Etter Mega Drive-lanseringen i fjor har skytespillet ZPF dukket opp på moderne plattformer. Vi har testet.
I dag er spill for ulike plattformer generelt veldig like hverandre. Det er ingenting med for eksempel God of War: Ragnarok som tilsier at det er et PlayStation-spill og ikke et Xbox-spill, og skulle Nintendo plutselig finne på å overføre Mario Kart World til PlayStation 5 ville spillet etter alt å dømme bli prikk likt på Sonys plattform. I den grad plattformene har sin egen identitet, har det mer med kultur enn teknologi å gjøre.
Spol tilbake til den gangen da de populære spillplattformene het Mega Drive, SNES, Amiga og MS-DOS, og situasjonen var en helt annen. Hver plattform hadde sin egen spesielle maskinvare, med unike egenskaper, styrker og svakheter og en distinkt personlighet – joda, det gikk an å lage ting som fungerte relativt likt på dem alle, men de spillene som virkelig presset grensene på sin utvalgte plattform var vanskeligere å gjenskape på de andre.
Det sideskrollende romskytespillet ZPF er et godt eksempel på dette, for mens spillet har en helt egen (og på mange måter fantastisk kul) visuell stil, er det samtidig veldig vrient å se for seg at det kan være noe annet enn et Mega Drive-spill. Alt fra fargene til måten spillet flytter svære greier rundt på skjermen roper «Mega Drive».
Nytt spill, gammel maskinvare
ZPF ble til etter en vellykket folkefinansieringskampanje på Kickstarter, og fikk sin opprinnelige Mega Drive-lansering på tampen av 2025. Nå har det tatt hoppet til både Steam og moderne konsoller, skjønt det er fortsatt samme spill – den nye utgaven kjører på emulator og det er bare innpakningen som er tilpasset dagens plattformer.
Spillet er altså et sideskrollene romskytespill i SHMUP-sjangeren, og de grunnleggende spillmekanismene er akkurat som du forventer. Men det har en ganske annerledes tematisk tilnærming til konseptet enn de fleste andre slike spill. Her mikses fantasy- og mytiske elementer inn med sci-fi og tungmetall-estetikk, og resultatet er et herlig sprøtt sammensurium av greier som man egentlig ikke skulle tro passer sammen men som ender opp med å gjøre det likevel.
Spilldesignmessig er det også ganske ulikt det man typisk forventer av sjangeren. Her er det ikke noen lineær kampanje, i stedet har spillet syv brett der tre av disse er åpne fra starten. Brettene er strukturert i par der det å fullføre det ene brettet låser opp det andre, og arrangert etter vanskelighetsgrad. Så de to «første» er ett par, de to neste ett, og så videre. Det syvende og siste brettet låses kun opp når alle de andre er fullført, men ellers kan du altså starte på det «femte» brettet i stedet for det første, om du vil det.
Dette er positivt, for spillet kan være vrient og når du får «game over» mister du all fremgang. Så i stedet for å hele tiden starte på begynnelsen kan du heller hive deg inn på de brettene du sliter med og øve på dem. Spillet har samtidig en relativt viktig økonomisk komponent, så når du er ferdig med øvingen og vil prøve å fullføre hele greia på ordentlig er det lurt å starte med de letteste brettene for å bygge deg opp ressurser som du kan bruke for å ta brodden av de senere.
Du belønnes nemlig alltid med mynter når du dreper fiender, og i butikken mellom hvert brett kan du kjøpe alt fra nye liv til fullt oppgraderte våpen og til og med redusere mengden kuler fienden skyter mot deg på neste brett. Den sistnevnte muligheten kommer veldig godt med, for spillet har én fot plantet i «bullet hell»-sjangeren og det blir mye å styre unna etter hvert. Du kan forøvrig også investere pengene i poeng, noe som visstnok påvirker hvilken avslutning du får. Og selvsagt også posisjonen din på topplista, skjønt den lagres ikke så det føles meningsløst.
Enkelt våpensystem
Den siste store forskjellen mellom ZPF og de fleste andre spill i sjangeren er at du her velger romskip før du starter et brett, og hvert av disse har sitt eget våpensystem. Disse kan oppgraderes underveis, men det gjør dem bare kraftigere – de endrer aldri karakter. Så hvis du for eksempel vil ha kuler som spres ut i flere retninger må du velge skipet Gladius, for det vil du aldri få tilgang til med de andre.
En litt forenklet løsning, men jeg er aldri spesielt begeistret for skytespill med superavanserte oppgraderingssystemer – spesielt ikke hvis det er lett å ødelegge for seg selv underveis. Her kan du ikke det, sånn utover at du selvsagt mister våpenstyrke når du dør.
ZPF har også noen ekstra hjelpemidler for å veie opp for den tidvis høye vanskelighetsgraden. I menyen kan du velge ekstra liv og startpenger, samt ekstra bomber. Men det som er litt rart her er at samme hvor mange ganger jeg velger ekstra liv, nekter spillet å gi meg det. Ellers kan man som nevnt kjøpe ekstra liv i butikken, og til og med en ekstra «continue» der du starter på nytt med tanke på poeng og oppgraderinger, men beholder progresjonen i spillet. Du kan gjøre dette én gang per «continue», men i praksis tror jeg nok det er vrient å få kjøpt mer enn én per spill hvis du i tillegg er avhengig av å bruke penger på andre hjelpemidler.
Alt dette er inkludert i selve spillet – emulator-innpakningen har ingen ekstra hjelpemidler. Det er ofte vanlig å inkludere tilbakespoling og lagring i slike systemer, men det får du ikke her. Til en viss grad har jeg forståelse for det; ZPF er jo et nytt spill, og utviklerne har jo justert vanskelighetsgraden slik de mener den bør være. Hvis emulatoren hadde tilbudt ekstra «juks» oppå dette ville det redusert verdien av valgene de har tatt, og hadde spillet vært designet for moderne plattformer i utgangspunktet er det vel neppe noen som hadde forventet disse ekstramulighetene.
Samtidig betyr nok dette at å fullføre ZPF blir utenfor rekkevidde for mange, da det altså er et relativt vanskelig spill som i tillegg krever at du spiller samme innhold mange ganger for å øve om du faktisk skal lykkes med å fullføre det. Det som kan være litt irriterende med vanskelighetsgraden i spillet er at den kan være uforutsigbar. Du kan ha null problemer med 80% av et brett, men miste flere liv i spesifikke, kortere sekvenser. ZPF føles ikke like sylskarpt designet som de beste spillene i sjangeren.
I tillegg er det litt for lett å miste liv fordi du rett og slett ikke ser kulene som dreper deg. Jeg elsker utviklernes nærmest uhemmede fargebruk, men når bakgrunnene og kulene bruker like farger kan det være vanskelig å se dem. Spesielt når du stadig suger til deg penger også – det er mye bevegelse på skjermen.
Men det blir gjerne bedre med litt øvelse, og når du har spilt de samme brettene noen ganger husker du hvor du må være ekstra påpasselig. Spillet er stort sett overkommelig også, og selv om jeg syntes det var fryktelig vrient i starten fikk jeg raskt mye mer kontroll. Det hjelper som nevnt veldig å redusere antallet fiendekuler – det eneste brettet jeg ikke anbefaler det er førstebrettet, for det blir litt bortkastet og du vil merke at du savner de pengene senere. Bare vær veldig påpasselig når du kommer til kjempeskilpaddene og den St. Dragon-aktige fienden du møter et par av der.
Konklusjon
ZPF er et underholdende actionspill i klassisk stil. Visuelt er det fryktelig imponerende, og musikken er også herlig adrenalinfylt. Spillmekanismene og kontrollene sitter godt, selv om de krever en viss tilvenning, og det er gøy å spille. Teknisk imponerende er det også, men det skal sies at det av og til lugger litt i skrollingen. Om det er et problem på ekte maskinvare også, eller kun denne emulatorversjonen, vet jeg ikke.
Designmessig er riktignok ikke spillet helt i toppklassen. Den flotte grafikken gjør det visuelle inntrykket litt for rotete, og brettene er egentlig ganske kjedelig lagt opp – det er veldig lite faktisk «geografi» her. I tillegg er det noen situasjoner du rett og slett bare må lære deg, for de vil garantert ta deg på senga første gang du opplever dem. Til gjengjeld er det massevis å se, og til og med flere skjulte hemmeligheter å oppdage.
Vanskelighetsgraden er ikke så høy som den virker i starten, da du kan gjøre mye for å redusere den ved hjelp av hjelpemidler du kan kjøpe, men det er likevel ikke et lett spill – og det har ingen eksterne hjelpemidler av den typen vi er vant med fra andre emulatorbaserte spillutgivelser. Dette tror jeg er et bevisst valg, men det gjør nok at mange aldri vil ha sjanse til å fullføre spillet. Og det er jo litt trist. Men har du sansen for (og en viss erfaring med) sideskrollende action i klassisk stil tipper jeg du vil like ZPF.
ZPF er ute nå, på PC (Steam) og konsoll. Det er også tilgjengelig på Mega Drive. Vi mottok en anmelderkopi av PC-versjonen fra utgiveren.
Les også: