Hvilke spill har du kost deg med i 2024? Her er Joachims favoritter.
For meg har 2024 vært et temmelig godt spillår, preget av både nye og litt eldre spill. Jeg kommer innom et av de «gamle» spillene jeg koste meg med helt på slutten av artikkelen, men dette var året der jeg endelig fullførte God of War, spilte gjennom A Plague Tale: Requiem og storkoste meg i selskap med Kate Walker i Syberia: The World Before. Det mildt sagt glimrende Teardown fikk jeg også mange timers herlig moro med.
Det jeg på mystisk vis ikke fikk spilt var Shadow of the Erdtree for Elden Ring. Og Balatro har jeg ikke turt å prøve meg på engang. Caves of Qud? Vi får se til neste år.
På min toppliste for 2024 har jeg imidlertid (nesten) bare puttet helt nye spill. Det er litt deilig å ha spilt spill siden åttitallet, og likevel kunne finne så mye glede i helt nye lanseringer – og det til tross for at jeg stadig sjeldnere føler at jeg er en del av målgruppa når nye spill kunngjøres. Det gode spillåret vitner om en bredde i spillmediet som jeg setter enormt stor pris på. Men uten mer mas går vi rett over til topplista, der de tre første spillene er de jeg vil legge ekstra vekt på. Jeg begynner på toppen.
1. Drova: Forsaken Kin
Som jeg skrev i anmeldelsen min: Dette er det beste og gøyeste rollespillet jeg har spilt siden Baldur’s Gate III. Det ble sluppet omtrent samtidig med et annet rollespill (eller «rollespill» med trykk på anførselstegnene, kanskje) med et navn som startet på bokstaven D, og som selvsagt stakk av med all oppmerksomheten. Men nå som alle har glemt det spillet, kan kanskje Drova få en ny sjanse. Det kommer du ikke til å glemme så fort.
Med sin retropregede 2D-presentasjon og kompromissløse spilldesign er Drova: Forsaken Kin åpenbart ikke for alle. Spesielt siden det sanntidsbaserte kampsystemet kan være utfordrende å komme inn i. Men hvis du elsker kompakte og detaljrike verdener å utforske, fulle av skjulte hemmeligheter og mysterier, er dette spillet for deg. Selv ikke spill nummer to på denne lista har en verden som er like tilfredsstillende å kartlegge, og det sier litt fordi akkurat det spillet kan i stor grad takke verdenen sin for at det er på lista i utgangspunktet.
Men Drova har mye mer. Det har genuint interessante sideoppdrag, inkludert noen som preger hele spillet i flere timer, og det har en økonomi som aldri slutter å være relevant. Jeg var like blakk på slutten av spillet som i starten, og det er faktisk viktig. For halve moroa i rollespill er jo skattene du finner, og hvor kult er det egentlig når du strengt tatt ikke trenger dem etter de fem første timene? Og det har en handling som … vel, jeg skal ikke skryte den opp i skyene, men den føles i alle fall ikke som oppgulp fra Tolkien-brønnen. Ah, og til å være et ambisiøst, europeisk-utviklet åpen verden-rollespill er det overraskende feilfritt.
Så Drova: Forsaken Kin er årets spill 2024, for min del. Les gjerne hva jeg skrev om det i høst.
2. STALKER 2: Heart of Chornobyl
Jeg hadde spilt STALKER 2 i omtrent ti timer da katastrofen inntraff. Jeg startet spillet som vanlig, men fikk en feilmelding om at den lokale lagrefilen ikke var helt lik lagrefilen som lå på den fabelaktige nettskyen vi alle elsker. Jeg valgte å beholde den lokale, og tenkte ikke noe mer på det frem til jeg prøvde å fortsette spillet mitt. Lang historie kort: Absolutt alt var borte. Ordentlig borte, hele den obskure Appdata-mappen spillet bruker for å lagre ting i var tom. Ti timers spilling, rett i dass. Det var intenst skuffende, men etter to-tre minutter med stille tårer og stirring ut i lufta startet jeg spillet på nytt.
Såpass glad hadde jeg altså rukket å bli i dette spillet, og det på tross av at jeg store deler av de ti timene hadde mislikt selve skytingen ganske kraftig. Det var først etter å ha endret på skjulte innstillinger i en ini-fil at skytingen faktisk ble moro. I det som sjangermessig først og fremst er et skytespill. Men altså, det er gøy nå.
Så ja, STALKER 2 ble lansert med ganske mange problemer, og mange av dem er der fortsatt. Men jeg glemmer dem når jeg smyger meg gjennom en skog i mørket, kommer over en ruin og bare må inn for å utforske på tross av at jeg var livredd allerede og egentlig bærer alt for mye i ryggsekken. For hva skjuler seg egentlig der inne, i skyggene utenfor rekkevidden til lykten min? Jeg klarer ikke å gå forbi uten å i det minste prøve å finne det ut.
Dette spillet byr på en gigantisk og unik spillverden som er en skrekkblandet fryd å utforske, en stemning du ikke finner noen andre steder utenom Metro-serien, og flere tonn med sjel. Så får det bare være at det ble lansert i omtrent samme form som Cyberpunk 2077 gjorde.
3. The Holy Gosh Darn
Jeg fikk anmelderkopi av det norske eventyrspillet The Holy Gosh Darn før den generelle lanseringen, av PR-apparatet til den britiske utgiveren. De hadde som vanlig en sperrefrist jeg måtte godta, og da den begynte å nærme seg hadde jeg anmeldelsen min klar. Og som den uhelbredelige nordmannen jeg er, gledet jeg meg virkelig til å se hva slags mottakelse spillet kom til å få i det store utlandet. For dette var nydelige saker, et eventyrspill fullt på høyde med det aller beste vi har fått i sjangeren. Så det øyeblikket sperrefristen gikk ut og jeg hadde publisert min tekst, hastet jeg ut på nettet for å se hva de store sidene hadde å si.
Og … ingenting. Ikke ett ord. Jeg gikk gjennom alle sidene på desperat jakt etter anmeldelser, før jeg begynte å få litt intern panikk. Hadde jeg misforstått fristen og publisert for tidlig? Kom jeg til å få en sinna e-post fra utgiveren? Bli svartelistet som ussel sperrefrist-bryter? Nei, skjønte jeg etter hvert. For det var noen små sider her og der som også hadde skrevet om spillet. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Det var bare null interesse for The Holy Gosh Darn hos de store sidene, så enkelt og så skuffende.
I etterkant har det riktignok fått litt oppmerksomhet her og der, men ikke i nærheten av hva det fortjener. Alle de som feiret eventyrspillenes gjenoppstandelse med Return to Monkey Island, hvor ble de av? Alle de som etterlyser mer humor, mer fantasi og mer mangfold i spill? Hvor var dere? Jaja, nok om det. Jeg elsker i alle fall dette spillet, som jeg mener glatt kan konkurrere om tittelen «tidenes beste norske spill», og hvis du ikke har fått med deg hva det dreier seg om har jeg altså skrevet en anmeldelse.
Dette var de tre største spillene for meg i år. Men jeg fyller på med noen flere for å få ti spill på lista:
Wizardry: Proving Grounds of the Mad Overlord
Dette er en nyversjon av et rollespill fra 1981, og det forteller litt om hvor godt det rollespillet faktisk var at en versjon som er såpass trofast mot originalen som dette fortsatt klarte å hekte meg i rundt 30 timer. Så skal det samtidig sies at jeg etter hvert brukte det som var av FAQ-er og andre hjelpemidler for å få fortgang i sakene, for det ble også litt ensformig etter hvert.
Flight Simulator 2024
Jeg har ikke fått spilt dette i nærheten av like mye som jeg skulle, og jeg er også klar over at det har sine mindre vellykkede aspekter. Men selv om den nye karrieremodusen kan sies å være et av disse, syntes jeg den gir spillet nytt liv. Den løser litt av den merkelige greia der jeg stadig vekk har lyst til å spille Flight Simulator helt til jeg setter meg ned med Flight Simulator, og plutselig ikke vet hva jeg faktisk skal gjøre. Ellers er det mye teknisk tullball her, og selv om systemene som bygger verden har blitt flinkere til å identifisere hvor trær skal være og ikke, er det fortsatt litt for mange av dem for de av oss som liker å fly i nord.
Senua’s Saga: Hellblade II
Dette var voldsomme saker! Spillmekanisk er det ofte litt tamt, og jeg kan være enig med dem som kritiserer utviklerne for retningsvalget de tok med karakteren Senua og historien hennes, men presentasjonen og mange av sekvensene i dette spillet ga meg ordentlig gåsehud og er noe av det mest imponerende jeg har opplevd i nyere tid. Spillet er på GamePass, så jeg tror ikke det finnes noen unnskyldning til å ikke i det minste prøve det.
Shadow of the Ninja Reborn
Argh, så vanskelig dette spillet er. Men så inni granskauen tilfredsstillende det også er! Jeg har ikke noe forhold til NES-spillet det er basert på, så for meg gjør det ingenting at det ikke alltid er helt trofast. For meg er det bare et av de absolutt beste – og flotteste – 2D-actionspillene jeg har spilt på mange, mange år. Selv om sistebossen kan ta seg en bolle og dø.
Rauniot
Finsk fjernsynsteater som postapokalyptisk eventyrspill. Dette er ikke et av årets beste spill, sånn egentlig, men det er så unikt og så stemningsfullt at jeg ble ordentlig glad i det og genuint litt nedfor da det hele var over. Så er du på jakt etter «årets indie-diamant du ikke har hørt om», bør du ta en titt. Selv om diamanten er litt vel røff i kantene.
Sam & Max: The Devil’s Playhouse
Den tredje nyversjonen i denne artikkelen. Telltales Sam & Max-spill står fortsatt som noe av det beste de noensinne skapte, og den tredje sesongen var den beste. Nå er alle episodene i sesong tre samlet i én kraftig oppgradert pakke, og resultatet var selvsagt skikkelig artig. Det eneste som er litt synd er at verden ser ut til å ha blitt litt lei av frilanspolitiet og spillene deres, om jeg skal dømme etter antall brukeranmeldelser og de begredelige lesertallene inntrykkene mine fikk (her er en ny sjanse til å lese dem!).
Cyberpunk 2077: Phantom Liberty
Okay, en liten «bonus» her i form av et spill fra i fjor. Eller en ekspansjon, strengt tatt. Da Phantom Liberty ble lansert for Cyberpunk 2077 var Baldur’s Gate III spillet som hadde all oppmerksomheten min, så den ble utsatt til i år selv om jeg hadde forhåndsbestilt og alt. Men til gjengjeld resulterte dette i en av årets absolutt beste spillopplevelser, som godt kunne toppet hele denne listen om Phantom Liberty faktisk var en 2024-lansering. Det blir spennende om jeg sier det samme om Shadow of the Erdtree for Elden Ring i desember 2025…
Skal jeg legge inn litt flere, tro? Vel, okay, her er noen interessante utgivelser som ikke nådde helt opp:
Skald: Against the Black Priory
Et norsk retro-rollespill med herlig presentasjon og et genuint spennende og interessant univers å utforske. Jeg likte det veldig godt, men det ble litt ensformig i lengden. Jeg syntes det ble for mye kamp, og at det var litt for få interessante taktiske finurligheter i de fleste kampsituasjonene. Absolutt et anbefalt spill på tross av dette, og jeg håper det får en oppfølger.
Roguecraft
Norsk retro-roguelike for Amiga! Det ser nydelig ut, og har skikkelig kul musikk i tillegg. Det var veldig gøy i noen runder, men i lengden er det ikke dypt nok for min smak. Jeg elsker denne sjangeren på grunn av alle systemene som samhandler på dynamiske måter, og det er for lite av det her. Men et ordentlig imponerende kjærlighetsbrev til Amiga-plattformen, og har du en Amiga klar til bruk bør du virkelig teste det.
Still Wakes the Deep
Jeg har ikke brydd meg om debatten om «gul maling», men dette er «gul maling, the game». Og det må det være, for de fantastiske miljøene utviklerne har skapt her er så absurd krøklete å navigere at jeg får fnatt. All troverdighet rives bort når veien videre er så konsekvent ulogisk som her. Men på sitt beste er denne Nordsjø-gåsimulatoren til gjengjeld ordentlig bra.
Momodora: Moonlit Farewell
Et godt Metroidvania-spill med flott grafikk og musikk. Absolutt anbefalt. Men jeg hadde helt glemt det da jeg satte meg ned med denne artikkelen, og det er jo ikke akkurat verdens beste tegn.
Stargate: Timekeepers
Solid moro i Commandos-stil, satt til et av favorittuniversene mine (og ja, jeg vet det er et supertullete univers, men det er Star Wars/Trek også, for ikke snakke om *gnngh* Marvel, så hold kjeft). Igjen, anbefalt. Men ikke noe du vil huske så lenge.
Llamasoft: The Jeff Minter Story
Flott og viktig feiring av den første halvdelen av karrieren til legendariske Jeff Minter. Synd Digital Eclipse glemte å ta med den siste halvdelen, som er vel så interessant. Og Minter er strengt tatt en spillutvikler jeg respekterer mye mer enn jeg «klikker med», så jeg har ikke rørt denne pakken siden anmeldelsen.
Det var det for min del, men det kommer et par topplister til. Fortell gjerne hva du har spilt i år i kommentarfeltet her, spesielt om du føler du har funnet noen perler vi andre også burde oppleve.