Kommentar: – Er jeg gamer nok?

Maya Djønne har en følelse av å ikke være «god nok» gamer.

Jeg er ikke en veldig avansert spiller. Men jeg elsker å spille. Jeg liker det oversiktlig, overkommelig og enkelt å forstå. Jeg liker også utfordringer, men blir det for mye, mister jeg hodet fort. Jeg spiller ikke typisk Elden Ring, Call of Duty, Battlefield, Final Fantasy, God of War eller Assasin’s Creed, som jeg vet at er noen av de mer populære spillene. Kan jeg likevel da være en gamer og ikke minst klare å oppnå en vellykket streaming-kanal på Twitch og Youtube? Jeg vet de fleste her ville sagt ubenektelig ja. Men likevel har jeg en følelse av å ikke være «god nok» gamer.

Det er noe i meg som kan føle at jeg ikke strekker til, ikke får til spill eller forstår mye av språket innen teknologi og gaming. Noen kan snakke gaming til meg, og jeg hører bare gresk. Husken er heller ikke så god, så jeg glemmer ofte navn på spill eller hvem som har laget spillene, og så videre. Jeg kan føle meg truet av de som er flinkere, eller kan mer. Jeg kan få en følelse av å ikke passe inn, og å bli ekskludert fra høyere nivå. Samtidig kan jeg skjønne at for noen er det slitsomt eller kjedelig å dra med seg «noobs» i spillet. Jeg har ikke lenger lyst til å være flau av å spille mindre avanserte spill.

Jeg kan sammenligne det med to eksempler: Det å være skeiv og det å drive med dans. Jeg er skeiv og definerer meg som panfil. Eller som de aller fleste ville kalt det bifil. Jeg har vært mye i det skeive miljøet på Sørlandet, og har aldri helt følt at jeg har kommet innafor. Jeg er ikke lesbisk nok. Jeg har på en måte ben i «begge leirer». Det er generelt et stigma rundt det å være bifil, men som panfil kan det være enda mer forvirrende.

Dans er det samme. Mange, og kanskje også noen av dere, mener at dans ikke er sport. Jeg har drevet med dans hele mitt liv, og har konkurrert. Typisk sånn dans du ser på Skal vi danse, altså selskapsdans. Eller sportsdans, standard eller latin dans. Kjært barn har mange navn. Og gjett om det er en sport! Jeg har hørt mye opp igjennom at dans ikke er en sport. På lik linje med annen sport. Men jeg skal ikke bruke denne artikkelen på å argumentere dette. Dere skjønner poenget.

Men jeg elsker å spille. Det har jeg gjort siden min bestefar fikk PlayStation hjemme hos seg, og da var det spille vi gjorde når vi kom på besøk der. Det er mine første minner med gaming. Vi spilte Crash Bandicoot, Spyro, Tarzan og Rayman. Så var vi kanskje tre-fire søskenbarn som byttet på å spille. Det husker jeg som utrolig gøy, og det var veldig engasjerende. Min bestefar var velstående, så han var en av de første i familien som fikk datamaskin. Du vet, de der store klumpete. Han fikk til og med installert noen spill på denne. Det var Josefine og Flåklypa. Disse husker jeg vi kunne sitte og spille på i timevis, og vi elsket det. Helt til de voksne kom å sa at vi måtte ut å lufte oss. For nå var det nok!

Etter hvert var det en tante som fikk PC, og da hadde hun Aladdin og Løvenes konge. Senere kom The Sims. Det er der min kjærlighet for gaming begynte. Jeg vokste opp fattig, og vi hadde ikke mye å rutte med. Så når jeg så en mulighet, spurte jeg alltid om å få spille. Det er denne kjærligheten jeg har lyst til å bringe videre i mitt engasjement for gaming, og jeg vil vise at man kan vokse opp med fattige vilkår, og muligens dysfunksjonelle familier, og allikevel kunne få til det man vil. Det har jeg lyst til. Allikevel slå igjennom til tross for oddsene. Derfor synes jeg spillhistorie virker utrolig spennende. Rett og slett hva er historiene bak spillene og ikke minst spillerne og spillutviklerene.

Er det noen andre som noen gang har kjent på dette? Er jeg gamer nok?