Norge er under angrep av den russiske bjørnen, og NATO må slå tilbake i dette strategispillet.
Jeg har alt for mange spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien settes et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i minst én time (såfremt det fungerer), før jeg vurderer om jeg skal fortsette å spille det eller ikke.
Konseptet har fungert sånn halvgodt; algoritmene har plukket opp mye rart, og ikke alt har vært like interessant. Men serien har gitt meg noen flotte spillopplevelser, slik som Hitman 1 og 2, Enslaved: Odyssey to the West, Rock of Ages 2 og Rise of Nations: Extended Edition. I tillegg har jeg funnet uventede gullkorn som Spider: Rite of the Shrouded Moon og Battle Group 2, samt funnet ut at Hydrophobia: Prophecy er langt bedre enn sitt rykte og at Call of Duty: WWII faktisk ikke er så dumt som jeg trodde på forhånd.
På samme måte som mange andre spill trukket ut av Steam-lotteriets magiske hatt, begynner Wargame: Airland Battle å dra på årene. Det er et realistisk krigsstrategispill fra 2013, og var det andre av totalt tre spill i samme serie fra den franske utvikleren Eugen Systems. Handlingen finner sted på åttitallet, og følger en (heldigvis tenkt) konvensjonell krig mellom Sovjetunionen og deres Warzawa-pakt på den ene siden og NATO med venner på den andre. Slagmarken er kjente trakter; norske fjorder, danske sletter og svenske skoger. Det var også derfor jeg i sin tid kjøpte spillet, i forbindelse med julesalget samme år som det kom ut.
I utgangspunktet fungerer Wargame: Airland Battle som et normalt sanntidsstrategispill uten basebygging, der man styrer enhetene rundt på kartet ved hjelp av et tradisjonelt musebasert grensesnitt. Men detaljnivået er skyhøyt, og spillet prøver å simulere ulike våpen og skademodellering på en realistisk måte. I tillegg er det lagt stor vekt på synsrekkevidde og hvordan denne påvirkes av landskapet. Morsomt nok skal Eugen Systems lansere en slags oppfølger til Wargame-serien om litt over én uke. Den heter WARNO, og tar oss nok en gang tilbake til åttitallet der Sovjetunionen og NATO-landene er i tottene på hverandre. Det er tidsriktig, om ikke annet.
Ikke direkte lett
Jeg er veldig glad i strategispill, men er samtidig litt redd for de mest detaljerte. Spesielt når de også foregår i sanntid; det er én ting å gruble over hva jeg skal gjøre når jeg får all tiden i verden til å tenke, men når kulene flyr rundt enhetene mine og alarmene går av i ett kjør blir det varmere mellom ørene. Det er nok en grunn til at favorittstrategien min i det meste av tradisjonelle sanntidsstrategispill er å bygge en haug av forskjellige enheter, samle alle i én gruppe og bare sende dem inn i kampens hete og håpe på det beste.
Slik kan man ikke spille Wargame: Airland Battle. Her gjelder det å vite hva man gjør, for hvis ikke er de rådyre krigsmaskinene man får kontroll over snart vrakmetall. Og i mitt tilfelle ble det mye vrakmetall. På min første time med spillet fullførte jeg de to første oppdragene i opplæringsdelen. Begge måtte jeg starte flere ganger, for det ble tap på tap.
Det første øvingsoppdraget er egentlig ganske rett-frem. Jeg har en håndfull stridsvogner, og må beordre dem til å utslette enhetene et punkt lenger fremme på kartet (som i stor grad består av åpne jorder). Fiendene får hele tiden inn forsterkninger, men deres stridsvogner er utdaterte og ingen match for teknologien jeg har til rådighet. Så det burde jo ha gått greit, men før jeg rakk å bli kjent med grensesnittet hadde fiendene klart å ødelegge min «forward operating base», og som resultat hadde jeg ingen måte å få tak i forsyninger på. Så selv om stridsvognene mine massakrerte fiendens evige strøm av forsterkninger, hadde de gått tom for ammunisjon innen de nådde målet for oppdraget.
Den andre gangen jeg prøvde oppdraget gjorde jeg den kardinalfeilen det er å snu ræva til fienden, da jeg nå hadde klart å beholde forsyningsbasen min, og tenkte at jeg faktisk skulle gjøre nytte av den. Rustningen på en M1A1 Abrams ikke er like sterk i bakenden som foran, en egenskap den naturlig nok deler med det meste av stridsvogner. Men det var først da de fire Abrams-ene mine var byttet ut med fire brennende kratere at jeg skjønte de ikke rygget automatisk, og at grensesnittet hadde en egen ryggeknapp.
Det gikk bedre
Alle gode ting er tre, og jeg fikk fomlet meg gjennom første øvingsoppdrag på tredje forsøk. Problemer fikk jeg også på det neste, der det var meningen jeg skulle lære om rekognosering. Blant annet klarte jeg å blundre rett inn i et bakholdsangrep fordi jeg overså et lite skogholt som selvsagt huset ganske mye mer enn trær.
Det skal imidlertid sies at da jeg endelig vant det andre øvingsoppdraget, gjorde jeg det på en måte jeg er ganske fornøyd med selv. Og til mitt forsvar skal det også påpekes at spillets opplæringsmodus egentlig ikke er særlig god til å lære deg ting. Den gir bare vage instruksjoner og tips, og forklarer ikke hvordan ting fungerer. For eksempel sa den «trykk her for å få forsterkninger», men den glemte å si noe om hvordan forsterkninger fungerer, eller hvordan man kan slå sammen grupper av enheter hvis man vil forsterke en gruppe som har lidd tap. Og først etter at et oppdrag er ferdig kommer den med en liten tekst med nyttige tips relevante for akkurat det man nettopp gjennomførte.
Siden jeg tenkte jeg måtte ha litt mer erfaring innabords før jeg publiserte denne artikkelen, fullførte jeg også det tredje øvingsoppdraget (på to forsøk, selvsagt). Her introduseres infanteri, og bykamp. Jeg føler fortsatt ikke at jeg nærmer meg noen form for kompetanse, men jeg ser konturene av et veldig interessant spill her. Det gir plenty av taktiske muligheter, og rikelig med ting å tenke over. Selv om jeg gjorde noen tabber denne gangen også, hadde jeg et visst hell med å plassere infanteristyrkene mine i bakholdsposisjoner, og veksle mellom forsvar og angrep avhengig av situasjonen. Det jeg hele tiden ser ut til å undervurdere er forsyninger, men heldigvis har ikke disse oppdragene vært så veldig kjipe på forsterkningspoeng underveis.
Et lovende spill
Det er noe klinisk over hele opplevelsen, og jeg vet ikke hvor interessert jeg egentlig er i å lære meg egenskapene til et hundretalls av enheter med flere ulike våpen hver. Men jeg vet ikke hvor nødvendig det er heller, så lenge jeg holder meg til kamp mot datamaskinen. Selv om jeg har fått mye tyn, opplever jeg en viss mestringsfølelse etter disse oppdragene, og jeg liker måten spillet legger opp til at jeg skal spille på. I tillegg setter jeg pris på hvor nervepirrende det kan være å sende troppene fremover når jeg bare er åtti prosent sikker på hva som møter meg, og vet at det kan være himla mye skummelt i de resterende tjue prosentene.
Wargame: Airland Battle er altså et spill jeg godt kan tenke meg å fortsette å utforske. Skjønt det viktigste min halvannen time med dette spillet har vist meg er vel at denne typen krigsstrategispill ikke er helt uoverkommelige. Så selv om det kanskje skal litt til før jeg fullfører tredje verdenskrig i akkurat dette spillet, er det greit å vite at sjangeren er åpen for meg. Spesielt siden den får flere nye tilskudd i år – i tillegg til nevnte WARNO har vi for eksempel Regiments fra MicroProse og Broken Arrow fra Slitherine.
Skulle du ha spillet på Steam-kontoen din, og syntes det virker spennende, anbefaler jeg at du tar en titt. Men jeg tipper samtidig det er smartere å prøve seg på det siste spillet i serien, Red Dragon. Det virker som om det er bred enighet om at det er seriens beste spill, og er også det jeg vurderer å hoppe videre på nå som jeg har fått litt Airland Battle-erfaring.
PS: Jeg vet heller ikke hvor Airland er. Sikkert i Sverige et sted.