Coverdisken – CU Amiga, februar 1993

Denne gangen står blant annet golf og slåssing på menyen.

I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.

Mitt første CU Amiga

For min del er dette faktisk en aldri så liten milepæl, for vi har kommet frem til det første nummeret av CU Amiga jeg noensinne kjøpte i virkeligheten. Jeg har mange eldre CU Amiga-blader i dag, men dette var det første jeg faktisk kjøpte for mine egne penger i barndommen. Jeg mener faktisk at jeg husker hvor jeg kjøpte det – i en kiosk på Vågsbygd Senter utenfor Kristiansand. Men det kan tenkes jeg blander med et annet blad, dette var tross alt 32 år siden og jeg husker strengt tatt ikke hva jeg hadde til middag for tre dager siden.

Det er forresten ikke heeelt utenkelig at den søte jenta på coveret var en av grunnene til at jeg endte opp med akkurat dette bladet.

Jeg ble ikke noen fast CU Amiga-leser før en god stund senere, for jeg foretrakk jo egentlig rene spillblader (CU Amiga viet like mye om ikke mer plass til «seriøs» programvare som til spill), og jeg hadde generelt ikke råd til å kjøpe mer enn ett eller kanskje to blader i måneden. Så førstevalget ble The One Amiga, som jeg etter hvert begynte å kjøpe religiøst hver måned, men med CU Amiga som en halvregelmessig kompanjong.

Nok om det, vi får ta vår vanlige runde gjennom anmeldelsene i bladet. Toppscoren gis faktisk til lek-og-lær-produktet Paint and Create fra Europress – hele 94% får dette. Faktisk litt spennende; dette er en sjanger med spill og programvare som vi snakker alt for lite om i dag. Europress fikk faktisk flere gode karakterer denne måneden – ADI French fikk 89%, Spelling Fair fikk 84% og Merlin Maths fikk 79%.

Av de rene spillene var det til min store glede Historyline 1914-1918 som stakk av med beste karakter. 89% fikk dette spillet, som er et turbasert strategispill satt til første verdenskrig. Spillet kom fra Blue Byte, og bygde videre på konseptet fra Battle Isle. Jeg MÅ få satt meg ned og laget noe ordentlig om dette spillet en dag, for det er en skikkelig glemt perle.

Nick Faldo’s Championship Golf fikk 84%, og det skal vi lese mer om senere. Robosport fikk samme karakter, og her har vi med enda et glemt spill å gjøre. En slags kombinering av taktikkspill og programmeringsspill, som faktisk kom fra skaperne av SimCity (og senere The Sims), Maxis. Flysimulatoren AV8B Harrier Assault fikk 81% – tenk, dette var en tid der det kom nye flysimulatorer nesten hver måned.

Den store overraskelsen er The Chaos Engine, som i dag kjennes som en av tidenes Amiga-klassikere, men som av CU Amiga «bare» fikk 81%. Med tanke på hvor dårlige disse bladene var til å bruke hele poengskalaen (månedens dårligste karakter er 70% for Dalek Attack) er dette en rimelig lunken anbefaling. Noe som understrekes av ordet «kompetent» i konklusjonen. Samme karakter fikk forøvrig The Voyage Beyond-utvidelsen til kultklassikeren Space Crusade, som minner meg på at Warhammer 40K var stort på nittitallet også. Pek-og-klikk-eventyret Dark Seed (med kunst fra legendariske HR Giger) fikk 78%.

Så over til diskettene:

Video Titler

Visste du at Amiga lenge var en populær plattform innenfor TV- og videoproduksjon?

Det man brukte Amiga til var å legge tekst og grafikk oppå videosignalet. I dag er jo alt digitalt, men den gangen var videosignalet analogt, og det fantes ikke normale datamaskiner med minne eller prosessorkraft nok til å redigere video direkte. Men ved hjelp av noe som heter en Genlock, kunne man kombinere det analoge videosignalet med det digitale skjermbildet på datamaskinen. Tenk på det som en slags greenscreen; man valgte en farge fra maskinens palett – sort, for eksempel – som ble gjennomsiktig slik at det viste videosignalet. Resten av skjermbildet var digitalt. Siden videosignalet aldri faktisk prosesseres av maskinen, fungerer den som normalt uten at ytelsen blir påvirket.

Dermed kunne man legge inn for eksempel en fancy digital tittelsekvens eller rulletekst rett over videosignalet, uten noe stress i det hele tatt. Dette er ikke en Amiga-eksklusiv greie, men maskinen ble designet på en måte som i praksis gjorde den «genlock-klar» – jeg tør ikke prøve meg på det tekniske her, det har med synkroniserte frekvenser og slikt å gjøre – men det var i stor grad et designvalg tatt under utviklingen, og allerede da den ble lansert skrøt Commodore av dette.

I tillegg var jo selve konseptet med maskinen at den skulle være en «kreativ datamaskin», noe den jo også ble, med rikelig av verktøy for kunst, grafikk og det vi etter hvert skulle komme til å kalle multimedia.

Video Titler er altså et verktøy for å lage tittelsekvenser og slikt, med teksteffekter og hele pakka. Jeg kan ikke huske å ha prøvd det selv om jeg hadde coverdisken, sikkert fordi jeg måtte pakke det ut på to disketter og det virker som det krever at man har en ekstern diskettstasjon for datadisken. Det tror jeg ikke jeg hadde den gangen jeg kjøpte dette bladet.

Programmet kommer fra våre gamle venner i Ports of Call-utgiveren Aegis, som jeg etter hvert begynner å skjønne at var en ganske stor aktør på kreativ programvare i de første årene av Amiga-plattformens liv. Det er nok en fullversjon som vel var noen år gammel da bladet kom ut i 1993. Jeg leker meg litt med programmet (det kan fortsatt brukes til å lage småartige greier uten videosignal), men syntes det går litt treigt på min emulerte Amiga 500+. Så jeg prøvde meg på en virtuell Amiga 1200 i stedet, og det funket heller dårlig. Jeg fikk dermed aldri prøvd å lage spinnende tekst og alt det andre gøye der (like greit, selvsagt).

Jeg sender deg heller i retning Ms Mad Lemon, som blant annet bruker Video Titler i denne videoen. Hun blir litt distrahert av diskettstasjonreparasjon og andre greier underveis, men hopp litt rundt så ser du hvordan ting fungerer.

Body Blows

I forrige nummer ble Amiga-versjonen av slåssespillfenomenet Street Fighter 2 anmeldt. Den fikk rimelig solide 90% av Tony Dillon, som mente Street Fighter 2 var det beste slåssespillet på Amiga noensinne. Ja, til og med bedre enn IK+. Men skal vi være helt ærlige, var det nok rom for en del forbedringer her. Med Body Blows har vi den første hjemmegrodde Amiga-konkurrenten. Den kom fra Team 17, et selskap som nøt et særdeles godt rykte på Amiga, blant annet fordi de hadde god kjennskap til maskinvaren og var flinke til å utnytte den. I motsetning, kanskje, til gjengen som overførte Street Fighter 2.

Body Blows har nok derfor en fordel rent teknisk. Det er fargerikt, glatt og raskt. Men om det egentlig er så mye bedre enn Amiga-versjonen av Street Fighter 2 vet jeg ikke. Det mangler i alle fall det meste av karismaen, om man kan bruke det ordet, som gjorde Street Fighter 2 så minneverdig. Et godt slåssespill er mer enn to generiske typer som slår og sparker på skjermen.

Uansett, demoen på denne disketten er kun for to spillere. Det kan jo tenkes Team 17 ikke var ferdige med den kunstige intelligensen enda. Men det gjør den jo litt kjedelig, i alle fall i dag (jeg husker at jeg spilte den med andre i «gamle dager», men ikke så veldig mange ganger). Jaja, den er i alle fall bedre enn Street Fighter II-demoen som bare viste en demokamp.

Nick Faldo’s Championship Golf

Først og fremst: Dette ser ordentlig flott ut. Det var generelt en greie med golfspill på åtti- og nittitallet; de så flotte ut. Grunnen var enkelt og greit at de kun trengte å tegne opp landskapet én gang per posisjon og vinkel, ikke femti ganger i sekundet. Så golfspill på åtti- og nittitallet var på en måte en indikator på grafikken noen år frem i tid, når maskinvaren ble noen hakk hvassere.

Så her har vi flotte og realistiske landskaper med myke høyder og masse deilige farger. Herlig. Og selv om «Reality3 Graphics System» ikke nødvendigvis er laget for sanntidsgrafikk, er det ikke noen merkbar opptegningsprosess på skjermen.

Denne demoen har ett hull, og du får fire slag for å få ballen i hullet. Par er fire, så det burde være nok – men det er likevel litt kjedelig å hele tiden måtte tilbake til start når man prøver å lære seg grensesnittet og mekanismene. Det er noen elementer her jeg ikke har vært borti før, slik som at man kan justere føttene til spilleren, og instruksjonene i bladet er relativt kortfattede.

Så jeg skal være helt ærlig: Jeg gir demoen et skikkelig forsøk, mange faktisk, men jeg klarer faktisk ikke å få ballen ned i hullet en eneste gang.

Men dette virker altså som et temmelig solid spill, og sannsynligvis det peneste golfspillet man kunne få fatt i på en standard Amiga uten AGA. Det ser mye penere ut enn Amiga-versjonen av Links, med sin relativt grelle digitaliserte grafikk. PGA European Tour på en AGA-maskin er nok hakket hvassere, men det er noe fryktelig behagelig over pikselkunsten her som jeg virkelig liker, og hele grensesnittet er bare pent.

Så dette spillet kunne jeg for så vidt tenke meg å spille mer.

Pong

Dette er en helt grei versjon av Pong. Den er trofast mot originalen, og har flere innstillingsmuligheter. Men den er kun for to spillere, så … eh.

Det er uansett begrenset hvor gøy data-Pong egentlig er, selv når man er to. Originalen kontrolleres av analoge knotter som du vrir på, og det gir det en helt annen taktil følelse enn senere versjoner der du bruker mus eller (grøss!) stikke.

Ellers legger jeg merke til at han som skrev om diskettens innhold ser ut til å ha trodd at det var Grandstand og ikke Atari som lagde det første Pong-spillet. Det høres ut som en veldig merkelig feil, men det er samtidig lett å glemme at spillhistorien er mye mer tilgjengelig og omtalt i dag enn den var i 1993. Så selv om man faktisk var mye nærmere spillindustriens barndom i tid, krevde det betydelig mer research å finne ut av ting som i dag er et enkelt Wikipedia-søk unna.

Dette var dessuten et britisk blad, og for en brite var det sikkert mer sannsynlig å bli eksponert for en av Grandstands klonemaskiner enn originale Pong. Og Atari kunne godt være noe han heller assosierte med Amiga-konkurrenten Atari ST enn konsoller og arkadespill. Slik var det i alle fall for meg på den tiden.

Men okay, det var en digresjon.

Tank Attack

Enda et flerspillerspill, her for opp til fire. Man kan til og med bruke adapter for fire joysticker. Men man kan ikke spille mot noen dataspiller.

Her er vi uansett også i «klone av Atari-spill»-territorium, og som du kanskje ser av skjermbildet er det Atari 2600-spillet Combat som klones. Så hver spiller styrer altså en slags stridsvogn, og må navigere seg rundt i en arena sett ovenfra der motstanderne må kverkes.

Skjønt Tank Attack har noen bonuser og slikt du kan plukke opp, og kulene spretter også i veggene, så det er kanskje ikke rettferdig å kalle det en ren klone. Jeg mener å huske at vi spilte det noen ganger i barndommen, men minnene er såpass vage at jeg tviler på det var noen favoritt.

Å spille det alene har uansett lite for seg. Og dermed var enda en coverdisk ferdigutforsket!