Druid II og Gribbly’s Day Out er to av spillene som testes denne gangen. Blir det noen nye Commodore 64-favoritter?
I denne artikkelserien vil jeg spille meg gjennom fire kommersielle spillsamlinger for Commodore 64. Hver av disse har 30 spill, men fire spill befinner seg på to samlinger. For å likevel ende opp med totalt 120 spill har jeg lagt inn en reservesamling med fire spill i tillegg.
De aktuelle samlingene er Big Box 30 Mega Games (Beau Jolly), Big Box 2 (Beau Jolly), Red Hot Hits (Beau Jolly), 30 Games (Argus Press Software) og Super Sim Pack (US Gold). Strukturen i hver artikkel er den samme; ett spill fra hver av pakkene, i den rekkefølgen jeg listet dem opp, med unntak av Super Sim Pack som altså er reservepakken.
Star Raiders II (Electric Dreams, 1987)
I dag er det mange som syntes det er merkelig at Sony lager spill for PC, men på åttitallet hadde vi en tilsvarende situasjon; Atari lagde spill for en haug av plattformer, ikke bare deres egne. Faktisk lisensierte de også spill fra andre produsenter for å overføre dem til andre plattformer, noe som blant annet resulterte i artige situasjoner som at Nintendo-spillet Mario Bros. ble overført til Commodore 64 av Atari.
Star Raiders II har de riktignok bare lisensiert bort, i dette tilfellet til Activision-eide Electric Dreams. Det første Star Raiders-spillet var en storslager på Atari 2600. Der mer kjente Adventure var et forsøk på å ta tekstspillet Colossal Cave Adventure over på konsoll, var Star Raiders et forsøk på å overføre konseptet fra Star Trek-spillene som var så populære på stormaskiner og tidlige datamaskiner. «Star Trek-spill» refererer ikke her til spill basert på Star Trek-lisensen, men en sjanger spill der du styrte et romskip ved hjelp av tekstkommandoer og måtte forsøke å forsvare et nettverk av solsystemer mot fiendeangrep. Mer om den sjangeren kan du lese i vårt tilbakeblikk på Star Fleet I: The War Begins.
Oppfølgeren lot vente på seg, og da den først kom er det vel ingen overdrivelse å si at den kanskje kunne vært litt mer spennende. Commodore 64-versjonen er dessuten relativt tam i forhold til andre utgaver.
Konseptet er i alle fall som følger: Du styrer et romskip, som må forsvare et solsystem i sanntid. Fienden angriper i skvadroner, og sikter seg inn på planetene der de vil bombe byene sønder og sammen. Du må prøve å stoppe dem, enten i rommet eller over planetene. Kampsekvensene fungerer egentlig som ganske enkle skytegallerier sett fra førstepersons synsvinkel, der du må sikte deg inn på fiendene og plaffe dem ned. Større fiender krever at du bruker torpedoer, og da må du holde siktet over fienden mens torpedoen flyr mot den. Å angripe fienden koster deg energi, så ved jevne mellomrom må du ta turen til en alliert rombase for å få tilbake det du har tapt. Går du tom, er det «game over». Når alle fiendene er kverket må du ut i oversiktskartet og velge hvor du vil dra for å slåss videre.
Det er altså ganske enkelt, det her. Og for så vidt også artig, skjønt noen voldsom følelse av å fly et romskip gir det ikke, og fiendene flyr (som vanlig i mange av disse spillene) på en veldig tilfeldig måte som kan gjøre det vanskelig å treffe dem. Dessuten beveger de små fiendene seg nøyaktig like raskt som siktet ditt, så hvis du forfølger en fiende som svinger mot venstre vil du aldri nå den igjen. I stedet må du avbryte forfølgelsen, noe som ser ut til å trigge at fienden også begynner å gjøre noe annet enn å bare svinge.
Igjen, Star Raiders II er for så vidt ganske artig. Men det blir raskt ensformig, og det hjelper ikke at jeg stadig får beskjed om at jeg mister byer på planetene, uten at det er fiender der som faktisk kan bombe dem (dermed kan jeg heller ikke forsvare dem). Ah, og den ufordragelige blinkingen på skjermbildet kunne utvikleren godt ha spart seg. Så det holder ikke på interessen i evigheter.
Gribbly’s Day Out (Hewson, 1985)
Her har vi et søtt lite spill signert Andrew Braybrook, som er mer kjent for sine science-fiction-spill. I Gribbly’s Day Out spiller du et grønt vesen med ett bein, som spretter og svever rundt på brett som skroller i alle retninger. Målet er å finne alle barna («griblets»), og bringe dem trygt hjem til en hule.
Selv om jeg vanligvis ikke nevner det, har jeg spilt veldig mange av spillene i disse pakkene før, på ett eller annet tidspunkt i spillerlivet mitt. Gribbly’s Day Out har jeg også vært innom, men jeg har alltid blitt superfrustrert fem minutter etter å ha startet det fordi jeg ikke har skjønt meg på kontrollene. Denne gangen har jeg hatt mer tålmodighet, og skjønner meg på spillet i litt større grad.
Gribbly kan både sprette langs bakken, og sveve fritt rundt i lufta. Men det som alltid er litt forvirrende, er at ting som er harmløse når han spretter plutselig blir superfarlige når han svever. Et tre er bare bakgrunn når han spretter, men en dødelig hindring når han svever. Noe som hemmer bevegelsesfriheten kraftig. I tillegg har Gribbly en tendens til å dyttes veggimellom av farlige ting, litt som en pinball i en bumpersone. Begge disse tingene bidrar til å gjøre spillet et hakk mer frustrerende enn jeg liker, men med litt tilvenning funker det greit nok. Egentlig sitter kontrollene ganske godt, og det er tilfredsstillende å gli rundt farene for å komme dit du vil.
Spillet fungerer slik: Du spretter rundt for å finne smårollingene, plukker den opp én etter én, og bringer dem tilbake til hula der de er trygge. Underveis treffer du på mange fiender, som i starten kun vil få babyen du bærer til å falle ut av hendene dine, men senere kan utvikle seg og bli farligere. Når du har fått reddet alle unntatt ett barn, fjernes et slags energiskjold fra brettet, noe som gir deg tilgang på nye områder men samtidig slipper ut et par monstre som jager deg uten stans.
En ting jeg ikke helt liker med Gribbly’s Day Out er at mens det første brettet alltid er likt, virker det helt tilfeldig hvilken rekkefølge resten av brettene kommer i. Eller, rettere sagt, hva som er andre brett. For alle de jeg har fått bryne meg på har vært fryktelig vanskelige, og overvunnet meg ganske lett. Det er for all del ikke noen dum idé å endre på rekkefølgen for å la spillerne oppleve mer av spillet og få en mer variert gjennomspilling, men man må tenke litt på vanskelighetskurven også.
Men ellers? Det er søtt, kontrollene fungerer fint med litt øvelse (selv om litt uflaks kan gjøre veldig mye skade), skrollingen er silkemyk og spillet føles fortsatt ganske unikt å spille. Så jeg gir det en nølende tommel opp, denne gangen.
Druid II: Enlightenment (Firebird, 1987)
Dette spillet er kanskje mest kjent for sitt heftige tittel/lastebilde og den enkle men merkelig nok ganske minneverdige tittelmelodien (som du sikkert heller husker fra diverse Fairlight-cracktroer, din skitne pirat). Men det har et ganske godt rykte ellers og.
Druid II har åpenbart hentet inspirasjon fra arkadeklassikeren Gauntlet, men det er definitivt ikke noen klone. Du styrer druiden din gjennom en stor og åpen verden (der flere varierte områder er koblet sammen via portaler), og angripes mer eller mindre konstant av zombier, skjeletter, vandrende trær. Disse kan du kverke ved hjelp av prosjektiler, men du kan også bruke magi for å vinne frem.
Det er først og fremst magisystemet som gjør Druid II interessant. Spillet har et enormt arsenal av magiske formularer du kan bruke – etter å ha funnet plukket dem opp først, vel og merke – og de er skikkelig varierte. Du kan for eksempel skape vegger av flammer, påkalle ulike typer golem-monstre (som kan styres av en medspiller om du har en slik), skape lys i mørke omgivelser eller åpne låste dører.
Du kan bære opp til åtte formularer samtidig, og hver gang du finner et i spillets verden identifiseres det og du kan velge om du vil plukke det med deg eller ikke. Det lønner seg ikke å ta alt du kommer over, for da ender du fort opp med å ha en haug av formularer du kanskje ikke trenger der og da, men som tar opp plassen du kunne ha brukt på nyttigere greier.
Mitt problem med Druid II er hvor ekstremt innpåslitne fiendene er. Du får aldri fred her, med en gang du har kverket én fiende dukker en annen opp for å ta plassen hans, og med mindre du er på ballen hele tiden blir du raskt innesperret av fiender og drept. Dette gjør igjen at jeg rett og slett ikke føler jeg har tid til å bruke magisystemet i særlig grad; jeg rekker knapt å kikke ned på formelsamlingen og finne ut hvilken formel jeg skal bruke før jeg er omringet. Det hjelper heller ikke at selve spillvinduet er så lite, og at fiendene ofte dukker opp rett ved siden av meg.
Det hadde sikkert hjulpet om jeg hadde noen å spille med, men det har jeg altså ikke. Så jeg må til slutt kaste inn håndkleet. Jeg må samtidig si at det er mye her jeg liker; magisystemet er genuint interessant, grafikken er skikkelig lekker og verden er mye mer variert enn den virker ved første øyekast. Alt går også glatt og fint, så rent teknisk er det ingenting å utsette på Druid II: Enlightenment.
Strontium Dog and the Death Gauntlet (Quicksilva, 1984)
Strontium Dog er en britisk tegneserie som følger mutanten Johnny Alpha i en dyster, postapokalyptisk fremtid. Den ble typisk distribuert i samme blad som mer kjente Judge Dredd og Rogue Trooper, og er vel (uten at jeg har særlig peiling på noen av seriene) litt i samme gate.
Etter å ha spilt spillet, er jeg like uviten om serien og universet som jeg var før. Det er et superenkelt actionspill der du må løpe gjennom sideskrollende miljøer fulle av hindringer og fiender. Som i typiske skrollende romskytespill er du hele tiden i bevegelse, skjønt du kan justere hastigheten selv (løper du raskere, tappes du for energi). Underveis kan du også plukke opp ting, slik som «electro charges» som kan brukes for å «stunne» fiendene. Jeg merket riktignok ikke at de hadde noen effekt. Treffer du farlige ting vil du falle og bli liggende en liten stund, men du kan fortsatt skyte.
Det er fint lite her som interesserer meg. De grunnleggende spillmekanismene er for enkle og spillet er fryktelig repetitivt. Selv for et 1984-spill er det ganske tamt, skjønt det skjer i det minste ganske mye på skjermen og skrollingen er svært glatt. Det skulle sånn sett ikke forundre meg om enkelte hadde sansen for det den gangen det kom ut. Men i så fall har de tydeligvis glemt det, for jeg kan knapt finne en eneste kommentar om spillet på nettet.
En liten «funfact» kan vi vel likevel få med; dette var ifølge Eurogamer det første lisensierte spillet basert på tegneserier fra 2000AD.
