Inntrykk: Return to Monkey Island

Klar for et sydencruise? Det er billig, men resten av gjengen på skipet er spøkelser.

Så er det her, endelig. 30 år siden Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge har vi fått et nytt Monkey Island-spill fra seriens hovedmann, Ron Gilbert. Return to Monkey Island er oppfølgeren alle har ønsket seg, men ingen har turt å tro at noensinne skulle komme. Klyp meg i armen, for jeg har fortsatt litt problemer med å tro at det har skjedd.

Presser seg inn i handlingsforløpet

Monkey Island 2: LeChuck’s Revenge hadde en mildt sagt spesiell avslutning, og siden det var det siste Monkey Island-spillet Ron Gilbert var involvert i, har vi aldri fått vite hvordan han egentlig tenkte å ta serien videre. Det han har sagt er at hans opprinnelige løsning var ulik den som ble presentert i The Curse of Monkey Island.

Men for oss som ikke heter Ron Gilbert, vil mysteriet vedvare. For selv om Return to Monkey Island starter der handlingen i LeChuck’s Revenge sluttet, har Gilbert samtidig vært klar på at det ikke følger hans opprinnelige visjon. Delvis fordi han har fått nye ideer, og delvis fordi noe av det han planla for det tredje Monkey Island-spillet allerede har blitt gjort i andre spill i serien (inkludert Telltales episodebaserte Tales of Monkey Island, som meddesigner Dave Grossman var involvert i utviklingen av).

I stedet for å ignorere at disse spillene eksisterer klarer Return to Monkey Island å kombinere dem med avslutningen til LeChuck’s Revenge. Så teknisk sett foregår spillet rett etter Monkey Island 2, men også i en verden der mange av (men ikke alle!) hendelsene i de andre Monkey Island-spillene har funnet sted. Løsningen gir umiddelbart mening når den avsløres, og den er for så vidt ganske elegant. Vi skal kanskje ikke bevege oss så veldig langt ned i kaninhullet før ting begynner å slå sprekker, men dette er Monkey Island, ikke Hamlet. Det er uklokt å ta det for seriøst.

Det du trenger å vite er altså følgende: Guybrush Threepwood har aldri funnet Monkey Islands faktiske hemmelighet, og nå jakter han på den. Det gjør zombiespøkelsespiraten LeChuck også. Jakten begynner på Melee Island, som har endret seg en god del på det ukjente antall år som har gått siden Guybrush sist var der. Den første delen av spillet er et slags speilbilde av The Secret of Monkey Island, der Guybrush prøver å finne en måte å komme til den mystiske apeøya. Men dette er et stort eventyr, og før det hele er over har du besøkt en rekke ulike øyer og møtt både gamle kjenninger og nye raringer. Og løst mange, mange puslenøtter.

Piratsjefene er ikke like trivelige som før.

Eventyrspill slik mamma LucasArts brukte å lage dem

Return to Monkey Island er et tradisjonelt pek-og-klikk-eventyr i samme stil som de andre spillene i serien. Grensesnittet er ganske likt det vi vanligvis får servert i moderne eventyrspill, og dropper verblister og menyer til fordel for venstre- og høyreknappen på musen. Standardformelen er at du venstreklikker på ting for å undersøke dem, og høyreklikker for å gjøre noe med dem (slik som å plukke dem opp, hvis det er mulig). Dette er motsatt av måten ting fungerer på i de fleste nye spill i sjangeren, der det er høyreknappen du bruker for å titte på ting og venstreknappen du bruker for å manipulere dem, men du venner seg raskt til det. Ikke minst fordi hver gang du holder musen over noe interaktivt, dukker det opp kontekst-sensitive beskrivelser av hva knappetrykkene vil resultere i.

Spillet har rikelig med gåter og puslenøtter, og de følger samme formel som vi er vant med. Majoriteten handler i bunn og grunn om å finne ting ett sted og bruke dem et annet, men en slik beskrivelse får dem til å høres lettere og mindre fantasifulle ut enn de faktisk er. Guybrush har aldri vært noen fan av tradisjonelle løsninger på problemene han møter, så du må tenke kreativt og ofte eksperimentere litt før du kommer i mål. Jeg opplevde gåtene som passelig vanskelige; jeg ble sittende fast noen ganger, men sjeldent veldig lenge, noe som generelt passet perfekt. Jeg følte aldri at fremgangen kom gratis, men den kom samtidig såpass ofte at den sikret en god spillflyt.

I den siste halvdelen av spillet åpner det seg veldig opp, litt som Monkey Island 2, og du har en haug av mål å jobbe mot samtidig. Dermed er det nesten alltid mulig å komme videre på et vis, selv om du sitter fast ett sted. De ulike kjedene med puslenøtter kan være ganske intrikate, men er samtidig stort sett uavhengige av hverandre. Så det er ikke slik at du ender opp med å kaste bort masse tid på å forsøke å løse oppgaver som ikke lar seg løse før du har gjort ett eller annet tilsynelatende urelatert, slik som i mange eventyrspill fra nittitallet. Målene dine er alltid oversiktlige, selv når det virker som du har tusen ting å gjøre.

Todo-liste og hintbok

Det hjelper også at Guybrush har blitt såpass organisert at han opprettholder en liste over hva som til enhver tid er målene hans, og krysser dem av ettersom de nås. En interaktiv hintbok får han også tilgang på; hvis du ikke aner hva du skal gjøre kan du få et lite vink i riktig retning ved å titte i boka. Hvis det ikke hjelper, kan du gradvis få mer spesifikk hjelp, helt til løsningen i praksis røpes. Veldig hendig, da det fjerner alt behovet for å søke på «walkthroughs» eller Youtube-gjennomspillinger når man sitter bom fast. Slikt har jo typisk en tendens til å røpe langt mer enn det du egentlig lurte på, så da er det greit å få konsis hjelp i spillet i stedet.

Bare det å se dette bildet får meg til å fnise litt. Fantastisk sekvens.

Jeg har lite å utsette på gåtene, generelt. De er kanskje ikke så veldig intrikate, men til gjengjeld er de morsomme. Løsningene involverer stort sett en vits, og spillet disker opp med det ene gullkornet etter det andre. Mange er faktisk ganske minneverdige, men jeg tror ikke noen av dem kommer til å bli ansett som klassikere i seg selv, slik som for eksempel sverdkamputfordringen fra The Secret of Monkey Island.

Skal jeg trekke frem noe å klage over, må det være at det blir mye rot i ryggsekken etter hvert, slik at man har glemt at man har enkelte ting når de først blir nødvendige.

Det bør kanskje nevnes at spillet har en egen «casual»-modus for de som vil spille det for handlingens skyld. Jeg aner ikke hvordan den er, men jeg kan i alle fall si at ingen av puslenøttene i den vanskeligste modusen føltes som de var skviset inn bare for å gjøre spillet vanskeligere. Så min magefølelse er at du bør velge den vanskeligste modusen selv om du ikke regner deg som noen eventyrspillekspert, spesielt siden spillet tross alt har den innebygde hintboken.

Handlingen er generelt ganske herlig, med massevis av krumspring og morsomme sekvenser. Den er alltid godt integrert med gåtene, og dyttes hele tiden fremover. Hvis det var noen som helst tvil om at Ron Gilbert og gjengen fortsatt har humoren i behold, bør Return to Monkey Island legge den død, for her sitter latteren (eller i det minste fnisingen) løst. Jeg syntes riktignok handlingen ble litt seigere mot slutten, og når avslutningen først kom var den både brå og ærlig talt lite tilfredsstillende. Jeg har lyst til å si mer om slutten enn det som er tillatt i en artikkel som dette, men i stedet får jeg bare understreke at veien dit uansett var veldig trivelig.

Det ser nydelig ut(!)

Jeg hører til blant dem som ikke var veldig begeistret for grafikkstilen vi fikk se på skjermbildene og i den første spillvideoen fra Return to Monkey Island. Jeg hadde ikke det samme voldsomme sinnet som enkelte ser ut til å ha fyrt seg opp med, men jeg følte det var noe billig over det vi ble vist, og jeg likte absolutt ikke figurene. Jeg syntes også måten miljøene var tegnet på minnet meg for mye om Day of the Tentacle, som med sine forvrengte vinkler og sære perspektiver er det eneste av LucasArts’ pek-og-klikk-eventyr jeg rett og slett ikke liker utseendet til (Escape from Monkey Island er ikke et pek-og-klikk-spill, så det teller ikke).

Nå som jeg har brukt en hel del timer med øynene limt til skjermen, kan jeg bare konstatere at jeg i det store og hele tok feil. Guybrush ser riktignok fortsatt merkelig stygg ut, men han fungerer. Alt det andre? Så absurd mye bedre enn jeg trodde på forhånd. Jeg fryktet spillet kom til å se billig ut, men i stedet virker det usedvanlig forseggjort, med herlige, nydelig animerte detaljer overalt og en fantastisk dynamikk i skjermbildene som rett og slett overrasker meg. Lys- og fargebruken er dessuten ofte helt fantastisk.

Jeg vil påstå at resultatet faktisk er et av tidenes peneste eventyrspill. Ikke alltid, selvsagt, man kan finne steder og figurer som ser ganske tamme ut, men jevnt over er jeg skikkelig imponert. Det er helt greit å mislike stilen, men jeg håper kritikerne gir spillet en sjanse, for med mindre de har gått helt i vranglås tror jeg nok de vil oppleve at grafikkstilen ikke er det store problemet de trodde på forhånd. Så er jeg jo selvsagt klar over at noen har investert såpass mye i motstanden mot grafikken at den innrømmelsen kanskje er like vanskelig å komme med som det var første gangen jeg høyst motvillig måtte gå med på at enkelte spill kanskje faktisk var litt bedre på ZX Spectrum enn på Commodore 64.

Det er ikke bare grafikken som er fabelaktig. Musikken er også helt storartet, med en kombinasjon av gamle låter i ny ham og helt nye komposisjoner. Samt en svært så behagelig utgave av Per Spelemann, av en eller annen grunn. Skuespillerne gjør som forventet en knalljobb, også – noe som selvsagt er essensielt i et spill med så mange morsomme dialoger som dette. Selv den beste vitsen kan ødelegges av dårlig fremføring, men det er aldri noe problem her.

Konklusjon

Return to Monkey Island er et knallspill. Den potensielle fallhøyden var stor for dette spillet, men det endte opp med å være akkurat så godt som det måtte være. Liker du tidligere Monkey Island-spill er Return to Monkey Island sånn omtrent det tryggeste spillkjøpet du kan gjøre i år. Selv om det er litt vel referansetungt (forståelig nok) er jeg også ganske sikker på at også nye spillere vil trives i lag med Guybrush Threepwood og den lugubre omgangskretsen hans.

Jeg tror nok ikke Return to Monkey Island ender opp med samme klassikerstempel som enkelte andre spill i serien, men det er uvesentlig. Her får vi ni-ti timer med trivelig gåteløsning og herlig humor satt til en stor, flott og variert verden – et ordentlig koselig spill som passer perfekt nå som kveldene begynner å bli lange. Og om du er like kjapp til å fullføre det som meg, trenger du ikke engste deg. For allerede neste uke kommer et nytt, herlig pek-og-klikk-eventyr. Det var vel ikke noen som trodde sjangeren var død?