Vi har funnet frem litt herlig Commodore 64-musikk.
Commodore 64 er en folkekjær retroplattform som fikk mengder av klassiske spill på åtti- og nittitallet. Selv om maskinen hadde en rekke avanserte egenskaper da den ble lansert i 1982, er det likevel ett spesielt aspekt som huskes mye bedre enn de andre: Musikken. Maskinen var utstyrt med en skikkelig avansert lydbrikke ved navn SID (Sound Interface Device), og selv om hoveddesigner Bob Yannes ikke helt følte at brikken levde opp til det han opprinnelig hadde drømt om ble den beskrevet som «ti ganger bedre enn noe annet på markedet, og tjue ganger bedre enn den trengte å være.»
Tidlige Commodore 64-spill var heller dårlige til å utnytte potensialet i SID-brikken, men utover åttitallet ble spesielt de britiske spillene kjent for å ha svært god musikk. Her var det en fast gjeng med musikkskapere som stadig presset grensene for hva som var mulig å få til, og navn som som Martin Galway, Ben Daglish, Tim Follin, David Whittaker og Rob Hubbard huskes fortsatt godt. I denne artikkelen er det sistnevnte vi vil fokusere på.
«Hitmaskinen» Rob Hubbard
Rob Hubbard ble født i 1955, og ble tidlig interessert i musikk. Som syvåring begynte han å lære seg klassisk piano, i tenårene begynte han å spille i band. Før han begynte å jobbe med spillmusikk jobbet han som profesjonell studiomusiker. Det var nettopp lydegenskapene som gjorde at Hubbard valgte å kjøpe en Commodore 64 da denne ble tilgjengelig i Storbritannia. Han har sagt at han ikke opplevde de andre maskinene på markedet som særlig interessante, og at SID-brikken hadde den fordelen at han kunne bruke sin erfaring med analoge systemer når han skulle lage musikk med SID-brikken. Men å lage spillmusikk krevde likevel sitt av teknisk innsikt:
– Mesteparten av musikken min komponerte jeg på papir, og så implementerte jeg det i maskinkode ved hjelp av .byte-statements og heksadesimale tall, har Hubbard fortalt til Spillhistorie.no.
Det var faktisk ikke intensjonen å spesialisere seg på å lage spillmusikk, i starten programmerte han sine egne spill. Men da han hadde fullført et spill for et selskap som endte opp med å gå konkurs før de fikk lansert det, oppdaget han at «ingen likte spillet, men alle likte musikken.» Derfor valgte han å konsentrere seg om musikk og lyd.
Hubbard lagde musikk til en hel bråte forskjellige spill fra ulike utgivere og utviklere, og frem til Electronic Arts kom med et litt for godt tilbud mot slutten av åttitallet foretrakk han å jobbe på frilansbasis. Det varierte stort hvor mye frihet han fikk til å lage låtene sine, og hvor mye faktisk kjennskap han hadde til selve spillene. Noen ganger hadde han en demo å leke med, andre ganger kun en telefonsamtale med en produsent.
Dermed endte musikken hans opp i både genuine klassikere og mange rimelig håpløse spill som likevel ble godt kjent på grunn av musikken. Hubbard har påpekt at det strengt tatt er ganske få som tjener gode penger på å lage musikk, og som frilanser var han avhengig av en fast inntektskilde. Han jobbet så godt som hele dagen, og det kunne sitte langt inne å si nei.
Det viktigste utover hva utviklerne eventuelt ønsket med tanke på stil var å passe på at musikken og lydeffektene ikke tok mer minneplass eller datakraft enn det var plass til; typisk 10% av maskinens begrensede kapasitet, ifølge Hubbard.
Ifølge Hubbard var det et lite miljø rundt spillmusikk i Storbritannia, men de jobbet ikke tett sammen:
– Det var egentlig fire av oss. Martin [Galway], Ben [Daglish], David [Whittaker] og meg. Vi delte egentlig ikke kunnskap eller teknikker med hverandre, og jobbet hver for oss. Skjønt jeg og David delte litt kode for Z80-maskinene, har Hubbard sagt til Spillhistorie.no.
Rob Hubbard hadde også en lang karriere etter Commodore 64, primært hos Electronic Arts der han startet som musikkskaper (og blant annet lagde musikken for konsollklassikere som Road Rash), men etter hvert gikk inn i en mer ledende rolle. På en måte er det litt urettferdig at navnet hans i dag mest assosieres med Commodore 64-musikk, men selv gjør han ikke noe av det.
– Nei, når jeg ser tilbake er jeg stolt av det jeg gjorde på Commodore 64, fordi det ledet til store ting i karrieren min og senere åpnet opp muligheter for å jobbe med orkesterprosjekter, noe som har vært helt fantastisk, har han sagt til Spillhistorie.no.
Rob Hubbards egne favoritter
Som mange andre mosegrodde spillveteraner har vi våre favorittlåter fra Rob Hubbard, og vil selvsagt presentere dem her. Men først, hva med hans egne favoritter? Her er noen av låtene han er mest fornøyd med selv:
Kentilla
Kentilla er ikke akkurat kjent som noen stor Commodore 64-klassiker, skjønt det har et veldig godt rykte hos de som faktisk har spilt det. Her har vi et tekst-/grafikkeventyr – en sjanger som var svært populær på plattformen selv om arkadespillene i stor grad har tatt over våre kollektive minner – som egentlig skulle ha et interaktivt lydspor med musikk for spillets individuelle scener. Men så måtte det plutselig rushes ut døra, og Hubbard ble nødt til å ta alle låtene og knytte de sammen i én svær låt. Han var åpenbart fornøyd med resultatet, selv om dette ikke er den mest kjente eller lyttbare låten hans.
Sanxion
Her har vi derimot en låt alle husker. Lastemusikken til Sanxion fra den da nyoppstartede utgiveren Thalamus ble legendarisk. Det er en erketypisk Hubbard-låt, og en erketypisk Commodore 64-låt. For mange er det nettopp dette som spiller i hodene til folk når de tenker på Commodore 64-musikk. Ironisk nok var det en låt Hubbard selv hatet i starten, men innen den ble ferdig hadde han ombestemt seg. «Jeg vet ikke hvor soloen kom fra, men jeg syntes den er kul.» Det gjør vi også, Rob. Det gjør vi også.
Arcade Classics
Enda en ukjent låt. Her ser du kanskje noe rart i visualiseringen: Den spiller lyd i fire kanaler. Og på papiret har SID-brikken bare tre. Når du trykker «play» stusser du kanskje enda mer – synth-brikken SID spiller elgitarsamples?!? Jepp. Hubbard og andre fant ut hvordan de kunne utnytte en bug i maskinvaren for å legge til en ekstra lydkanal for samples. Galskap! Så her får vi en ganske rocka låt som kombinerer samples med synth-lyder på en eminent måte. Den er heftig lang også! PS: Hvordan var det nå PC-spill hørtes ut i 1987, igjen? NB: Se/hør også Skate or Die!
Spillhistories Hubbard-favoritter
Joachim, Terje, Martin og Retrogamingpappa har plukket ut noen av sine favoritter fra Rob Hubbards rike Commodore 64-karriere. Dette var selvsagt vanskelig, og mange gode låter er utelatt, så dere får bare ta opp tråden i kommentarfeltet. Men her er altså våre favoritter:
IK+ (Retrogamingpappa)
IK+ har lenge vært et favorittspill. Det spilles relativt jevnlig når Retrogamingpappa byr opp til digital bank av kollegaer. Men det kan også stå på som bakgrunnstøy i demomodus, da musikken i dette fantastiske spillet er helt genial. Refrenget henger gjerne igjen i hodet i flere dager. Rett og slett en klassiker.
NB: Denne videoen viser låtens kildekode, og gir dermed et lite innblikk i det Hubbard snakket om over.
Nemesis the Warlock (Joachim)
Denne låten ble jeg faktisk kjent med via en remix, siden selve spillet den havnet i er rimelig obskurt (og ikke så veldig bra). Låten er imidlertid fenomenal, selv om stilen gjør at den ikke nødvendigvis passer så godt inn i ei Spotify-spilleliste. Her har vi en mørk, tung og episk sak som bygger seg opp og opp, lag på lag, over åtte og et halvt minutt, med et hovedtema som graver seg inn i hodet og blir der. Det slår meg som helt vanvittig at dette var spillmusikk på åttitallet.
Commando (Martin)
Spillet Commando (ikke i slekt med Schwarzenegger-filmen tilfeldigvis) er et kjapt, stressende og gøyalt skytespill som har fått tilhørede kjapp, stressende og gøyal musikk. Du kastes uti musikken fra første kronglete note og blir værende der mens du forsøker å plaffe ned fiender og unngå gisler. Det pumpes på med gjenkjennbar melodi som sitter klistret på hjernen, og for min egen del er et viktig lydspor fra da jeg var yngre. Det mest interessante er at high-score-musikken til spillet er nesten vel så bra og vel så kjent. Den er noe roligere og dempet ofte min egen lett tilgjengelige ragequit-nerve. Youtube-linken under går til high-scoren – jeg måtte velge!
Delta (Terje)
Et av Hubbards mest slagkraftige tittelspor som bare går rett på sak, ingen oppbygging overhodet. Høyt tempo, fengende melodi og masse energi. Det passer ganske utmerket til Stavros Fasoulas’ klassiske shoot’em-up. Dette tittelsporet gjør en gira, og det trenger man være for å spille Delta.
Delta (Joachim)
Eh? Vel, jeg måtte nesten ta den med. Tittelsporet Terje trakk frem er ikonisk, og en ekte Commodore 64-slager. Men musikken som spiller i selve spillet? Galskap! Mens tittelmelodien er rett-på-sak, er denne nesten bare oppbygging. Den starter med å mer eller mindre gjenskape Pink Floyds On the Run på SID-brikken (bare hør dybden her), men går videre på helt andre måter. Ikke en låt jeg liker å lytte til, strengt tatt, for den skaper en genuin følelse av uro i hele kroppen min. Men respekt skal den ha!
Lightforce (Terje)
Lightforce er Delta sin rake motsetning. Lightforce er også en shoot’em-up, men vertikalskrollende i motsetning til Delta sin horisontale. Og det hele går i et mye mer bedagelig tempo, i motsetning til det høye tempoet i Delta. Så da må det jo passe med et mye mer bedagelig lydspor også, og Hubbard leverer. Lightforce er kanskje ikke det mest teknisk avanserte lydsporet, men jeg liker denne tilbakelente og svevende stilen. Melodien er jo også bare å nyte.
Monty on the Run (Retrogamingpappa)
Monty on the Run er den merkelige oppfølgeren til spillene Wanted: Monty Mole og Monty Is Innocent. Retrogamingpappa har ikke spilt noen av disse forgjengerne, og heller i ganske mange år trodd at Monyt On the Run er oppfølgeren til Manic Miner. Dette er da tydeligvis ikke tilfelle, men heller ikke så viktig. I spillet så skal du rømme ut av huset ditt og dra med båt over den engelske kanal til friheten. Rob Hubbard laget musikken til Monty on the Run, og du føler virkelig at noen er etter deg når du spiller. Og når du har spilt litt, så er det umulig å få den melodien ut av hodet. Lykke til.
Auf Wiedersehen Monty (Martin)
Dette er ikke en tysk divisjon med sin egen tolkning av et spill, men heller vår mann Monty Mole som reiser gjennom Europa (bokstavelig talt, brettene er organisert som Europa-kartet og det begynner i Gibraltar). Hensikten er å samle nok penger til å kjøpe den greske øya Montos, hvor han endelig kan pensjonere seg. Spillet er greit i seg selv, men originalmusikken til Ben Daglish, som Rob Hubbard har tolket til SID-chipen på mesterlig vis, løfter spillet til nye høyder! Som vanlig. Musikken starter litt melankolsk, men jobber seg raskt oppover før Hubbard slipper løs en melodi/tema som gjennom godt håndverk er både catchy og lett gjenkjennelig. Som vanlig.
Knucklebuster (Joachim)
Dette var et drittspill. Så hvorfor i alle dager det fikk dette nesten 17 minutter lange gullkornet fra Rob Hubbard aner jeg ikke. Kanskje selve spillet tok så lite plass i minnet at han kunne slippe seg litt løs? Det gjorde han, i alle fall. Hva er dette her? Er det noe som heter prog-blues? Jeg aner ikke. Men hva enn vi kaller det, kult er det!
Bonus: Warhawk
Da redaktøren skulle lage toppbilde ble det litt vanskelig, for mange av disse spillene ble litt kjedelige som motiver. Delta, liksom? Men så kom han på Warhawk, som har et ordentlig kult lastebilde og kunne fungere fint. Og, hei, har det ikke en sabla kul låt også? Jo, det har det. Den er ikonisk, til og med. Det ble derfor sneket inn.
Sånn! Vi har selvsagt ikke «glemt» noen av de mange andre klassikerne Hubbard lagde, men vi overlater jobben med å fortelle hvor kule de er til dere. Så del i vei, i kommentarfeltet, på Facebook eller Bluesky. Du kan også lete gjennom disse to artiklene for å finne flere Hubbard-låter:
- 10 heftige Commodore 64-låter
- 10 flotte Commodore 64-låter (se, vi kan være ganske fantasifulle når det kommer til navngivning av artikler!)
Les også: Så lett er det å spille «all» Commodore 64-musikken på PC-en din