Dette strategispillet samlet kameratgjengen rundt Amiga-maskinen.
Dette er en serie artikler opprinnelig publisert på retrospillnettstedet Retrograd. I forbindelse med at Retrograd stenges ned, overføres mye av artikkelarkivet til Spillhistorie.no. Denne ble opprinnelig publisert 9. august 2009.
- Utgivelsesår: 1990
- Utgiver: SSG
- Plattform: Amiga
- Sjanger: Strategi
Dagens ungdom spiller mot hverandre over Internett eller trådløse nettverk. Da Warlords kom ut på begynnelsen av nittitallet, derimot, var Internett forbeholdt en håndfull elite-nerder rundt omkring på universitetene, og trådløse nettverk bestod av dampdrevne miniatyrtog som kjørte fra kontorpult til kontorpult med håndskrevne post-it lapper klistret til godsvognene. Mener vi å huske.
I denne brutale, Quest For Fire-aktige fortiden foregikk mye flerspilling ved at man samlet sine kamerater omkring en enkelt datamaskin og spilte etter tur i rundebaserte strategispill. Innenfor denne nå for lengst bortglemte underholdningssjangeren, skuldret Warlords til side gamle favoritter som Ports Of Call og Oil Imperium og etablerte seg som det foretrukne Amiga-spillet når flere enn to kamerater var samlet i Retrograds atomsikre kjellerstue/bunker.
Sjanger og særtrekk
Warlords var et krigsspill med fantasy-setting, hvor spillerne kriget om kontroll over byer hvis primærfunksjon var å produsere enheter som varierte fra det hverdagslige – som kavaleri, skip og fotsoldater – til det mer eksotiske, som ulveryttere og gule kjemper. Siden det ikke var mulig å endre eller oppgradere troppeutvalget i en by, ble spillernes armeer og taktikk sterkt preget av utvalget i byene som lå i nedslagsfeltet deres.
Warlords hadde kun ett enkelt kart og ingen mulighet for å endre på noen ting som helst ved oppsettet før start. Heldigvis var dette ene kartet praktisk talt perfekt, med åtte fast plasserte hovedsteder som var distribuert slik at de tvang fram radikalt forskjellig taktikker hos spilleren som valgte dem. Det bør nevnes at rasene var totalt ubalanserte i troppestyrke og strategisk plassering, og at det var massive forskjell på forhåndsoddsene til for eksempel Lord Bane (ryggen fri, kickass tropper) og Gray Dwarves (midten av kartet, middelmådige tropper).
Et unikt (den gang) aspekt ved Warlords var heltene, som startet som pingler, men hadde muligheten til å vokse seg mektigere gjennom utforsking av ruiner, banking av fiender og samling av magisk loot. En godt administrert helt kunne bli så mektig at han valset opp med hele hærer på egenhånd, og utover mot sluttspillet ble heltene var så viktige at mang en Warlords-duellant la ned kongen etter å ha sett sin tøffeste helt falle.
Warlords’ store svakhet var den kunstige intelligensen. De datastyrte nasjonene flyttet troppene sine mer eller mindre hodeløst omkring, noe som reduserte enspiller-modusen til lite mer enn tørrtrening før neste batalje mot kompisene.
Definerende øyeblikk:
«Udo Dirkschneider encounters a wolf… and is slain by it!» Utforskingen av ruiner involverte slåssing mot monstre med forskjellige styrke, fra ulver til drager. Med litt uflaks var det fullt mulig å miste sin første helt og utvilsomt viktigste enhet i et av disse samenstøtene.
Når en omgang Warlords startet, disponerte samtlige spillere én helt og én hæravdeling. Skulle helten brukes sammen med hæravdelingen i et forsøk på å erobre nærliggende byer? Eller sendes ut til ruiner og huler for å sanke skatter, erfaringspoeng og nyttige gjenstander? En god balanse mellom erobring og heltebygging var den store, skinnnende nøkkelen til suksess i Warlords.
Arv og etterspill:
Utover nittitallet ble erfarings- og utstyrsamlende samlende general-helter et velbrukt element i strategispill, som for eksempel i New World Computings berømte Heroes of Might and Magic-serie. Det fantes mange brettspill-presedenser, men det var i stor grad Warlords som introduserte dette elementet til datadrevne strategispill.
Oppfølgerne til Warlords ble mye mer kustomiserbare enn stamfaren, noe som gjerne førte til at spillerne konstruerte nær identiske hær-oppsett (elven archer – griff – drage…) og genererte fram kart som ga relativt like utgangspunkt til de forskjellige deltagerne. Samlet sett var det selvsagt bra og nødvendig at spillet ble større og mer fleksibelt, men samtidig forsvant litt av sjarmen til det ene, perfekt håndsnekrede kartet og de ufravikelige taktiske utfordringene som det påtvang spillerne.
Warlords 2 (1993) var helt klart en verdig oppfølger, som introduserte massive mengder nytt innhold (spesielt i deluxe-utgaven), store variasjonsmuligheter, og mulighet for å generere tilfeldige kart. Warlords 3 (1997) fortsatte trenden med mer innhold og stadig flere muligheter for å skreddersy krigsherrer, kart og selve spilloppsettet. Warlords 3: Darklords Rising (1998) ble seriens høyvannsmerke – et utrolig dypt og mangslungent flerspiller-strategispill som egnet seg glimrende til spill over nettverk, og som enkelte av oss fortsatt plukker fram med jevne mellomrom.
Etter denne utgivelsen gikk serien over til sanntid og ble Warlords Battlecry. I 2003 gjorde man et katastrofalt frosøk på å vende tilbake til røttene med Warlords IV, et spill som visstnok ble utviklet fra scratch på seks måneder for å innfri en eller annen kontrakt med Ubisoft. Siden den gang har Warlords-navnet ligget brakk, samtidig som seriens hoveddesigner – Steve Fawkner – har nytt stor sukess med Puzzle Quest-erien.
Er det verdt et gjensyn?
Warlords er selvsagt gammelmodig og simpelt sett med moderne øyne, men det har fortsatt mye av sjarmen i behold, kanskje mye fordi rundebasert strategi døde ut (ihvertfall i Vesten) på midten av nittitallet, og det er derfor mye ved Warlords-serien som aldri har blitt skikkelig videreført eller overgått. Vi anbefaler helt klart at du sveiver igang emulatoren WinUAE og tar et gjensyn med Amiga-versjonen av Warlords.
Dette sa anmelderne:
Flerspillermodusen ble ikke nevnt med en setning av Mark Patterson i CU Amiga (mai 91), men han konkludert uansett med at «Warlords is extremely simple and very enjoyable. There´s no challenge here for experienced wargamers, but I´d definitley recommend this for amateurs – 77%»
Amiga Action og Amiga Format ga Warlords 85% hver seg mens Datormagazin landet på 80%
Live action fra MS-DOS-utgaven av Warlords:
Vi har også et eget tilbakeblikk på Warlords her på Spillhistorie.no.
I tiden som har gått siden denne artikkelen først ble publisert, har Warlords-spillene blitt tilgjengelige på GOG.