Inntrykk: TheC64

Dette er en fullskala Commodore 64-replika med 64 innebygde spill og mange muligheter.

Commodore 64 var en av tidenes bestselgende datamaskiner, og kanskje den mest utbredte spillplattformen i Norge på åttitallet. Siden introduksjonen i 1982 har det kommet titusenvis av spill for maskinen, inkludert rikelig med klassikere og spill som på ulike måter har vært viktige for mediets utvikling. Selv om den ikke får like mye oppmerksomhet i det moderne retromiljøet som for eksempel Nintendo og Segas gamle maskiner, er det en plattform alle med en viss interesse for spillhistorie og retrospill bør ha kjennskap til.

Husker du denne? Eller hadde du en nyere modell? Bilde: Evan Amos.
Commodore 64. Denne typen modell kalles ofte en «brødboks» på grunn av formen. Bilde: Evan Amos.

Siden maskinen var så populær, er det ikke veldig vanskelig å skaffe en fungerende modell den dag i dag, men med mindre man investerer i vedlikehold lever disse maskinene på lånt tid. Det samme gjør spillene – kassetter og disketter fra åttitallet har passert «best før»-datoen for lenge siden, og uten moderne ekstrautstyr som for eksempel EasyFlash-produktene eller norskutviklede Nova64 kan det være en utfordring å få spilt spillene man ønsker selv om maskinvaren er i orden.

TheC64 Mini ble lansert i 2018, som en slags løsning for de av oss som helst vil ha det så enkelt som mulig. Det var en miniversjon av Commodore 64, i stil med tilsvarende «mini»-produkter fra Nintendo, Sega og andre, men med den bonusen at man via USB kunne laste inn andre spill og programmer enn de 64 som var innebygd. Produktet hadde noen til dels store problemer, men leverte likevel nostalgisk moro i lange baner. For min egen del ble den flittig brukt i godt selskap, og jeg angret aldri på kjøpet.

Nå har folkene bak TheC64 Mini lansert en fullskalamodell med fungerende tastatur og forbedret joystick. Jeg har kjøpt og testet den, og opplever den som et mye bedre produkt enn forgjengeren. Men heller ikke denne er helt uten svakheter.

TheC64. Bilde: Retro Games.
TheC64. Som du ser er fargene litt annerledes enn på maskinen avbildet over, men det var faktisk store fargevariasjoner på ekte maskiner også. Bilde: Retro Games.

Profesjonell presentasjon

Førsteinntrykkene er uansett gode. Maskinen kommer i en boks ikke helt ulik de den klassiske Commodore 64 ble solgt i, og når du åpner denne åpenbares en så godt som nøyaktig reproduksjon av den gamle «brødboksmodellen». Første gangen jeg plukket maskinen opp ble jeg overrasket over hvor mye den veide – nå er dette visstnok på grunn av lodd inni boksen og ikke faktisk elektronikk, men vekta gir likevel en god følelse, og gjør nok også at den ligger litt mer stabilt.

Jeg er også veldig begeistret for at knappene på tastaturet ser ordentlige ut. Det å få inn «grafikk»-tegnene for hver tast, som er trykket på forsiden og ikke toppen, må utvilsomt ha krevd litt innsatsvilje og ekstra penger – men alt er altså på plass. Tastaturet føles greit i bruk, og det eneste som kanskje vil skuffe enkelte er at Shift Lock-knappen ikke låses i posisjon slik den gjorde originalt. Men det gjør jo heller ikke en Caps Lock-knapp på et moderne PC-tastatur, og det er uansett en Shift Lock-indikator på skjermen.

Tastaturet er skikkelig forseggjort.
Tastaturet er skikkelig forseggjort.

Hva farger og form angår har jeg ingenting å utsette. Jeg ser at det klages litt på både det ene og det andre rundt på nettet, men greia er at Commodore 64 kom i flere variasjoner. Mine to originalmaskiner har for eksempel markant forskjellige farger, og den ene ser betydelig mindre ut som en «ekte» Commodore 64 enn TheC64 gjør. Men sett bort ifra litt gulning, var det altså slik den kom fra fabrikken. På samme måte er maskinen litt høyere enn mange Commodore 64-modeller, men det viser seg at proporsjonene er identiske med de man finner på noen ekte maskiner.

I tillegg til utganger for HDMI-kabel og strøm, er det fire USB-porter på maskinen. En bak, og tre på høyre side. Mini-utgaven hadde bare to, så der var man nesten avhengig av en USB-hub om man skulle bruke den seriøst. Men her er det nok; du kan koble til to joysticker og én USB-minnepenn, og fortsatt ha en port til overs. Siden tastaturet nå fungerer er det heller ikke like interessant å koble til et USB-tastatur, slik mange gjorde med originalen (og skjermtastaturet er fortsatt tilgjengelig, så man trenger ikke reise seg fra sofaen for å skrive inn initialene sine i spill).

Man får altså kun én joystick med maskinen, men de offisielle stikkene selges også separat. Ellers kan man bruke et relativt bredt spekter med USB-kontrollere med maskinen – mer om dette, og joysticken generelt, senere.

De innebygde spillene kan velges i denne karusellmenyen.
De innebygde spillene kan velges i denne karusellmenyen.

Oppsett

Når man skrur på maskinen for første gang, må man gjennom et par kjappe skjermer med oppsett, der den viktigste antakeligvis er hvilken TV-standard du ønsker at din emulerte Commodore 64 skal bruke. For oss her til lands var det PAL-standarden som ble brukt opprinnelig, så det er nok den som er lurest å velge. Mange europeiske spill fungerer dessuten kun på PAL. Men såfremt TV-en din støtter det, kan den amerikanske NTSC-standarden fungere bedre for enkelte spill, som ble laget for denne i utgangspunktet.

Uansett kan alt dette endres på senere, så førstegangsbrukeren bør bare velge PAL og gå videre.

Etter oppsettet kommer man inn i spillmenyen, som er en lang, skrollende «karusell» med spillbokser. Hver boks akkompagneres av skjermbilder og litt info om det aktuelle spillet. Man kan også gå inn i «classic mode», der man starter i BASIC som på en ekte maskin, og denne gangen er det også lagt inn støtte for Commodore 64-forgjengeren VIC-20 slik at du kan leke deg med denne. Dette er nok en ukjent plattform for mange, men den var også viktig i sin tid, og det var for eksempel på VIC-20 at Nintendo-legenden Satoru Iwata fikk publisert sitt første kommersielle spill.

Her er alle spillene som er innebygd:

  • Alleykat
  • Anarchy
  • Attack of the Mutant Camels
  • Avenger
  • Battle Valley
  • Bear Bovver
  • Boulder Dash
  • Bounder
  • California Games
  • Chips Challenge
  • Confuzion
  • Cosmic Causeway
  • Cyberdyne Warrior
  • Cybernoid II
  • Deflektor
  • Destroyer
  • Everyone’s a Wally
  • Firelord
  • Galencia
  • Gateway to Apshai
  • Gribbly’s Day Out
  • Gridrunner (VIC 20)
  • Heartland
  • Herobotix
  • Highway Encounter
  • Hover Bovver
  • Impossible Mission
  • Impossible Mission II
  • IO
  • Iridis Alpha
  • Jumpman
  • Mega Apocalypse
  • Mission AD
  • Monty Mole
  • Monty on the Run
  • Nebulus
  • Netherworld
  • Nodes of Yesod
  • Paradroid
  • Pitstop II
  • Planet of Death
  • Psychedelia (VIC 20)
  • Ranarama
  • Robin of the Wood
  • Silicon Warrior
  • Skate Crazy
  • Speedball 2
  • Spindizzy
  • Steel
  • Street Sports Baseball
  • Street Sports Basketball
  • Summer Games II (& Summer Games I)
  • Super Cycle
  • Sword of Fargoal
  • Temple of Apshai Trilogy
  • The Arc of Yesod
  • Thing Bounces Back
  • Thing on a Spring
  • Trailblazer
  • Uridium
  • Who Dares Wins II
  • Winter Games
  • World Games
  • Zynaps

Mye vil ha mer

WInter Games er fortsatt gøy.
WInter Games er fortsatt gøy.

Det er en god blanding spill i samlingen, inkludert flere soleklare klassikere. Den gamle stjerneutvikleren Epyx står for mange av dem, fra sportsspillene i Games-serien til bilspillet Pitstop II og plattform-/hjernetrimspillet Impossible Mission. De har til og med fått med noen rollespill fra katalogen sin, og selv om jeg i utgangspunktet tenkte at det jo var litt optimistisk å forvente at folk ville sette seg ned med et spill som Sword of Fargoal i 2020, endte jeg opp med å bruke en hel lørdagskveld og flere ekstra timer på å fullføre det selv.

Her kommer det godt med å nevne at man til enhver tid kan lagre spillposisjonen sin, og at det er fire slike lagreposisjoner per spill – noen spill blir definitivt bedre når man kan «jukse» litt.

Systemet inkluderer også klassikere som Boulderdash og Paradroid, begge spill som er skikkelig herlige den dag i dag. Men som med originalen er enkelte typer spill litt overrepresentert, samtidig som andre ikke er like godt representert som man kunne forvente. Actionfrelste får alt fra Uridium til Mega Apocalypse, men hvis du har lyst på plattformspill er alternativene litt mindre spennende – joda, Monty on the Run og Jumpman er artige, men de er ikke av samme kaliber som Giana Sisters, Bubble Bobble eller Mayhem in Monsterland.

At jeg skulle finne Sword of Fargoal i 2020 hadde jeg aldri trodd.
At jeg skulle finne Sword of Fargoal i 2020 hadde jeg aldri trodd.

Personlig syntes jeg også det er trist at det eneste bilspillet er Pitstop II, selv om jeg til gjengjeld liker det veldig godt.

Revenge of the Mutant Gridrunners

Hvis du sammenligner spillutvalget med det vi fant i Mini-versjonen, ser du at den største endringen er at det i den nye utgaven er en håndfull spill fra den legendariske indie-utvikleren Jeff Minter. Attack of the Mutant Camels, Gridrunner og Hover Bovver er gode spill, definitivt. Skjønt alle kan gå på nettet og gratis laste ned hele Llamasoft-katalogen med Minters velsignelse, så det er kanskje litt synd at så mange av dem har blitt lagt inn på bekostning av titler som Nobby the Aardvark, Armalyte og Creatures (som har forsvunnet siden sist).

Ellers er det et par VIC-20-spill med i samlingen denne gangen – Psychedelia og Gridrunner, som begge kommer fra Jeff Minter. Litt artig. Teksteventyrspillet Planet of Death kunne Retro Games imidlertid fint stått over – jeg skjønner at de ville ha noe som kunne gjøre bruk av tastaturet, men det må da finnes bedre valg enn dette.

Winter Games kan fint spilles i flerspiller selv om man ikke har to joysticker.
Winter Games kan fint spilles i flerspiller selv om man ikke har to joysticker.

Alt i alt er utvalget fortsatt rimelig solid, om ikke direkte spektakulært. Maskinen kommer med mange klassikere og mye moro i ulike former og fasonger. Vi mangler fortsatt storheter som The Last Ninja, IK+, Turrican, Maniac Mansion, Bubble Bobble, Wizball og så videre, men hvis du gir hvert av de innebygde spillene en seriøs sjanse tipper jeg du vil finne mye moro her – kanskje mer enn du tror på forhånd.

Det som likevel slår meg som litt underlig, er at på tross av suksessen Mini-versjonen opplevde, har ikke selskapet bak – Retro Games – klart å gjøre noen større signeringer av nye spill siden den gang, spesielt siden de hintet om nettopp dette tilbake i 2018.

I rettferdighetens navn skal det påpekes at de er et svært lite selskap, og de har selvsagt ikke de samme mulighetene som Nintendo og Sega til å sikre avtaler med store utgivere og lisenseiere. Men vi vet samtidig hvem som eier katalogene til utgivere som Ocean, Microprose, Melbourne House og Mirrorsoft, og dette er ikke store selskaper. Tidligere storheter som Elite, System 3 og Codemasters eksisterer dessuten fortsatt, og burde strengt tatt være mulige å få avtalt noe med. Så det er litt rart.

Ikke si det til noen!
Ikke si det til noen! Men jeg har faktisk originalspillet på kassett, så samvittigheten min sliter jeg ikke med.

Du kan fortsatt spille via USB

Uansett vil nok de aller fleste raskt finne et nettsted der man kan laste ned klassiske Commodore 64-spill gratis, og legge gamle favoritter (og kanskje spill man har hørt om men aldri prøvd) inn på en minnepenn eller lignende, for så å kunne bruke disse i tillegg til de innebygde 64 spillene. Jeg kunne selvfølgelig sagt at dette er piratkopiering og i de fleste tilfellene ulovlig. Men jeg gjør det selv, så hvis jeg prøver å sette meg på noen moralsk, høy hest vil jeg bare skli av.

Det jeg samtidig kan påpeke, er at det stadig kommer nye, kommersielle spillutgivelser for Commodore 64, og mange av disse kan kjøpes rimelig på Itch.io. Selv har jeg kjøpt en god del originale Commodore 64-spill på denne måten, og det gis ut nye spill i dag som hadde vært regnet som soleklare klassikere om de hadde kommet på åtti- eller nittitallet.

Jeg anbefaler med andre ord at du tar en titt på hva som er tilgjengelig, og bidrar med noen kroner om du syntes det er kult at det fortsatt finnes folk som investererer betydelige mengder tid på å lage nye, gode spill for denne klassiske plattformen.

Filbehandling.
Filbehandling.

Enklere enn før, men fortsatt litt knotete

Å starte spill fra USB er gjort mye enklere enn det var da Mini-systemet først ble sluppet. Du kan navigere deg gjennom innholdet på minnepennen via en innebygd filutforsker, og systemet støtter både diskfiler (.d64, .g64, .d81 og .d82), ulike kassettfiler (.tap og .t64), «cartridge»-filer (.crt) og rene programfiler (.prg og .p00). I vanlig modus startes spillene automatisk, og om det er diskettspill vil første fil på disketten lastes inn. Men du kan også gå inn i «classic»-modus for å laste inn ting manuelt, som på ekte maskinvare.

Det er også denne modusen du må bruke hvis du skal spille spill som for eksempel krever diskettbytte underveis.

En god del diskettspill krever forøvrig at man aktiverer nøyaktig emulering av diskettstasjonen, og per nå må du faktisk gjøre dette ved å redigere filnavnet på en PC eller ved å legge inn en spesiell tekstfil i mappen de ligger i. Det er fort gjort, men samtidig merkelig at det skal være nødvendig i utgangspunktet.

Et lite tips er at det i disse dager finnes mange crackede versjoner av spill som har blitt lagt inn i «cartridge»-filer av crackerne. Det vil i praksis si at du slipper alt av diskbytting og lastepauser, og hvis du har lyst til å spille et større spill – som et rollespill eller eventyrspill – vil jeg definitivt anbefale deg å sjekke om det finnes en slik versjon av det (da er for eksempel «easyflash» et fornuftig søkeord å bruke).

Ja, dette er fortsatt mulig.
Ja, dette er fortsatt mulig.

Mye var bedre før i tiden, men lange lastetider og diskettbytting er ikke noe jeg går rundt og savner til vanlig. Men siden .tap-filer støttes av TheC64, kan man faktisk få den autentiske Ocean Loader-opplevelsen om man vil det!

Spill lastet inn fra USB inkluderer forøvrig de samme lagre- og lastemulighetene som innebygde spill, med fire individuelle lagreposisjoner per spill. Veldig kjekt!

Kompatibel med det meste

I praksis virker det som så godt som alt av gamle og nye Commodore 64-spill er kompatible med TheC64, og jeg har til gode å oppleve at noen spill oppfører seg merkbart annerledes enn på original maskinvare.

Hva responstid og slikt angår, virker det generelt som TheC64 gjør en betydelig bedre jobb enn originalen. Jeg skal overlate testingen av den biten til ekspertene, men personlig kan jeg i alle fall si at for eksempel skiskytingen i Winter Games har blitt lettere siden jeg gikk over til TheC64, og at jeg aldri på noe som helst tidspunkt følte at jeg kunne skylde på treghet i systemet etter å ha tabbet meg ut i noe spill. Og det på tross av at jeg generelt er ganske glad i å finne andre ting å skylde på enn meg selv!

Bildet vises i 720p på TV-en, og er klart og fint. Det er flere ulike moduser for hvordan du vil at det skal passe inn på skjermen, og det er også mulig å aktivere et CRT-filter om du ønsker det (personlig syntes jeg slike CRT-effekter gir oss alle ulempene til gamle CRT-skjermer, uten noen av fordelene, så det står jeg fint over).

Hva skal jeg si?
Hva skal jeg si?

Så var det joysticken, da

Jeg har allerede skrevet en artikkel om joysticken, som fungerer på PC, Mac og Linux i tillegg til TheC64. Kortversjonen er at den i utgangspunktet virker solid, og er like nøyaktig som en gammeldags Competition Pro. Altså flere hakk bedre enn den triste greia som ble solgt med forgjengeren.

Den er, som jeg nevnte i artikkelen min, litt hardere og tyngre å bruke enn en ekte Competition Pro, og jeg har fortsatt et visst problem med at den ikke alltid retter seg opp automatisk (altså at stikka noen ganger «henger igjen» en liten stund i den retningen jeg sist dyttet den). Men i praksis fungerer den ganske godt i bruk.

Samtidig har ekstra testing åpenbart at den har én merkelig og temmelig stor svakhet. Jeg har to joysticker (en kjøpt separat, og en som fulgte med maskinen), og på begge to har faktisk selve stikka løsnet! Problemet er én enkelt skrue, som heldigvis er lett å feste igjen, men alvorlig talt. Hadde det kun skjedd med den ene joysticken min, så hadde jeg mistenkt at det var en sjelden feil, men på begge? Da må det være snakk om en rimelig alvorlig designfeil.

Det ser ut som skruen dyttes opp i kantene når man beveger stikken, og dermed gradvis løsnes.
Det ser ut som skruen dyttes inn i kantene når man beveger stikken, og dermed gradvis løsnes.

Som sagt er skruen lett å feste igjen, men det krever at du åpner joysticken. Med et passende skrujern bør de alle fleste kunne fikse feilen, skjønt en permanent løsning er kanskje litt verre (vi vurderer å feste en liten tapebit over skruen). Man kan strengt tatt også bare stappe stikka tilbake i hullet og spille videre selv om skruen har falt ut, hvis man bruker den forsiktig – så problemet høres litt verre ut enn det er i praksis. Men det burde jo selvsagt ikke eksistert i utgangspunktet.

Kort ledning

En ting jeg ikke tenkte på da jeg brukte joysticken med PC-en min, var lengden på ledningen. Den er på 1,5 meter, og jeg tror de aller fleste vil oppleve at den er litt i korteste laget for bruk i stua, spesielt hvis man skal ha selve maskinen under TV-en. Vi har klart oss, men vi har måttet sitte betydelig nærmere TV-en enn det jeg egentlig liker. Dette er et problem som går igjen i nesten alle mini-produktene jeg har testet, og det er merkelig at det skal være slik. Heldigvis er ikke fjernsynsapparatene radioaktive lenger…

Uansett kan man altså bruke ganske mange andre kontrollere med maskinen, om man heller ønsker det. Dette inkluderer Competition Pro USB fra Speedlink, flere tradisjonelle håndkontrollere og et utvalg arkadestikker. Enkelte trådløse alternativer fungerer også, og det finnes til og med tredjepartsadaptere man kan bruke for å koble til klassiske Atari/C64/Amiga-joysticker.

Joysticken slik den skal være. Bilde: Retro Games.
Joysticken slik den skal være. Bilde: Retro Games.

Takket være oppdatert «firmware» er både TheC64 og TheC64 Mini betydelig bedre på dette området enn minien var ved lansering, men det er ikke slik at den er kompatibel med alt – her er en oversikt over hva som fungerer og ikke. Vær også oppmerksom på at ikke alle kontrollere har det antallet knapper som må til for å bruke maskinens menyer på en effektiv måte (skjønt man kan selvsagt også bruke tastaturet).

Herlig med tastatur

Det at TheC64 har et fungerende tastatur er en skikkelig stor fordel. Å koble til et eksternt tastatur har ikke bare den ulempen at det tar en USB-port, men er også mye mer kronglete da tastaturlayouten ikke er den samme på en Commodore 64 som på en moderne PC.

Med et ordentlig tastatur er det mye lettere å gjøre alt fra å skrive inn navn i spill til å leke seg med BASIC-programmering, og det åpner også opp for nye typer spillopplevelser «ut av boksen». Alt fra tekstbaserte eventyr til strategi- og rollespill blir mye enklere å spille, og i motsetning til hva mange tror var Commodore 64 en svært viktig plattform for slike spill på åttitallet.

I tillegg føles det rett og slett riktig. Bare det å skrive inn LOAD «*»,8 og RUN i BASIC for å laste inn og starte et spill fra en diskettfil kan oppleves som et lite nostalgirush for gamle gamere.

Tastaturet er flott, da.
Tastaturet er flott, da.

Tastaturet sikrer også at TheC64 gjør betydelig mer for å rettferdiggjøre sin eksistens enn originalen gjorde. Der mange argumenterte for at folk heller burde kjøpe en Raspberry Pi og sette den opp med emulator enn å kjøpe TheC64 Mini, er det ikke like lett å lage sin egen løsning med fungerende Commodore 64-tastatur. Jeg lot meg egentlig aldri overbevise av Raspberry Pi-argumentet i utgangspunktet – noen syntes det er gøy å styre med slike ting, andre vil helst bare ha et produkt som virker, og jeg hører definitivt til i den siste kategorien.

Konklusjon

Hvis du har et nostalgisk forhold til Commodore 64, eller er interessert i retrospill og spillhistorie og skjønner at du bør ta en titt på denne klassiske plattformen, bør TheC64 være interessant. Ikke alle de inkluderte spillene er like gode, men det er nok av klassikere her til at du får mange timers moro med maskinen. Når du er ferdig med disse er det heller ingenting som hindrer deg i å spille noen av de mange andre klassikerne som kom i løpet av plattformens lange levetid (morsomt fakta: Sony-eide Psygnosis ga ut sitt siste spill for Commodore 64 samme år som moderselskapet lanserte sin PlayStation – her snakker vi generasjonshopp!).

Boksen. Bilde: Retro Games.
Boksen. Bilde: Retro Games.

Det at TheC64 støtter innlasting av spill via USB ut av boksen er en gigantisk fordel i mine øyne, og gir den betydelig mer varighet enn den ellers ville hatt. Spesielt siden det som nevnt stadig lanseres spill for plattformen, så det er alltid noe nytt å spille. En annen fordel er det fungerende tastaturet, som ikke bare gjør enkelte typer spill mye lettere å spille, men også åpner for alt fra programmering til ASCII-kunst. Tastaturet gir TheC64 en helt ny dimensjon i forhold til originalen.

Joysticken er det store ankepunktet, for selv om den er mye bedre i bruk enn den begredelige greia som ble solgt med minien, er den langt fra den beste jeg har prøvd. Og ettersom jeg har opplevd at selve stikka har løsnet på to separate joysticker, har den tydeligvis et ganske alvorlig designproblem. Det er lett å feste stikka igjen med et skrujern (og man kan som nevnt spille selv om den er løs), men alvorlig talt. Heldigvis kan man også benytte seg av andre USB-kontrollere, skjønt det varierer hva som er kompatibelt.

Til tross for joystick-problematikken har TheC64 vært en knallsuksess her i gården, spesielt takket være innebygde flerspillerspill som sportsspillene fra Epyx, og jeg er overbevist om at den vil fortsette å være et fast innslag i spillhverdagen min i lang tid fremover.

2 kommentarer om “Inntrykk: TheC64”

  1. Flott artikkel.

    Selv har jeg to orginale C64, men de kan nå stå på sin hedersplass mens jeg kan slite ut den nye «Commodore 64». Jeg synes THEC64 er et kjempe produkt hvor produsenten har gjort en grundig jobb i å få til en god replika.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.