En glemt Taito-klassiker har kommet tilbake i ny form. Men har den blitt bedre?
Se for deg dette. Du er en søt liten kiwi (fugl, ikke frukt, det hadde bare vært teit!), og koser deg sammen med vennene dine slik bare en søt liten kiwi kan gjøre når … en gigantisk hvalross kommer loffende inn og kidnapper hele gjengen!
Hadde dette skjedd meg, tipper jeg at jeg bare ville stått igjen som et stort, kiwiformet spørsmålstegn. Heldigvis er hovedkiwien i The Newzealand Story litt mer snartenkt og handlekraftig enn meg, og legger ut på en reise over hele New Zealand for å redde alle sammen. Og sparke hvalross-spekk i samme slengen.
Arkadeklassiker fra 1988
Dette er altså hele konseptet i Taito-klassikeren fra 1988, som ble en rimelig grei suksess i arkadehallene og gjorde det godt på diverse hjemmeplattformer som Amiga og Commodore 64 også. Jeg husker det som et søtt og gøy lite spill, men har for eksempel en vag mistanke om at Retrogamingpappa ikke ble like begeistret da han testet det i forbindelse med NM i Amiga-spill. Jeg vet ikke, men det er noe med bildetekstene i artikkelen hans som hinter litt i den retningen.
The NewZealand Story er uansett et plattformspill med litt mer dynamikk enn gjennomsnittet i sjangeren. Du kan for eksempel plukke opp ulike våpen underveis, og i tillegg er det mulig å kapre ulike «farkoster» som du kan bruke til å fly rundt på brettene. Dette er også nødvendig, for du ikke nødvendigvis kan regne med at folk har bygd trapper dit du skal. I tillegg er brettene ofte relativt åpne, med flere mulige ruter, og det er også noen hemmelige snarveier rundt forbi.
Nå har spillet fått en nyversjon, der utviklerne mer eller mindre har kopiert layouten og spillmekanismene fra originalspillet men puttet det hele inn i en moderne spillmotor og gitt det ny grafikk. De har også lagt til litt ekstra innhold.
Ny grafikk og motor
Vi kan jo starte med grafikken, for det er den mest iøynefallende endringen. Originalens skarpe piksler har blitt byttet ut med myke kurver og vage detaljer, og stilen minner om noe vi ofte ser på mobil. Bakgrunnene er generelt ganske pregløse, men figurene syntes jeg er pene og for så vidt ganske trofaste mot coverbilder og promokunst fra originalen.
I tillegg er det fryktelig mange detaljer som rett og slett er borte. Dette gjelder alt fra små animasjoner til skilt og tegninger i bakgrunnen – mye av det som gjorde originalspillet sjarmerende har rett og slett bare blitt ignorert helt av de som lagde grafikken til den nye utgaven. Det skjønner jeg ikke.
Jeg skal ikke kritisere grafikken så veldig – den ser for all del relativt trivelig ut. Men jeg føler jo stilvalget er litt rart; hvis man lager en nyversjon av et spill fra 1988 kan man vel anta at hovedmålgruppen er folk som likte det spillet eller føler det er noe ved det som appellerer, og da er jo også sjansen ganske grei for at de har sansen for søt, gammeldags pikselkunst.
Gøy, men vanskelig
Selve spillet er i stor grad som jeg husker det fra før. Det vil si at det er gøy, men hektisk og relativt vanskelig. Originalen var et arkadespill designet for å loppe deg for penger mens du hadde det for moro til å merke det, og nyversjonen er ikke spesielt lettere – skjønt du slipper i det minste å starte helt på nytt når du får «game over». Her får du nemlig evig med nye «continues», og hvert liv gir deg også tre hjerter slik at du ikke ryker på første bomskudd.
Men til gjengjeld bærer det så godt som alltid tilbake til starten av brettet du er på når du dør (altså mister alle tre hjertene dine), for de eneste sjekkpunktene jeg har funnet er enten relatert til «bosser» eller hemmelige teleporteringspunkter. Ikke kan du spole tilbake eller hurtiglagre/-laste spillet heller, og det er minimalt med tid hvor du er usårbar etter at du har mistet et hjerte. Så det er fortsatt ganske nådeløst. Legg så til en knapp tidsfrist for hvert brett, og det kan ta kort tid før frustrasjonen siger inn.
Akkurat den tidsfristen forstår jeg ikke hvorfor utviklerne beholdt; spillets brett byr gjerne på mange utforskingsmuligheter, og det er langt fra åpenbart hvor du skal. Spesielt når skiltene som pekte deg i riktig retning i originalspillet er borte.
Tidsfristen gjør at du aldri kan prøve å utforske møysommelig og forsiktig, du må alltid stresse for å finne riktig vei. Og når du stresser er det lett å stifte bekjentskap med et nyinnført problem, nemlig at den nye grafikken ofte gjør det vanskelig å umiddelbart se hva som er dødelige pigger og hva som er bakgrunnsgrafikk. Så plutselig dør du bare, og først etterpå legger du merke til piggen du krasjet i.
Rent kontrollmessig er spillfiguren litt tyngre nå, og faller fortere. Jeg syntes ikke det påvirker spillopplevelsen så veldig, men det kommer nok litt an på hvor godt originalspillet sitter i muskelminnet. Den nye fysikken gjør det riktignok litt mer utfordrende å treffe veldig små plattformer, og de er det faktisk en god del av i dette spillet. Så mens jeg syntes grunnmekanismene sitter greit nok til at det er gøy å spille denne nyversjonen, er det sekvenser som føles mer frustrerende enn de burde være.
Jeg skulle også ønske at det var mulig å endre tastekontrollene, for de er veldig merkelig lagt opp. Manglende informasjon om dem i spillet gjorde dessuten at det tok meg lang tid å faktisk finne skyteknappen; det er litt vanskelig å spille uten den, gitt. Jeg endte opp med å styre med piltastene i stedet for WASD, for å få det til å passe med skyteknappens plassering på tastaturet.
Vi får som nevnt også litt nytt innhold. «Bossene» er litt mer avanserte enn før, og har en ekstra fase. Jeg er egentlig ikke noen fan av den greia med at når du tror du har vunnet en bosskamp får han plutselig tilbake all helsen og et annet bevegelsesmønster, men det funker greit nok her. Noen nye brett har også blitt inkludert, helt mot slutten. Visstnok stammer de fleste av disse fra en prototype av originalutgaven. Det er jo kult, men for å oppleve det må du jo ha tålmodighet nok til å komme dit.
Ellers er det noen småfeil her og der – bevegelige plattformer virker for eksempel veldig temperamentsfulle, og på et av brettene var en åpning som skulle være i veggen på mystisk vis borte. Her var det en alternativ rute til mål, men jeg satt fast en stund fordi jeg ikke skjønte hva i alle dager jeg skulle gjøre. Jeg har også opplevd noen situasjoner der fiender med farkoster du trenger for å komme deg videre har sluttet å «respawne» slik at jeg ikke hadde noen andre valg enn å starte brettet på nytt.
Konklusjon
Jeg har delte meninger om denne nyversjonen av The NewZealand Story. På den ene siden: Spillet funker unektelig fortsatt. Det er grunnleggende gøy å spille, og de varierte brettene sikrer at det alltid er noe nytt å oppleve. På den andre siden er det mye rusk i maskineriet her, og rare valg tatt av utviklerne. På noen områder har de gjort spillet lettere enn før, men på andre er det faktisk bare vanskeligere, og de har ikke gjort noe med for eksempel den tidvis frustrerende timeren på hvert brett. Dette er ikke et arkadespill lenger, det trenger ikke sparke meg ut hvis jeg bruker litt for lang tid!
Så resultatet er … litt rart. Det faller mellom to stoler; jeg tror det blir for knotete og frustrerende til å ha den helt store appellen hos nye spillere, og gamle spillere vil sannsynligvis ikke oppleve at nyhetene og endringene har gjort det til et bedre spill. På flere områder, snarere tvert imot.
Jeg syntes det var et hyggelig gjensyn, for all del. Men ikke et nødvendig et.
The NewZealand Story: Untold Adventure er ute på Steam for PC. Vi fikk anmelderkopi av spillet. Her er en trailer: