Bouncing Ball ble laget i 1951 på datamaskinen Whirlwind I.
En skulle kanskje tro at den tidlige historien til data- og videospill var spikret og velkjent, all den tid teknologien vi trenger for å kjøre disse spillene er relativt ny. Men neida. Det har vist seg overraskende vanskelig å kaste lys på mediets tidlige utvikling, og det var først på tampen av 2019 at det som i dag er kjent som det eldste videospillet laget fikk den statusen.
Da hadde Spillhistorie.no eksistert i fire år allerede, så hvis du leser gamle artikler om tidlig spillhistorie her på nettstedet vil de sannsynligvis trekke frem biljardspillet MIDSAC Pool eller kanskje til og med det langt mer kjente ballspillet Tennis for Two fra 1958 som det eldste videospillet vi vet om.
Merk at jeg her bruker begrepet videospill spesifikt for å indikere at spillet brukte en eller annen form for skjerm. Begrepet dataspill, som inkluderer den enorme majoriteten av videospill (unntatt ting som Kinoautomat), er et bredere og bedre ord å bruke i dagligtalen – og dataspill har også en historie som strekker seg enda lenger tilbake i tid.
Det sentrale her er at spillet benytter seg av en skjerm (et oscilloskop), og at mens andre tilsvarende gamle spill som tripp-trapp-tresko-spillet OXO og dam-spillet Draughts kun oppdaterer skjermbildet når det utføres et trekk, oppdateres skjermbildet her i sanntid.
Spretten ball
Spillet refereres enkelt og greit til som Bouncing Ball, fordi det er det spillet simulerer. Det startet heller ikke som et spill, og historien om hvordan det gikk fra å være en ren demo til å bli et interaktivt spill er uklar.
Men det ble altså laget på en datamaskin ved navn Whirlwind I hos Massachusetts Institute of Technology i USA. Whirlwind I ble egentlig tenkt opp som en datamaskin som skulle kunne drive flysimulatorer for å trene mannskap på bombefly, og i motsetning til de fleste samtidige datamaskiner kunne den utføre flere (16) operasjoner samtidig. Det var også den første som brukte magnetkjerneminne, en forløper til dagens RAM-brikker.
Maskinen veide totalt nesten ti tonn, og tok opp 190 kvadratmeter med plass. Den endte opp med å ikke være fullt så rask og nyttig som man opprinnelig hadde sett for seg, men den var kapabel til å levere resultater i sanntid og dermed kunne den drive sanntidsspill.
Bouncing Ball simulerte altså en sprettende ball. Brukeren kunne justere ulike parametere ved hjelp av knotter, og dermed påvirke hvordan ballen spratt. Men det som etter hvert gjorde Bouncing Ball til et spill var at man på et eller annet tidspunkt la til et hull et tilfeldig sted på «gulvet». Dermed fikk man et mål, nemlig å treffe dette hullet på færrest mulig forsøk. Og da ble det et spill.
Man vet som sagt ikke alt om historien til Bouncing Ball. Det ble først nevnt i et dokument i 1951, som sier det ble programmert av en student ved navn Oliver Abarth. Norman Taylor, som var involvert i Whirlwind-prosjektet, sa på et foredrag i 1989 at det var assisterende professor Charles Adams og Jack Gilmore som implementerte spillelementet. Dette kan ha skjedd i 1952.
Du kan lese mer om Bouncing Ball hos We Create Worlds. Jeg ble gjort oppmerksom på jubileet via en post på Bluesky, og anbefaler deg å følge kontoen Quarter Past der. I tillegg til vår egen konto, selvsagt. Her er en presentasjon av Whirlwind I, som også viser Bouncing Ball, via Video Game History Project:
Er du interessert i mer oldtidsdataspillhistorie?
Her er det første norske dataspillet (og det er overraskende gammelt!)
Her er et intervju om strategispillet The Sumerian Game fra 1964
Og … et tripp-trapp-tresko-spill fra attenhundretallet? Som fungerte? Jepp