Noen spill å glede seg til i 2022

Elden Ring, Starfield, Distant Worlds 2 … Dette kan bli et herlig spillår.

Jeg kan egentlig ikke si at spillåret 2021 var det store høydepunktet for min del, skjønt det skal selvsagt understrekes at jeg også spilte veldig få av de større spillene som kom ut. Men da jeg begynte å tenke litt på 2022, dukket det opp ganske mange spennende spill. Så hvorfor ikke lage en liten sak om dem, tenkte jeg?

Vel, en liten sak ble til en stor sak, og så gikk jeg tom for tid før den ble ferdig. Så her er en haug av 2022-spill jeg har høye forhåpninger til. Merk at jeg aldri rakk å komme til konsollspillene engang, så jeg har ikke Horizon Forbidden West på lista.

Starfield (Bethesda Softworks)

Det en gang så mytiske Starfield ser ut til å materialiseres i år, og selv om vi fortsatt har langt flere spørsmål enn svar er det vanskelig å ignorere det helt. For selv om Bethesda har tatt Skyrim-melkingen til parodiske nivåer og Fallout-spillene deres strengt tatt er litt kjedelige, er de fortsatt en utvikler med betydelig pondus. Jeg skal ærlig innrømme at jeg heller ville hatt The Elder Scrolls 6 (for så forutsigbar er jeg), men jeg liker stilen på det som har blitt vist frem fra Starfield, og spillverdenen er så definitivt klar for et nytt sci-fi-rollespill av den episke sorten. Jeg håper bare at Bethesda har gitt teknologien sin en betydelig oppgradering, og at de har ansatt noen som kan lage spillervennlige brukergrensesnitt.

A Plague Tale: Requiem (Asobo Studios)

I A Plague Tale: Innocence stiftet vi bekjentskap med søsknene Amicia og Hugo, som måtte flykte fra inkvisisjonen da de angrep familien på jakt etter Hugo. Det er ikke verdens mest intrikate spill, men en kombinasjon av knallgod historiefortelling, stor variasjon og heftig presentasjon gjorde det til en stor favoritt her i gården. I år kommer oppfølgeren, og det jeg egentlig bare håper på her er mer av det samme. Franske Asobo Studios har vist hva de kan, og jeg er sikker på at A Plague Tale: Requiem blir en godbit for alle som liker klassiske, historiedrevne enspillerspill. Og rotter, selvsagt.

Total War: Warhammer III (Creative Assembly)

Total War: Warhammer tok det klassiske om enn forutsigbare Total War-konseptet til nye høyder, takket være en overraskende historiefokusert kampanje. Toeren fortsatte i samme spor, og jeg elsket det. Og treeren ser ut til å fortsette i samme format. Det er vanskelig å se for seg at utvikler Creative Assembly tråkker feil med dette spillet, og alt tyder med andre ord på at det blir episk. Dette er langt fra det mest «spennende» spillet på denne lista, men det er et av de jeg er absolutt tryggest på at kommer til å innfri forventningene. Så kan vi også glede oss over at strategisjangeren generelt ser ut til å få et enormt oppsving i år, med massevis av varierte titler, og det skulle være mer enn nok å glede seg til om man i stedet prioriterer nytenkning. Apropos…

Falling Frontier (Stutter Fox Studios)

Dette blir året der den unge strategispillutgiveren Hooded Horse galopperer inn i livene våre, med en hel portefølje av superspennende titler. Jeg kunne lagt flere av dem inn her; Terra Invicta virker som XCOM på solsystemnivå og Alliance of the Sacred Suns er et 4X-strategispill med rollespillelementer. At de gir ut Old World på Steam og GOG er en fin bonus. Men spillet jeg kanskje gleder meg mest til er romstrategispillet Falling Frontier, og jeg skal ærlig talt innrømme at grafikken er en viktig årsak. For se på det her, folkens! Selve spillet virker litt som gode, gamle Sins of a Solar Empire, men med mer fokus på industri og logistikk. Det virker som det har mange unike systemer, noe som selvsagt kan slå begge veier, men vi får krysse fingrene.

Mount & Blade II: Bannerlord (TaleWorlds Entertainment)

Mount & Blade-oppfølgeren kom ut i «early access» i mars 2020, og utviklerne sa da at de regnet med å lansere fullversjonen cirka ett år senere. Nå har det snart gått to, så jeg tar sjansen på å inkludere Bannerlord her – selv om den massive suksessen det har opplevd garantert har sikret utviklerne budsjett for minst ti år til. Jeg gleder meg i alle fall voldsomt til å vende tilbake til middelalderkontinentet Calradia, der jeg nok en gang skal starte med to tomme hender og bygge meg opp til å bli en mektig og søkkrik leder, slik spill har gitt meg inntrykk av at alle gjorde i middelalderen (merkelig nok er det ganske få spill som handler om å leve et traurig liv som fattig bonde og til slutt dø av byllepest).

Stray (BlueTwelve)

Dette spillet har blitt en hit i spillpressen lenge før lanseringen, takket være det unike konseptet. Du spiller en løskatt i en cyberpunk-aktig robotby inspirert av legendariske Kowloon i Hong Kong (som neppe var et like trivelig sted å bo som den romantiske ideen om stedet skulle tilsi), og må … vel, det var det, da. Jeg er jommen ikke sikker. Det jeg vet er at jeg elsker presentasjonen, og at jeg som vanlig syntes det er veldig spennende med spill som gir oss unike synsvinkler, og det blir gøy å se hvordan en (høyst menneskelig) robotverden oppleves fra et katteperspektiv. Så gjenstår det å se om spillet klarer å holde på oppmerksomheten også etter at man har blitt vant med konseptet. Stray gis ut av Annapurna Interactive, en utgiver som har veldig mye spennende i porteføljen sin, og det blir nok ikke det eneste 2022-spillet deres som får mye oppmerksomhet.

Baldur’s Gate III (Larian Studios)

Her er nok et «early access»-spill med uspikret lanseringsdato for fullversjonen, men i september sa utviklerstudioet Larian at de håpet den ville komme i løpet av 2022. Så selv om jeg er skeptisk får jeg ta det med, siden jeg allerede har nevnt Mount & Blade II. Jeg har aldri vært noen massiv Baldur’s Gate-tilhenger, men jeg har vært en fan av Larian siden Divine Divinity, og med Divinity: Original Sin 2 befestet de seg som en av de aller, aller beste rollespillutviklerne i verden. At dette spillet i tillegg er et slags drømmeprosjekt for dem gjør meg ekstra overbevist om at det kommer til å bli glimrende, når det er ferdig. Og den dagen det skjer, håper jeg Larian bruker noen av millionene de tjener på å kjøpe Ultima-lisensen fra Electronic Arts…

Planet of Lana (Wishfully)

Sjekk dette ultralekre spillet, da! Og hør musikken! Planet of Lana ser ut til å havne i samme sjanger som Limbo, Another World og fjorårsutgivelsen A Juggler’s Tale, og den typen spill har en tendens til å funke ganske godt når de treffer med kombinasjonen av stemning og nivådesign. Det kommer generelt veldig mye lekkert fra mindre utviklere i år, og Planet of Lana er bare ett av ganske mange indie-spill jeg kunne ha trukket frem. Så gjelder det bare å håpe at vi får tid til å spille dem…

Distant Worlds 2 (CodeForce)

Jeg vet ikke om imperiebyggere satt til verdensrommet noensinne kommer til å komme seg ut av skyggen til Master of Orion 2, men et av få spill jeg vil nevne i samme åndedrett som SimTex-klassikeren fra nittitallet er Distant Worlds fra 2010. Det er et fabelaktig dynamisk og spennende strategispill som også lar deg styre din egen opplevelse på en helt unik måte. I år får det endelig en oppfølger, og den kan fort bli en tidstyv og historiegenerator av uante dimensjoner. Det eneste som uroer meg er at Distant Worlds 2 ser litt fryktinngytende ut, men det gjorde for så vidt originalen også. Og den var ikke så vrien å komme inn i som jeg trodde. Det begynner å bli veldig lenge siden jeg har spilt et nytt romstrategispill nå, og i år kommer det jo en hel haug av lekkerbiskener. Så: Yay!

Weird West (Wolfeye Studios)

Raphael Colantonio var primus motor bak nå Bethesda-eide Arkane, og hadde en ledende rolle i utviklingen av spill som Arx Fatalis, Dishonored og Prey. Nå har han gått indie, og med Weird West vil han og resten av det vesle teamet hos ferske Wolfeye Studios gi oss nok en virtuell sandkasse som setter spillerens frihet og dynamiske systemer i høysetet. Spillet tar oss med til en ekstra vill versjon av den ville vesten, full av overnaturlige spøkerier av den blodige sorten. Weird West ser veldig spennende ut, og det blir moro å se om «immersive sim»-oppskriften fungerer like godt med fugleperspektiv som førstepersons synsvinkel.

Elden Ring (From Software)

Jeg har ikke blitt helt grepet av «hypen» rundt Elden Ring, selv om jeg har elsket alle From Software-spillene jeg har spilt siden Dark Souls traff meg som et godstog i 2011. Til tross for at jeg generelt er en tilhenger av åpne verdener opplever jeg at de gjennomdesignede miljøene i From Softwares tidligere spill er en av deres største styrker, og jeg er litt nervøs for at noe av magien har forsvunnet med dem. Men jeg har såpass tiltro til den erfarne utvikleren at forventningene er stilt inn på «forsiktig optimisme», og om ting faktisk viser seg å klaffe tipper jeg dette vil bli et av årets viktigste og mest spilte spill.

STALKER 2: Heart of Chernobyl (GSC Game World)

STALKER-spillene representerer noen av PC-plattformens virkelige kultklassikere, og Call of Pripyat er et av mine favorittspill noensinne. Her sendes vi tilbake til Tsjernobyl-sonen, der mutanter og mystiske naturfenomener herjer, og må bruke kløkt og taktikk for å overleve i en åpen verden. I utgangspunktet er et nytt STALKER-spill en selvskreven kandidat for en 2022-liste, men vi må huske spillets forhistorie. Opprinnelig ble det kansellert i 2012, samtidig som det ukrainske utviklerstudioet skalerte ned virksomheten sin. Jeg vet ikke hva som har skjedd bak kulissene nå som et nytt forsøk er på trappene, men jeg skjønner at denne typen åpen verden-spill er noen beist å lage. Så her tror jeg det er lurt å ha is i magen. Jeg håper – mer enn jeg tror – at dette blir en ny (kult)klassiker. Vi får krysse fingrene.

Avowed (Obsidian Entertainment)

Obsidian Entertainment har kanskje tapt seg litt i årenes løp, men når de nå prøver seg med en egen Skyrim-konkurrent, og i tillegg har mektige Microsoft i ryggen, er det grunn til å i det minste følge med. Vi vet alt for lite om Avowed til at det er et spill jeg egentlig har begynt å glede meg til, og det passer jo for så vidt godt i og med at vi strengt tatt ikke vet om det kommer i år. Men det slippes såpass få storspill av denne typen at hvert eneste av dem er et høydepunkt for de av oss som elsker sjangeren. Og The Elder Scrolls 6 ser jo ikke ut til å komme før vi alle har blitt gamle og grå, så noe må vi jo se frem til. Skjønt …

Broken Roads (Drop Bear Bytes)

2022 later til å bli et godt år for spennende indie-rollespill. Broken Roads ser ut som Fallout med en australsk vri, men skilter også med et tilsynelatende ganske unikt moralsystem. Om Broken Roads blir årets svar på Disco Elysium vet jeg ikke, for med så mye snadder under utvikling som vi har nå skulle det ikke forundre meg om det dukker opp en overraskelse eller tre fra ingensteds (allerede om få dager slippes en annen potensiell rollespillhit, nemlig Expeditions: Rome). Men jeg liker i alle fall det jeg har sett fra spillet.

PS: En annen potensiell godbit for 2022 er det norskutviklede retrorollespillet Skald: Against the Black Priory.

Teenage Mutant Ninja Turtles Shredder’s Revenge (Tribute Games)

Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til Turtles-arkadespillet til Konami; jeg spilte Amiga-konversjonen i sin tid, men falt aldri helt for den. Men Shredder’s Revenge ser egentlig skikkelig kult ut, og at det i tillegg gis ut av skaperen av fantastiske Streets of Rage 4 lover godt. Sideskrollende bandittbanking i 16-bits-stil kan det aldri bli for mye av, og forhåpentligvis blir dette spillet et hyggelig mellommåltid som vi kan gomle ned mellom alle de episke hundretimersspillene dette året truer med å gi oss. At musikken i traileren høres ut som den kommer fra en Sanity-demo på Amiga er jo heller ikke noen ulempe:

Two Point Campus (Two Point Studios)

En liten titt på Steams «early access»-tjeneste gir oss et tonn av strategispill med konstruksjon som tema, enten det er bybyggerspill, fornøyelsesparksspill eller transportfokuserte spill. Jeg kunne sikkert fylt halve denne artikkelen med slike titler, med Mashinky, Foundation, Ostriv og InfraSpace som noen av kandidatene. Men nå begynner den å bli lang, så jeg vil heller trekke frem en 2022-utgivelse som ikke skal ut i «early access». Two Point Campus kommer fra gjengen bak herlige Two Point Hospital, og flytter fokuset fra sykehus til utdanningssektoren. Arven fra Bullfrog lever videre, og jeg gleder meg til å se om Two Point Studios treffer blink to ganger på rad.

Marvel Midnight Suns (Firaxis Games)

Okay, jeg er en sur, gammel gubbe. Men denne utrolige fascinasjonen for superhelter skjønner jeg virkelig ikke. Jeg hater ikke konseptet, og har selv kost meg med mange superheltfilmer og -serier i årenes løp, men … eh, vel. Det blir fort til at jeg sier noe som får folk sinte, slik jeg også kan finne på å gjøre når jeg diskuterer Star Wars, så jeg får gi meg. Da Firaxis annonserte at de arbeider med et Marvel-spill var reaksjonen min uansett «meh!», og det er den ærlig talt enda. Men jeg skal ikke avfeie dette taktikkspillet, for jeg vet jo hvor glimrende de to XCOM-spillene var, og jeg tipper at Firaxis selv ønsker å gjøre en ordentlig god jobb her. Så får det bare være at hovedpersonene ser ut som leketøysfigurer for tiåringer (sorry!).

Urban Strife (White Pond Games)

Apropos XCOM, dette postapokalyptiske zombiespillet er litt i samme gate som de gamle UFO-spillene fra Cenega (UFO var opprinnelig det europeiske navnet på XCOM-serien). Her blir det turbasert, taktisk kamp, kombinert med jakt på ressurser i farlige miljøer, rollespillelementer og en «levende» verden med dynamiske fraksjoner. Jeg blir kanskje overrasket om Urban Strife blir årets store hit, men det er et spill av den typen som det alltid er lurt å følge med på om man har sansen for taktikk og slikt. Pluss at det fungerer som en grei representant for MicroProse i denne listen; med HighFleet ga de oss en av de virkelig store spillopplevelsene 2021, og jeg tipper de vil være med å prege spillåret 2022 for min del, i alle fall.

The Callisto Protocol (Striking Distance Studios)

Jeg vet ikke så mye om dette spillet, annet enn at det er en sci-fi-grøsser fra en gjeng Dead Space-veteraner. Dead Space står for meg som et av de mest minneverdige grøsserspillene jeg har spilt, både fordi det er dritskummelt og fordi det (i motsetning til hva man kanskje kan si om for eksempel Amnesia-serien) er et skikkelig godt actionspill. Så jeg hiver dette spillet inn på tampen her; det blir gøy å følge med på, i alle fall.

Kerbal Space Program 2 (Star Theory)

Ok, nå slapp jeg opp for tid her. Og det frykter jeg at jeg kommer til å gjøre når Kerbal Space Program 2 banker på døra også, fordi jeg vet jo at jeg ikke kommer til å tørre å spille det.