Det blir varierte spillopplevelser i denne ukens artikkel.
I denne artikkelserien vil jeg – om alt går bra – spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill (gulp!) har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.
De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.
GBA Championship Basketball (Gamestar, 1986)
Her har vi samlingens andre spill fra Gamestar, en utvikler som spesialiserte seg på sportsspill og gjorde det generelt ganske bra. På Commodore 64 satte de standarden allerede i 1983, da de lanserte det svært godt likte Star League Baseball – et spill jeg forøvrig traff på i min forrige gigantserie. I denne serien har jeg allerede testet Championship Football, som jeg ikke kom noen vei med overhodet. Hadde jeg skjønt bæret av amerikansk fotball ville nok situasjonen vært litt annen, men det å forsøke å lære det som etter alle solemerker var et ganske avansert spill og sporten det simulerer samtidig ble for mye.
GBA Championshp Basketball er heldigvis enklere å forstå seg på. Jeg har like lite interesse for basketball som amerikansk fotball, men reglene gir mening og jeg har jo prøvd det selv i en håndfull gymtimer i løpet av livet.
Spillet kjører to-mot-to-varianten, og starter med at du lager en spiller og får terningene til å rulle for ulike egenskaper. Før du slippes ut på parketten må du velge en medspiller, for her styrer du altså kun den ene av de to spillerne på laget. Det er også mulig å spille på lag med en venn, noe som egentlig høres ganske kult ut.
Jeg syntes GBA Championship Basketball er ganske gøy. Det tar jo en stund å venne seg til kontrollene, men snart spiller jeg basketball som en legende. Nei, okay, det gjør jeg ikke – laget mitt taper solid – men når jeg skjønner hva jeg driver med blir det veldig moro. Spillet er rimelig avansert med tanke på hva slags skudd du kan utføre, og hva som skjer er avhengig av posisjonen og konteksten. For eksempel kan du kaste ballen bakover over hodet om du står med ryggen mot kurven, eller prøve å få en «slam dunk» hvis du står på akkurat riktig posisjon under kurven og har en spiller med de nødvendige egenskapene. Du kan også prøve å hjelpe ballen inn når medspilleren din skyter.
Timing er også viktig – for å skyte holder du inne knappen, og så vil spilleren din begynne å hoppe. Når du så slipper knappen igjen vil han sende ballen avsted, og det lønner seg å gjøre det når han er akkurat i toppen av hoppet (da vil observante spillere også se at han beveger håndleddene for å kaste – et tegn på at nå må du slippe).
Passing er selvfølgelig også en del av spillet, og i tillegg til at medspilleren vil prøve å passe til deg om du står i en god posisjon kan du trykke på knappen for å rope på ballen. Før jeg fant ut av dette syntes jeg medspilleren min var ganske ego, men forklarte det med at han sikkert skjønte hvor dårlig jeg var.
Fysikken er solid, animasjonene er overraskende gode, og alt går glatt og fint. Spillet har også et taktisk lag der du velger plan hver gang ballen bytter hender, og selv om jeg ikke helt skjønner hva de forskjellige planene innebærer begynner jeg etter hvert å se mønstre i hvordan medspilleren min beveger seg.
En morsom detalj er at spillet har en øvingsmodus, og hvis man er to spillere, kan man også spille noen «leker» som sikkert brukes på ekte basketballtreninger.
Alt i alt var GBA Championship Basketball faktisk et veldig trivelig bekjentskap. Jeg hadde denne pakken og dermed dette spillet i barndommen, og nå ergrer jeg meg litt over at jeg aldri ga det en ordentlig sjanse.
Driller (Incentive Software, 1987)
Driller er et førstepersons actioneventyr satt til en fullstendig tredimensjonal verden. Du kan ikke bare bevege deg fritt i alle himmelretningene, men også sveve, og du har i tillegg mulighet til å vri kameraet oppover og nedover (i 360 grader, faktisk). Du kan gå inn i bygninger, og bevege deg under eller over strukturer. 3D-motoren støtter blant annet skråvegger, og bruker «dithering» for å gi inntrykk av at objekter og strukturer har skyggesider. Deler av spillmiljøene kan også ødelegges, og spillet har for eksempel brytere man kan manipulere.
Så lurer du kanskje hva slags sort magi det er som får et spill med det som på flere måter er en mer avansert 3D-motor enn den Doom brukte mange år senere til å kjøre på en Commodore 64. Svaret er egentlig ganske enkelt: Tålmodighet. Driller har en bildeoppdateringsfrekvens som ville fått en moderne spiller til å skrike i frustrasjon. Jeg tok frem stoppeklokken, og i kompliserte miljøer tok det faktisk rundt tre sekunder mellom hver gang skjermbildet oppdaterte.
I rettferdighetens navn er det litt feil å kalle det «bildeoppdateringsfrekvens», for det er bare endringer i selve 3D-bildet som bruker så lang tid på å oppdateres. Hvis du går over i kampmodus styrer du et sikte på skjermen, og det går helt glatt. Dermed er spillet teknisk sett fullstendig spillbart – det er ikke slik at hakkingen gjør spillet problematisk å spille.
Men det er jo ikke direkte trivelig, heller. Da Driller kom, var det bokstavlig talt med å introdusere en ny dimensjon til eventyrsjangeren. Skulle man utforske en såpass sofistikert og detaljert 3D-verden i et spill, måtte man ofre hastighet. Men når jeg nå spiller spillet i dag, er det jo ikke kjempegøy å vente sekunder mellom hvert bilde. Selv når jeg setter emulatoren til en hastighet på 200%, er det treigt.
Jeg spiller likevel en stund, og kommer faktisk lengre enn jeg har gjort i noen av mine tidligere forsøk med spillet. Det er noe fascinerende over å utforske Drillers smått surrealistiske 3D-verden, og den er faktisk også visuelt appellerende. Noen av gåtene er dessuten ganske kule. For eksempel møter du tidlig en kløft som er livsfarlig å falle ned i, men like ved den ser du en monolitt. Denne kan du dytte, slik at den legger seg som ei bro over kløfta.
Så skal det jo selvsagt også sies at Driller er et ganske gigantisk spill, og det er veldig lett å kludre det til slik at du må begynne på nytt eller laste inn et tidligere lagret spill (det støtter lagring og lasting). Dessuten krever det mye mer eksperimentering enn jeg har tålmodighet til, all den tid spillingen går så sakte. Driller var det første av en serie spill som bruker samme 3D-motor (Freescape), og det regnes vanligvis ikke som det beste. Så om jeg først skal brette ermene opp og kjøre et skikkelig Freescape-dypdykk, er det kanskje heller spill nummer tre – Total Eclipse – jeg bør gå for.
Samtidig er det altså viktig å understreke hvor grensesprengende dette spillet var en gang i tiden. Da det ble anmeldt av det britiske multiformat-bladet The Games Machine fikk det 95%. Anmeldelsen dekker én og en halv side, og på den andre halvsiden hadde de skviset inn en anmeldelse av det nå legendariske plattformspillet Super Mario Bros. Det fikk 87%. Jeg tror nok ikke det er noen tvil om hvilket av de to spillene som har tålt tidens tann best, men gir oss et perspektiv på hvordan datidens spillere opplevde Driller.
En liten oppdatering: I tiden som har gått fra jeg skrev teksten over til publiseringen av denne artikkelen, har faktisk eventyrsjangerens svar på Leatherman, ScummVM, fått støtte for Driller. Riktignok ikke Commodore 64-versjonen, enda i alle fall, men dette senker terskelen for å prøve spillet ganske betraktelig.
Jeg kan selvsagt ikke snakke om Driller uten å ta med Matt Grays episke lydspor for spillet:
Brian Jacks Superstar Challenge (Martech, 1985)
Den britiske utgiveren Martech likte å lage spill lisensiert på mer eller mindre kjente personer. Den absolutt mest populære av dem er selvsagt syngedame og modell Samantha Fox, som de på mystisk vis fikk overtalt til å bli med på et klespokerspill. Men hvis du liker spill med litt sære konsepter husker du kanskje også Eddie Kidd Jump Challenge, der vi i rollen som den britiske stuntmannen Eddie Kidd skulle hoppe med motorsykkel over busser.
Dette er det ene av to spill «basert» på judobryteren Brian Jacks, som tok OL-medalje på syttitallet. Mens det andre naturlig nok er et judospill, er dette et spill mer i stil med Summer Games. Hvorfor en judobryter har fått et slikt spill virker i utgangspunktet litt rart, men det viser seg at han gjorde stor suksess i BBC-serien Superstars, der ulike (avdankede?) idrettsutøvere måtte konkurrere i en rekke forskjellige disipliner. Tilsynelatende litt som en mer seriøs utgave av Mesternes Mester.
Det er åtte disipliner å komme seg gjennom, og det hele starter med roing. Her gjelder det å dytte joysticken fra side til side, først rolig, men så raskere og raskere. Kommer du for nærme en av sidene kan du korrigere ved å holde stikken litt lenger i én retning. Så har vi skyting, der du bruker armbrøst og skyter på griseformede blinker som beveger seg over skjermen, enten ganske nærme eller lengre unna. Deretter er det løping, der det til syvende og sist gjelder å bevege stikka så raskt som mulig fra side til side, forhåpentligvis uten å ødelegge den underveis (dette er ikke et spill jeg ville spilt på TheC64).
Neste minispill er knebøy(!), der du må dytte stikken flere ganger til den ene siden, før du dytter den flere ganger til den andre, og så videre. Igjen gjelder det å være rask. Så følger svømming, som er litt som roing bare at du må puste regelmessig. Helst når svømmerens hode er over vann. «Arm dips» er det neste; jeg vet ikke helt hva dette heter på norsk, men man henger med armene i et gymapparat og må løfte kroppen opp og ned. Dette er visstnok noe Jacks selv var svært god på.
Fotball er neste disiplin. Her må du løpe med ballen, og passere tre kjegler (på riktig side) før du prøver å score mål. Sist ut er sykling, der du i tillegg til å bevege joysticken fra side til side i takt med animasjonene må skifte gir underveis.
Brian Jacks Superstar Challenge er … eh, okay-ish? Kun to kan spille mot hverandre, og er du alene har du en rimelig god datamotstander å bryne deg på. Man bør nok være to for å få noe særlig ut av spillet, og minispillene er generelt av det enkle slaget. Men de fungerer, og grafikken er helt grei til å være fra 1985. Problemet mitt var jo selvsagt at det alltid tok meg litt tid å finne ut hva jeg skulle gjøre, så jeg tapte flesteparten av minispillene ganske hardt. Samtidig er jeg lite fristet til å spille dem om igjen. Jeg gjorde riktignok et forsøk, men orket bare roingen før armen sa stopp. Skal jeg først få senebetennelse, finnes det morsommere måter å pådra seg det på.
Transector (Argus Press Software, 1984)
Dette er nok et spill fra samlingen 30 Games som kunne vært veldig bra med noen få justeringer. Du styrer et romskip i en arena som dekker nesten hele skjermen. På alle de fire sidene av arenaen beveger kanoner seg frem og tilbake, og når de en kanon er på samme rad som deg fyrer den av et skudd. Det som hjelper deg er at enhver kanon kun kan ha ett projektil i luften samtidig, og må dermed vente til det har passert hele skjermen før den kan skyte på nytt.
Poenget ditt er å kjøre over alle de blinkende, hvite … greiene … på skjermen. Når den er tømt, bærer det over til neste brett.
Transector er hektisk og overraskende vanedannende, men det er også litt for vanskelig. Ikke minst fordi det har en utrolig irriterende blinkende bakgrunn, som gjør det veldig vrient å se fiendens projektiler. Spillet burde ha gjort alt for å sikre at disse var supersynlige, men gjør det absolutt motsatte.
Det er også smått irriterende at brettet startes helt på nytt når du dør. Dermed spiller det ikke noen rolle om du får tatt to tredjedeler av skjermen, på neste liv starter du helt på bar bakke igjen.
På samme måte som Quintic Warrior fra et par artikler tilbake, er Transector et spill jeg spiller betydelig mer enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, og jeg liker det egentlig godt. Men jeg klarer likevel ikke å overvinne det første brettet. En nyversjon med litt mindre epileptisk presentasjon og litt mer fornuftig vanskelighetsgrad ville nok vært riktig så trivelig.
Her kan du (på eget ansvar!) se noen spille gjennom hele spillet. Og ja, vedkommende innrømmer at han gjorde tung brukt av emulatorens lagrefunksjon for å klare det: