke sant PC-folk?). Et program som heter Print Studio skal gjøre det lettere å skrive ut bilder og dokumenter, mens Showiz er et program som lar deg sette opp egne «slideshows» med overgangseffekter og det hele.
Mineclearer
Det eneste spillet på disketten er Mineclearer, som er en ganske så skamløs klone av Minesweeper for Windows. Minesweeper var vel den eneste grunnen til å eie en PC som spillmaskin på denne tiden (neida, jeg tuller …kanskje?), så det var jo greit med en Amiga-utgave. Og denne fungerer helt fint. Akkurat som PC-spillet, kanskje med litt flere konfigurasjonsmuligheter, men ellers vet jeg jommen ikke hva jeg skal si om det. Det føles litt rart å spille spillet på Amiga, men jeg hadde jo garantert likt det om jeg hadde prøvd det på nittitallet.
Ah, og det er litt morsomt at CU Amiga ikke nevner PC-originalen i sin beskrivelse av spillet; det virker rett og slett ikke som forfatteren er klar over spillets eksistens. Kanskje de ikke hadde så mye som en eneste Windows-maskin i kontorene sine? Det var jo strengt tatt ikke nødvendig, siden de tydeligvis brukte Amiga-maskiner til å lage bladet.
Borobodur (demo)
Hva ville du trodd at Borobodur var, om du fikk spørsmålet? Jeg ville tenkt at det måtte være et fantasyspill, antakeligvis noe hack & slash-greier. Men nei, det er en merkelig science-fiction-spill der vi både får plattformhopping og svevebilkjøring.
Demoen er egentlig et ganske godt eksempel på hvordan man ikke bør lage spilldemoer. Først får vi stifte bekjentskap med plattformdelen. Etter kanskje tjue sekunder med litt forvirret hopping hit og dit, og kanskje noen forsøk på å skyte en av fiendene som dukker opp, avsluttes det hele og vi sendes rett inn i kjøresekvensen. Der får vi også cirka 20 sekunder, før det hele er over. Så fryser demoen, i alle fall på mitt oppsett, og man må starte maskinen på nytt om man vil spille igjen.
Jeg prøvde den to ganger, og selv om jeg fikk litt mer ut av begge segmentene den andre gangen jeg testet demoen, var jeg ikke fristet til å laste den inn en tredje gang. Og jeg hadde så definitivt ikke vært fristet til å kjøpe spillet.
Mine ekstraordinært kjappe inntrykk er med andre ord som følger: Borobodur er et spill med pen-ish grafikk og gode tekniske løsninger. Plattformhoppingen føles imidlertid fryktelig løs og utilfredsstillende, og racing-delen virker mer fokusert på skyting enn racing. Den virker imidlertid langt sterkere, spillmekanisk, enn plattformdelen (som forøvrig ikke har lyd, antakeligvis for å spare diskplass).
Jeg skal selvsagt være forsiktig med å konkludere noe om spillets kvalitet basert på det lille glimtet jeg har fått, men jeg ser det fikk blandet kritikk. Selv blader kjent for å slenge toppkarakterer rundt seg som om de skulle vært tomme ølbokser i en Oslo-park var forsiktige med å gi det mer enn 70%, og CU Amiga anmeldte det (tilfeldigvis?) ikke selv.
Borobodur kom fra utgiver Thalamus og utvikler Softeyes. Thalamus sto for en rekke knallgode Commodore 64-spill, men fant seg aldri til rette på 16-bits-plattformene. Softeyes var på sin side en ung og relativt uerfaren utvikler, som nok var flinkere med de tekniske aspektene av spillutvikling enn spilldesign. I alle fall på dette tidspunktet – da de senere skiftet navn til Team Hoi skapte de faktisk et av favorittspillene mine på Amiga.
Harlequin (demo)
Demoen av Harlequin er en langt bedre affære, som forventet med tanke på at det altså fikk 91% av CU Amiga i samme blad. Vi får riktignok bare ett brett å bryne oss på, og skal jeg dømme etter vanskelighetsgraden er det sannsynligvis spillets førstebrett, men den byr på noen solide minutter med artig underholdning, og et rimelig godt bilde av hvordan fullversjonen arter seg.
Harlequin er et plattformspill, og på mange måter er det et veldig typisk eksempel på sjangeren slik den ofte artet seg på Amiga: Det er pent, teknisk flyter det godt, og spillmekanisk er det godt. Men det er samtidig litt forglemmelig. Igjen, det er galt å bedømme spillet basert på en relativt kort demo, men bortsett fra en genuint fiffig detalj helt i toppen av klokketårnet spillbrettet består av er det ingenting veldig interessant her, og hovedpersonen i seg selv er ganske kjedelig. Nå var Amiga heldigvis også velsignet med rikelig av gode arkadekonversjoner innenfor sjangeren – som vi altså også fikk et glimrende eksempel på denne måneden – så det var ikke noe problem. Bare litt rart, sånn i ettertid.
Når det er sagt, setter jeg pris på min tid med Harlequin. Det er som nevnt ganske godt satt sammen, og selv om fargene utviklerne har valgt for førstebrettet er temmelig kjedelige, er fiendene og miljøene pene. Senere brett virker også langt mer fargerike. Jeg kan godt forstå at spillet ble en favoritt hos mange. Selv blad som dekket flere plattformer, som Computer & Video Games og Megazone, likte det godt.
Jeg skal ikke påstå at jeg ble fristet til å oppsøke fullversjonen etter å ha spilt denne demoen, men om jeg hadde blitt tvunget til å sette meg ned med den ville jeg nok ikke protestert mot oppgaven. Hvem vet, kanskje det hadde blitt en ny favoritt?
DirMaster
Det siste programmet på disketten er filbehandleren DirMaster. Det er et solid program, skjønt jeg foretrakk andre alternativer. DirMaster gjør det enkelt å manipulere filer, og som mange andre slike programmer har det to «vinduer» slik at man kan ha to mapper (eller disketter) åpne samtidig. DOS-fanatikere kan tenke på DirMaster som Norton Commander, bare med en mer musesentrert layout.
Jeg syntes fortsatt denne klassiske modellen med muligheten til å åpne to (eller flere) mapper i samme vindu er bedre enn den løsningen Windows Utforsker bruker, men jeg bryr meg ikke nok lenger til å installere Directory Opus eller Total Commander…