Vi beveger oss inn i topp 10 på lista over det som skal være de beste Atari 2600-spillene.

Den vanskelige andreartikkelen er på plass, og nå skal vi få sett litt mer på spillene som utgjør 10. til 6. plass på lista til MobyGames over de beste spillene på Atari 2600.

Dette er en artikkelserie over tre artikler der jeg setter meg ned med femten av spillene, etter at jeg en kveld innså at jeg egentlig aldri hadde spilt noen av spillene som kom ut på Atari 2600 i større grad. Jeg kjenner selvsagt til dem, jeg kunne sannsynligvis ha identifisert mange av spillene ut fra skjermbildene, men jeg har aldri hatt gleden (?) av å oppdage dem selv.

Dette endrer seg nå.

Denne gangen skal vi se nærmere på et par spill av uvant type, før vi ramler over i klassikerland og titler som bør være godt kjent for de fleste som har tatt i en eller annen dimensjon av spillverdenen.

---

Pass dere tyvepakk, det er en ny politimann i byen! Oppgaven din er enkel: du skal fange tyven som har kommet seg avgårde. Du befinner deg i en bred verden som strekker seg over flere skjermbilder, der du må navigere deg mellom etasjene på kryss av skjermbildene. I hver ende av brettet er det rulletrapper du kan benytte for å komme deg opp til etasjen over, og midt på brettet kan du komme deg både opp og ned ved å kaste deg inn i heisen.

Dessverre er det noen som har kastet både fotballer, handlevogner, merkelige støtmaskiner som ser ut som radioer, og diverse annet smårart som setter deg ut av spill om du kommer borti dem. Plutselig dukker det opp et fly på ville veier også!

Dette har holdt seg overraskende godt, og flyter godt på en virtuell Atari 2600 i 2025.

Frister det å spille mer? Ja, egentlig. Litt usikker på holdbarheten etter hvert, men det er underholdende nok foreløpig. Det blir noen runder til senere!

---

Phaser Patrol er et glimrende eksempel på at spilldesign har kommet et stykke siden 1982 – særlig på hvor lett det er å oppfatte man skal gjøre og hva som skjer uten å ha en manual i nærheten. Heldigvis ble jeg reddet av at det er gjort en god jobb med å arkivere Atari-materialet og brukermanualene, og en glimrende video fra Robert’s Retro-Gaming, som går gjennom hvordan ting fungerer og henger sammen.

Spillet er delt i to deler – et kart over solsystemet du befinner deg i, og en del hvor du styrer missilskyteren på romskipet ditt fra førstepersonsperspektiv (og det i 1982, ta den, Star Citizen). Målet er å finne ut hvor alle de skumle romvesnene gjemmer seg på kartet, fly til der de er, og så kvitte seg med dem en gang for alle ved å gå over i førsteromskipsmodus.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var veldig skeptisk til dette spillet da jeg dytta meg rundt på verdensromkartet og ikke forsto det døyt av hva jeg i alle dager holdt på med, men etter en tur i manualen og overnevnte video kom jeg på riktig spor.

Og fasiten? Phaser Patrol er overraskende morsomt, selv i 2026. Vanskelighetsgraden på å treffe romfiendene dine er fortsatt utfordrende nok, og gjør at du må omstille deg til litt impulsskyting for å være rask nok til å lande missilene midt i trynet på romvesnene (gitt at de har ansikt og noe som kan minne om ei nese).

Når du endelig har bevist at dette er din del av verdensrommet og at fremmede livsformer kan dra seg til et annet sted (jeg innser nå at det godt kan hende at det er jeg som har invadert dem, men, vel, tøff lykke, romvesener), får du tildelt en karakter som viser hvor godt du gjorde det. Jeg kom meg i mål på en B ved første gjennomspilling, så jeg skriver ut et passende diplom til meg selv og henger det på veggen.

Frister det å spille mer? Ja. Dette ble interessant nok til å plukkes opp igjen senere.

---

Vanskelighetsgraden ble akkurat skrudd opp sånn ti-tolv-atten-trettitre hakk, og det må sies at dette er et av de spillene der det merkes tydelig at spilldesign har utviklet seg siden Montezuma’s Revenge ble utgitt. Dette er et skjermbasert plattformspill der du beveger deg mellom de ulike skjermene ved å gå ut av bildet på sidene eller opp og ned via stiger, og selv om spillet er interessant og flyter flott, er det fryktelig frusterende til tider.

Her gjøres det nemlig ingen forsøk på å tekkes deg som spiller, og marginene er så ørsmå på en del av spillelementene at det skal godt gjøres å ikke komme med noen erkenorske gloser innimellom. Når ting begynner å flyte litt mer er det imidlertid underholdende nok, og du har flere hjelpeting du kan plukke opp underveis – blant annet et sverd som gjør at du kan knerte en vilkårlig fiende underveis.

Når du går på en skikkelig smell så sendes du tilbake til der du kom inn på skjermen, mens fiendene er borte og sekken din med stæsj fortsatt er intakt. Dersom utvikleren hadde droppet at du kun hadde seks liv, og satt deg tilbake til samme tilstand som da du kom inn, kunne dette ha vært en tidlig versjon av det som gjorde spill som Super Meat Boy megapopulært.

Spillet har også flere vanskelighetsgrader som dukker opp etter at du har spilt gjennom det for første gang, og som kan åpne nye veier gjennom spillet. Sannsynligvis et av de første spillene med med en variant av New Game+ der, altså.

Bonustrivia: Jeg ante virkelig ikke at «Montezuma’s Revenge» var slang for noget løs mage.

Frister det å spille mer? Ikke med det første, men det kan hende jeg kommer tilbake hit senere når frustrasjonen har lagt seg litt, slik at jeg kan bli refrustrert.

---

Sannsynligvis ikke en spilltittel som krever videre introduksjon; med greie fire millioner solgte kopier på Atari 2600 alene er dette et spill som har plassert seg godt inn i historiebøkene. Oppgaven er å geleide en stakkars frosk over motorveien, gjennom elva og til slutt inn i ett av de fem froskehjemmene på toppen.

Atari-versjonen lider mest av at den ser ut som et Atari 2600-spill – all den tid arkadeversjonen ser vesentlig bedre ut. Den spiller helt fint, men er ikke en veldig interessant versjon av spillet når originalen finnes.

Bonusfakta: den originale Frogger-versjonen ble utviklet av Konami (og Sega kjøpte rettighetene), og det var så vidt spillet i det hele tatt kom seg til det vestlige spillmarkedet. Sierra On-Line fikk rettighetene til å gi ut spillet på magnetiske media (så kassetter og disketter), mens det er Monopol-kongene Parker Brothers som står bak konsollutgavene.

Frister det å spille mer? Tror vi finner fram originalen i stedet.

---

Pitfall er et spill som gjennomsyret populærkulturen på åttitallet; dette var et unikt eventyrspill utlikt det meste man hadde sett tidligere. Spill fram til nå hadde ofte vært basert på å få flest mulig mynter ut av spillerne i arkaden, før det nå plutselig var et eventyrspill der man måtte finne skatter og utforske en jungel med krokodiller, skorpioner, slanger og andre skumle dyr, og ikke minst: med lianer som du kunne svinge deg i som i Tarzan-historiene.

Du har fått tildelt en tidsfrist på tyve minutter, og på den tiden skal du utforske så mye du kan av jungelen og finne så mange skatter som du klarer – og ja, du skal kunne komme deg gjennom det meste om du har pugget brettutformingen underveis. Skjermbildene er satt sammen på samme måte i hver runde, så du utforsker den samme verdenen hver gang.

Dette er spillet som satte Activision på kartet som en av de første uavhengige spillutgiverne noensinne, og kan anses som det moderne arnestedet for actioneventyrspillene. Det er et spill alle bør oppleve på et eller annet tidspunkt, men det er ikke nødvendigvis et spill du trenger å benytte veldig mye tid på. Sjangeren har kommet seg vesentlig videre, og det er mange plagsomme småting her – men da det kom i 1983 var det grensesprengende.

Spoiler: Vi kommer til å dytte borti oppfølgeren litt lenger ut i artikkelserien, og den kan kanskje være et bedre valg om du ønsker å bruke tid på serien.

Frister det å spille mer? Njeeeeeeeeee.

---

Da var vi over halvveis, men heng med over i neste artikkel for de fem siste på toppen – og uten å avsløre for mye, det viser seg at Activison kunne lage spill før de begynte med Call of Duty også.