Shufflepuck Café: En kald krig, en varm bar og en gris ved navn Eneg

En kjærlighetserklæring til Amigaen, knust glass og den mystiske grisen jeg trodde het Shuffelpuck.

La oss være ærlige: Det er få maskiner som vekker like sterke følelser som Commodore Amiga. Selv for de som kom sent til festen som eiere, stikker kjærligheten dypt. For noen av oss startet det virkelige eierskapet så sent som i 2015, da samlingen ble komplett med både Amiga 500, CD32, og selve «rosinen i pølsa»: Amiga 1200. Siden den gang har ingen moderne konsoll fått mer oppmerksomhet fra meg, enten spillene lastes fra disketter, en GOTEK på 500-en eller en intern harddisk på 1200-en.

Men nostalgien strekker seg lenger tilbake enn eierskapet. Den går tilbake til «gutterommene» på 80- og 90-tallet, der sambygdinger med Amiga 500 regjerte gata. Og det var i dette landskapet, mellom diskettbytter og lyden av en «Tank Mouse» som skrapte mot bordplaten, at vi først møtte den intergalaktiske sporten Air Hockey – bedre kjent som Shufflepuck Café. For det var på en Amiga jeg tror de fleste i Norge kom til å treffe dette spillet.

Fra frossen fiskegrateng til Paulas varme

Husker du følelsen av å få tilsendt lister med spill i posten fra venner? En nydelig tid, kanskje ikke for softwareprodusentene, men perfekt for en liten gutt bak tastaturet. Du krysset av for hva du ville ha, sendte listen tilbake, og ventet i spenning. Det var slik Shufflepuck Café til slutt havnet i postkassen i Neverfjord, klar for å spilles på min 286 DOS-PC (jeg hadde ikke Amiga på dette tidspunktet).

Men overgangen fra kompisens Amiga til en PC med CGA eller EGA-grafikk var imidlertid brutal. Der Amiga-versjonen var varm, innbydende og luktet av mørk, røykfylt rom-bar, var PC-versjonen kald. Lyden og fargene ga en «frossen opplevelse» – omtrent like inspirerende som kald fiskegrateng. PC-versjonen manglet sjelen. Den manglet den legendariske Paula-lydchipen som ga Amigaen dens stemme. På Amigaen kunne du høre glasset knuse med en krisp realisme når pucken traff «skjermen», og mumlingen fra romvesenene i bakgrunnen skapte en atmosfære som var ubetalelig.

Shufflepuck Café var, som Eurogamer beskrev det mange år senere, «a riotous dive of scum and villainy«. En atmosfære som PC-høyttaleren slet med å gjenskape.

Mysteriet Eneg: Boba Fett med tryne

Det var i denne virtuelle baren vi møtte karakterene som brant seg fast i minnet. Mens Biff Raunch, den brautende mesteren, var fryktet for sine knusende smasher, var det en annen som stjal showet: Eneg.

For en ung spiller på 80-tallet var misforståelsen total: «Heter han Shuffelpuck?» Det var en logisk antagelse at fyren på coveret bar spillets navn. Det var først tiår senere, med en egen Amiga i hus, at brikkene falt på plass, og jeg forsto at Shufflepuck var selve aktiviteten. Jeg unnskylder meg med at vi bare var utstyrt med kurong og biljard på skolen i hjembygda. Vi var lysår unna et shuffelboard.

Eneg har en slags «Boba Fett»-aura over seg. Han sier lite, men utstråler en autoritet som sto i sterk kontrast til den bråkete vennegjengen foran skjermen. Han er spillets «kuleste» karakter – en gris-lignende general som tilsynelatende tar et slag air-hockey like rolig som han sikkert drikker øl fra en tønne.

Og apropos navnet: Eneg er mer enn bare et romvesen-navn. Det er en hyllest til spilldesigneren Gene Portwood («Gene» stavet baklengs). Portwood var en bauta hos Brøderbund og jobbet på titler som Choplifter og Carmen Sandiego. At den kuleste karakteren ble oppkalt etter ham, var en intern hyllest fra utviklerne. Selv om den virkelige Gene gikk bort i 2000, lever han evig som den cocktail-drikkende mesteren i kafeen.

Førstemann til 15 poeng

Her er premisset: Du har snublet inn i «galaksens siste bule for air-hockey-entusiaster», og la oss være ærlige, det er ikke en vennligsinnet gjeng.

Du er fanget. På baksiden av coveret til spillet står det at «du spaserer ikke ut av denne bula før du har spilt mot hele gjengen med intergalaktiske utskudd». Det er deg mot ni unike motstandere med hver sin personlighet, i det som beskrives som «det 25. århundrets sportsmassakre». Reglene er brutalt enkle: Førstemann til 15 poeng vinner, mens roboten i baren holder tellingen. Vinner du, får du deres harme; taper du, får du deres forakt. Snakk om motivasjon!

En «umulig» vanskelighetsgrad?

Noe av det som gjør at vi husker spillet så godt, er den brutale motstanden. Amiga Computing kalte spillet «Air Hockey for weirdos» , og påpekte at du måtte slå deg gjennom alt fra «wimpy Skip Feeney» til den telekinetiske prinsesse Bejin.

Spillet har blitt kritisert i ettertid for en vanskelighetskurve som er helt hinsides. Det starter veldig lett med nybegynneren Skip, som en lett gruser lett 15-0. Deretter øker vanskelighetsgraden for hver motstander. Fra den femte kampen er det motbakke og bakglatte ski, og skal en klare å slå Biff er det som å ha å klatre til topps av Mount Everest uten surstoff og underbukse. Toltalt umulig. Jeg har forresten aldri vært i nærheten av å slå Biff på like vilkår, og kommer aldri til å gjøre det heller.

Her er en liten oppsummering av gjengen en skal henge med i baren:

• Skip: Nybegynneren med briller. Treg, nervøs og veldig lett å slå.
• Visine: Liten, grønn alien. Stresset spillestil («jitters»), men slår svakt.
• Vinnie: Den triste veteranen. En balansert «all-rounder» uten store overraskelser.
• Lexan: Øgle-playboyen. Starter sterkt, men drikker champagne og blir full (og dårligere) underveis.
• Eneg (Generalen): Min favoritt! En aggressiv «gris» som slår hardt og dedikert.
• Nerual: Det mystiske spøkelset. Hermer etter din spillestil og styrke som et speil.
• Princess Bejin: Juksemakeren! Bruker telekinese til å skru pucken i uforutsigbare baner.
• Biff: Mesteren. En svær biker uten svakheter som knuser «glasset» når han scorer.
• DC-3: Roboten i baren. En treningspartner du kan programmere selv.

A500 vs A1200 vs DOS

Nå som vi skriver 2026, er det tid for vitenskap. Med både en Amiga 500 og en Amiga 1200 i hus, melder spørsmålet seg: Går spillet for fort på den kraftigere 1200-maskinen? Mange eldre spill fikk «hjerteinfarkt» av den raskere prosessoren, AGA-grafikk, og gjerne et aksellatorkort installert (68020 vs 68000), men etter omfattende testing er konklusjonen gledelig:

Det er ingen merkbar forskjell i spillhastigheten som ødelegger opplevelsen på A1200. Spillbarheten er intakt. Om du kjører det fra GOTEK på 500-en eller harddisk på 1200-en, er opplevelsen autentisk. DOSBox-versjonen på PC fungerer fint den, den mangler som sagt fortsatt den udefinerbare sjarmen, men spillbarheten er helt på høyde.

Spillet tilbyr dessuten en dybde i konfigurasjonen som var forut for sin tid. Du kan tweake spillet som om det var en månelanding. Trenger du hjelp? Roboten DC-3 fungerer som en programmerbar treningspartner. Du kan til og med jukse i menyene ved å gjøre din egen «paddle» gigantisk, en funksjon som reddet mang en frustrert kveld mot gjengen på Shuffelpuck Cafe. 

Det store utland: Mac og Sharp X6800

Vi må nevne elefanten i rommet: Macintosh. Det var her det startet. Originalen i sort-hvitt sies å være ekstremt presis og responsiv. En anmelder fra PC Zone innrømmet faktisk: «I enjoyed it so much that I never purchased the Amiga’s colourful conversion». Men la oss være ærlige: Svært få sjeler nord for Lindesnes hadde en Macintosh på den tiden, og stemningen i denne versjonen gir meg følelsen av å være på fest inne i en matriseskriver.

En mer verdig utfordrer er den japanske supermaskinen Sharp X6800. Grafisk sett er denne versjonen en teknisk triumf – skarpere, renere og mer fargerik enn noe vi så i Vesten. Men, og det er et stort men: Den mangler den «skitne» sjarmen. Den blir nesten for pen. Amigaen vinner fortsatt på atmosfære. Det skal føles som en luguber bar, ikke et sterilt laboratorium.

Brøderbund: Kvalitetsstempelet med de tre kronene

For oss som vokste opp med disketter og tykke manualer, var logoen til Brøderbund – den stiliserte «b»-en med tre kroner over – ensbetydende med ren kvalitet. Grunnlagt av brødrene Doug og Gary Carlston (derav navnet som løst betyr «brorskap»), var dette selskapet gullstandarden for amerikansk programvare på 80- og 90-tallet. De var ikke bare en utgiver; de var kuratorer av opplevelser. Les denne artikkelen om Gary Carlston her på spillhistorie for mer informasjon.

Når du kjøpte et Brøderbund-spill, visste du at du slapp unna billig «shovelware». Dette er folka som ga oss bautaer som Lode Runner, Choplifter, Karateka, Prince of Persia og læringsspill-giganten Where in the World is Carmen Sandiego?. Det er derfor ingen tilfeldighet at Shufflepuck Café er så polert som det er. Spillet ble designet av Brøderbund-veteranene Gene Portwood (ja, Eneg selv!) og Lauren Elliott, to designere som var med på å definere selskapets kreative gullalder. Å se Brøderbund-logoen på esken var datidens «Seal of Quality».

Det var Christopher Gross som var sjefsprogrammereren. Det var hans tekniske bragd å ikke bare lage en fungerende air-hockey-simulator, men å gi hver motstander en unik «sjel» gjennom kode. Som Eurogamer påpeker: «The real magic is the way that programmer Christopher Gross, taking his cues from Portwood’s designs, manages to convey distinct personalities through nothing more the movement of your opponent’s paddle.». Han programmerte altså ikke bare «vanskelighetsgrader», men adferdsmønstre. Spillet bruker et smart perspektiv-triks for å simulere dybde på bordet, hvor pucken skaleres (blir mindre) når den beveger seg bort fra deg.

Sjukt tilfredstillene

Shufflepuck Café er ikke bare et minne; det er en tidløs klassiker som fungerer like godt i 2026 som i 1989. Det er vakkert, kjapt og brutalt vanskelig hvis du ikke jukser med innstillingene.

Som Amiga User International så poetisk oppsummerte det i sin anmeldelse: «The idea is brilliantly simple and the resulting game is simply brilliant».

Det er noe helt eget å «slide» musen slik at en får maksimal kraft på slaget og sende pucken opp i hjørnet så glasset knuser foran motstanderen. Det er sykt tilfredstillene.

Det er en ren glede å fyre opp Amigaen igjen, og sette seg ned ved det virtuelle bordet for å stirre Eneg i hvitøyet. Skål for Gene, skål for Amigaen, og skål for spillmagien som aldri dør.

Toppbildet er hentet fra Mobygames.