Her er ti klassikere fra Nintendo Entertainment System. Husker du dem?
Denne artikkelen er en del av en serie med personlige topplister for ulike plattformer. Fra før av har vi:
- Joachim Froholts ti Commodore 64-favoritter
- Terje Høibacks ti PlayStation-favoritter
- Jørgen Kirksæthers ti Amiga-favoritter
- Tomas Kristiansens ti Commodore 64-favoritter
Noen ville kanskje forvente en topp 10 DOS-liste uten et snev av klissete Amiga-overlapping fra meg? Jeg også! Dessverre har jeg ikke spilt alle de fantastiske DOS-klassikerne som kun kom til plattformen, så jeg føler at jeg ikke kan gi en slik liste den respekten den fortjener. I stedet for å vente med en DOS-liste til 2032 for å komme meg igjennom backloggen min, så kan jeg heller klatte til med en liste over ti spill fra den plattformen hvor jeg har spilt «alle» spillene det er verdt å spille, nemlig NES. Jeg vet dette er helligbrøde, så heldigvis ble jeg lovet et pseudonym for denne artikkelen så ikke mitt «gode» navn og rykte blir besudlet for alltid [jeg lover mye rart – red. anm].
Spillene på lista kjennetegnes stort sett av følgende kriterier: De må være de 10 beste spillene noensinne laget til NES om kun ett spill per serie er lov. De må ha fet musikk (eventuelt irriterende musikk man får på hjernen), og 70% av dem må være sykt vanskelige!
10. The Legend Of Zelda
Noen synes kanskje at dette er altfor lavt på lista, men jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle ha det med. Spillet er likevel så revolusjonerende med tanke på når det kom ut at det må nevnes. I motsetning til det enda vanskeligere og grusomme Zelda 2, er heldigvis kameravinkelen på dette ovenfra og ned, i samme stil som vi senere fikk i klassikeren The Legend Of Zelda: A Link To The Past på SNES.
Spillet starter fantastisk, med den nå legendariske kjenningsmelodien, og så kastes man ut i det som for meg var en ganske forvirrende verden uten noen hint om hvor man bør ta veien, eller hva i granskævven man skal gjøre. Etterhvert finner man ut litt og litt mer, men jeg synes det gjør en ganske dårlig jobb i forhold til SNES-etterfølgeren. Styringen i spillet er simpel. Så lenge du har fullt liv kan du stå langt unna og skyte på ting med sverdet. Da er alt happy days, men så fort du mister litt liv må du tett opptil ting mens du prøver å unngå å bli truffet av alle fiendene. En ting som gjør dette ekstra ufordrende er at du ikke kan gå på skrå, noe som også trekker en del ned for meg.
Likevel er dette et spill ulikt noe annet jeg hadde spilt på den tiden. Til å ha kommet ut i 1986 er det en bragd av et spill, og det gir deg den gode Zelda-følelsen ikke mange spill klarer å gjenskape. Advarer deg om at du kommer til å bli gal av den konstante pipingen når du har lite liv igjen, og det kommer du til å ha ofte.
9. Snake Rattle ‘N Roll
RARE er kanskje mest kjent for å ha lagd Banjo-Kazooie-serien, Goldeneye 007 og Battletoads, men visste du at de også lagde en slags isometrisk versjon av Snake, med en god dose Rattle and Roll?! Dette er et av de første spillene jeg spilte hvor man kunne spille to spillere samtidig, og det første hvor det å være to ikke nødvendigvis var en ulempe (Ja, jeg ser på deg, Battletoads). I dette spillet spiller du slangene Rattle og/eller Roll, og målet er å komme seg fra A til B. På veien må du spise forskjellige hoppende «baller» for å bli stor og fet, for å kunne ringe i bjella på en vekt på seteren, så døren på slutten av brettet skal åpne seg.
Dette er ikke spesielt enkelt, fordi det er enorme mengder ting som er ute etter å drepe deg. Alt fra gigantiske føtter, bomber forkledd som ekstraliv, hoppende vinylplater og fallende ambolter. Disse tingene er likevel ikke det verste, fordi kontrollsystemet tar litt tid til å bli vant til. Det fantes ikke veldig mange spill på den tiden med isometrisk synsvinkel hvor du i tillegg må forsere vertikale miljøer, og dem er det enormt mange av, spesielt mot slutten. Nevnte jeg at det går på tid også, som om alt det andre ikke skulle være nok?
Dette spillet er til tider frusterende vanskelig, men jeg synes det er utrolig gøy, og det har en lystig kjenningsmelodi du får på hjernen og som gjør deg deilig forbanna når du detter i dass etter å ha bommet på et hopp med en millimeter for hundrende gang.
8. Willow
Kunne virkelig spillet basert på en fjollete fantasyfilm, som igjen er aktuell med en serie på en streamingtjeneste jeg ikke vil reklamere for, bli bra? Et rungende ja! Dette er det spillet Zelda 2 burde ha vært. Willow er i bunn og grunn et forbedret Zelda. Man kan nå bevege seg på skrå, og man har to forskjellige angrep med sverdet, et hvor man stikker rett fram, og et hvor man svinger sverdet i en bue. Dette gjør det lettere å posisjonere seg smart for å drepe fiender. I stedet for bumerangen har man her magiske nøtter man driver og pælmer. Det gir selvsagt fullstendig mening.
Historien er såklart helt uinteressant, som i Zelda-spillene, men spillet gir gode hint om hva det neste man skal gjøre er, og hvor man skal dra. Det er alt man trenger for å dra ut for å redde verden. Musikken er kanskje ikke toppklasse her, men du får den på hjernen, på godt og vondt. Grafikken er også ganske stygg, men oversiktlig. Vanskelighetsgraden her er heller ikke like høy som på mange andre NES-spill. Jeg vil ikke si det er et lett spill, men en vanlig dødlig kan i det minste runde det med litt øvelse. Derfor vil jeg si at Willow er det beste spillet av denne typen på NES.
7. Contra
Liker du å få game over? Velkommen til Contra! Dette er spillet hvor du føler deg sykt badass på første brett mens den fete melodien dundrer ut over høytalerne, samtidig som du får Sylvester Stallones Rambo til å se ut som Labbetuss. Så kommer de neste brettene, og det er plutselig du som forvandles til Labbetuss mens du tar trippel kollbøtte inn i «Game Over»-skjermen. Dette er spillet hvor den nå berømte Konami-koden faktisk ble berømt. Selv om den ble innført i Gradius, var det den enorme populariteten til Contra, og sikkert vanskelighetsgraden, som gjorde at den koden ble spillerens beste venn. Men ekte Gamere gamere brukte vel ikke sånt? (jo, den brukte vi….)
Contra er et sidescrollende skytespill hvor man meier ned alt man møter og unngår å bli truffet av den minste ting, for da er man død med en gang. Det viktigste med Contra er å få tak i «spray gun». Og når du har den, for Guds skyld ikke få tak i «laser gun» ved en feiltagelse! Det er som å få kniven i Ghosts ‘n Goblins! Contra er en utrolig fartsfylt sidescroller alle må spille.
6. Solomon’s Key
En av mange typer spill jeg elsker er plattformspill hvor det ikke bare holder å være god, man må være smart også! I gamle dager fantes det ikke så mange av dem, så derfor ble jeg hodestups forelsket i dette spillet.
Du spiller som en magiker ved navn Dana, som har det supre trikset at han kan lage og ødelegge murblokker med tryllestaven sin. Harry Potter kan gå og legge seg! Disse murblokkene må man bruke for å komme seg igjennom brettet, finne nøkkelen for å åpne døra, og komme seg inn døra. Spillet foregår på én skjerm hele tiden, så det er veldig oversiktlig. Dette høres jo kjempelett ut. Feil! Det er kjempevanskelig. Det er nemlig utallige ting som er ute etter å kverke deg. Ved snedig hjelp av murblokkene kan man ta livet av monstre, omdirigere navigasjonsmønsterene deres eller rett og slett stenge dem inne. Etterhvert blir det likevel så mye som skjer at man må holde tunga veldig rett i munnen og utføre brettet uten å bomme på en stein eller et hopp. Nevnte jeg også at det går på tid?
På musikksiden har spillet bare en melodi som gjenntas hele spillet, og den får man på hjernen enten man vil eller ikke.
5. Adventures of Lolo 2
Min favorittsjanger er uten tvil eventyrspill. Det er ikke en sjanger som har vært spesielt godt representert på konsoll, og i alle fall ikke i gamle dager. Dette er unntaket som bekrefter regelen. I dette spillet spiller man eh… en blå M&M.. som heter Lolo, og som skal redde kjæresten sin Lala (naturlig nok) fra en Bowser-lignende fyr som holder henne fanget i et tårn. For å komme seg til topps må man løse gåter hvor man skal få tak i alle hjertene i et rom. Dette gjør at en kiste åpnes og når man kommer bort til den åpnes døra til neste rom.
Som Solomon’s Key foregår hele spillet på en skjerm, så spillet er veldig ryddig og oversiktlig, og grafikken er fin. Det er mange mekanismer og fiender med forskjellige egenskaper som prøver å hindre deg i å få tak i hjertene, så dette er igjen et skikkelig vanskelig spill! Spillet har en utrolig lystig melodi på repeat, som enten er helt genial eller helt utrolig irriterende, men den får deg til å føle deg trygg og du tenker at dette her blir en skikkelig koselig spillopplevelse. Feil! Det finnes nemlig en fiende i dette spillet som skremmer meg mer enn noe annet har gjort i hele mitt liv! Kanskje bortsett fra når Fraglene skal ut av hula, og forbi den forbanna Gorgen som alltid står og venter! Ingenting er verre enn det. Men tilbake til Lolo. Fienden jeg snakker om er Medusa, som er nettopp det. En grå Medusa som står helt stille og ikke gjør noe, med mindre du beveger seg inn i et av de fire synsfeltene hennes. Da stopper plutselig den lystige melodien og du hører en skarp «FZZZZZZZZZZZZZZZZT!»-lyd etterfulgt av «BLUPPBLUPPETIBLUPPBLUPPBLUPP», som av en eller annen grunn er lyden Lolo lager når han dør. Spiller du dette spillet vet du nøyaktig hva jeg snakker om. Når du er så konsentrert om å løse gåtene så er det utrolig lett å glemme at Medusa er der, og da er du ferdig!
Lolo 3 er forøvrig også et strålende spill, og kanskje enda bedre, men det er toeren jeg har spilt mest, og derfor er det denne jeg har valgt.
4. Duck Tales
Hæ?! Et lett spill på lista? Ja det er uhørt. Ikke bare er det lett på normal, men det har også en egen, lett vanskelighetsgrad, noe som ikke var spesielt vanlig på NES. Om man glemmer vanskelighetsgraden et sekund, finner man fort ut at dette rett og slett er et fantastisk plattformspill, med enda bedre musikk. Capcom sine NES-spill hadde alltid uslåelig musikk. Hvem kan glemme legendariske Moon Theme? Det som er rart er at selv om de har lagd en versjon av denne melodien både i TV-serien og i en svak remake av dette spillet, er 8-bit-versjonen fremdeles best. Jeg er forøvrig aldri inhabil!
Som tittelen indikerer er jo dette også et spill hvor man spiller Onkel Skrue. Hvor kult er ikke det? Han bruker stokken sin som en hoppestokk for å sprette på hodene til fiendene for å uskadliggjøre dem, og for å komme over stup. Siden hoppestokken er så overlegen gåing og vanlig hopping, ender man opp med å bruke den konstant. Den konstante sprettingen er merkelig tilfredsstillende.
Det kom også en Duck Tales 2, som også er et strålende spill, men eneren har flere ikoniske baner. Her møter man alle slags karakterer man kjenner fra TV-serien, og selv om Duck Tales ikke er kanon og sett litt ned på hos oss Carl Barks-purister, så må man spille dette herlige spillet.
3. Mike Tyson’s Punch Out!!
Topp 3 av mine NES-favoritter er så bra at jeg vil kategorisere dem som noen av tidenes beste spill. Mike Tyson’s Punch Out er egentlig en remake av et arkadespill fra 1984, men i motsetning til i arkadeversjonen er Little Mac, bokseren du spiller, virkelig liten! Han er så liten og puslete at dette strengt tatt ikke er et sportsspill, men et spill hvor man må kjenne igjen et bevegelsesmønster hos motstanderne, og reagere deretter.
Kontrollene er veldig enkle. Bokserne står på stedet hvil, men kan hoppe til venstre og høyre, og prøve å blokke. Det å blokke er helt håpløst fordi det virker stort sett ikke. Så det eneste man driver med er å kaste seg så fort man kan fra side til side og kontre på motstandernes slag. Man kan også samle opp stjerner om man tar motstanderen på senga, og prøve å bruke dem til å utføre et superslag, som er deilig tilfredsstillende å få inn. Spesielt om motstanderen deiser i bakken!
Kreativiteten i motstanderne man møter er herlig, noe som gjør at det er gøy å prøve å lære seg hvordan man slår de forskjellige motstanderne. Det som ikke er like gøy er å slå Mike Tyson, som slår så fort at selv ikke Little Kim klarte å slå han, og i alle fall ikke Big Kim! I tillegg går man rett i bakken av et slag. En dag, Mike…. en dag…. *hytter med neven*
2. Super Mario Bros 3
Ja, det er kanskje objektivt tidenes beste NES-spill, men for å gjøre det litt gøy.. jeg mener siden jeg sitter på fasiten, så setter jeg det helt nede på andre plass! Super Mario Bros 3 er i mine øyne fremdeles det beste Mario-spillet vi har sett, selv om Super Mario World på SNES kommer farlig nær. Fantastiske baner og musikk, og akkurat passe vanskelig til å være et Mario-spill. Ikke spesielt vanskelig med andre ord, men dette spillet er så gøy at det lever man kjempegodt med.
Super Mario trenger nok ingen introduksjon, men her skal man altså løpe, hoppe, svømme, fly og skyte seg igjennom åtte verdener med hvert sitt tema, i rollene som rørleggerne Mario og Luigi avhengig om man spiller en eller to stykker. Et perfekt introduksjonsspill til NES uansett hvem som er målgruppen. Super Mario Bros 3 er så bra at det umulig å finne på noe morsomt å skrive om det!
1. Mega Man 2
Ironisk nok, for å være en som liker vanskelige spill, så setter jeg det letteste spillet på førsteplass, fordi Mega Man 2 var i så mange år den ultimate 2D-plattformeren for meg. Men før vi snakker noe om spillet, så må vi snakke om musikken. Selv om NES er en 8-bit konsoll, så er det fremdeles mitt favorittsoundtrack til et spill. Absolutt alle låtene er helt konge! Selv «game over»-musikken er så bra at man får lyst til å dø! Man har også selvsagt den legendariske melodien på Wily’s Fortress 1-brettet, som har blitt covret av alt av aspirerende metallgitarister, men det er ikke den eneste låta som fortjener oppmerksomhet.
I Mega Man-spillene spiller man som roboten Mega Man, som utstyrt med en erteskyter, må beseire den onde og gale Dr Wily. Før han får smake ertestuing må man først beseire åtte av Wilys roboter, som gjemmer seg på slutten av baner med en tematikk lagt tett opp til banens robot man skal måle krefter mot. Noe av det kuleste med spillene er at når man beseirer en robot, får man det våpenet roboten hadde slik at man kan bruke det på de neste banene. Som regel er ikke disse våpenene spesielt brukbare bortsett fra i bosskamper, mye på grunn av høyt energinivå når man går bananas med dem. Megaman 2 er det eneste spillet i serien hvor det finnes et unntak, fordi om man beseier roboten Metal Man, så får man Metal Blade, et stort sagblad som kan skyte i alle retninger og nesten ikke bruker energi! Nettopp derfor gjør dette spillet at man føler seg utrolig mektig, og det i kombinasjonen med den intense og catchy musikken gjør at hvert sekund er en fryd når man gjør vei i vellinga på fantastisk designede baner.
Megaman 2 var et stort steg opp fra det første Megaman-spillet, og selv om Megaman 3 også er et fantastisk spill, så er alle elementene i Megaman 2 akkurat det lille bedre.
