Disse to obskure arkadespillene byr på litt av en opplevelse!
Man kan si mye negativt om spillindustrien anno 2026, men for de av oss som liker retrospill er situasjonen overraskende god. Det finnes en rekke selskaper, store og små, som spesialiserer seg på å hente frem gamle spill, og det er ikke slik at det bare er de kjente og store klassikerne som kommer tilbake. Snarere tvert imot. Hver måned får vi rikelig med sjanser til å stifte bekjentskap med spill vi neppe har hørt om før via samlinger og relanseringer på for eksempel Steam.
Arkadeaction fra Spania
For de fleste representerer nok Thunder Hoop Collection en slik sjanse. Jeg mistenker nemlig at gjennomsnittsleseren av Spillhistorie.no hadde omtrent like lite kjennskap til de to spillene i pakken som jeg hadde da jeg fikk øye på den. Jeg ante nemlig ikke at de eksisterte engang. Men jeg trengte ikke sjekke særlig mange skjermbilder før jeg skjønte at jeg måtte ta en titt.
Spillene i pakken er Thunder Hoop og oppfølgeren, TH Strikes Back. De er arkadespill fra spanske Gaelco, og Thunder Hoop ble sluppet i 1992 mens oppfølgeren kom i 1994. Jeg vet ikke hvor utbredt de var på nittitallet, men det faktum at de aldri ble sluppet på noen hjemmeplattformer var nok med å begrense populariteten.
Begge spillene er todimensjonale actionspill med lett plattformhopping, der du navigerer deg gjennom en serie brett fylt til randen med monstre som vil drepe deg. Heldigvis er du langt fra harmløs selv, og i tillegg til et oppgraderbart våpen som du kan skyte i flere retninger kan du hoppe på hodene til fiendene. Det er overraskende effektivt, også mot «bosser».
Handlingen er … vel, som forventet bare surr og vås. En gal professor har drevet med høyst uetiske genetikk-eksperimenter, og når han får kjeft for det sender ham resultatene ut for å skape enorme mengder kvalm. Heldigvis har en gruppe ikke like gale (eller?) professorer også et eksperiment på gang, nemlig deg, og nå må du stoppe professoren. Når det er gjort og første spill er ferdig, vender han tilbake ti år senere – nå på lag med en gjeng latex-kledde romdamer. Så da må du kverke dem og, før du sparker professorens rumpe én siste gang.
Myntstøvsugere
På normal vanskelighetsgrad er begge spillene temmelig vanskelige (det er nok ikke tilfeldig at begge er satt til «easy» i utgangspunktet), og jeg mistenker at de er designet for å suge til seg så mange mynter som overhodet mulig. Mange av fiendene er plassert ut på måter som ofte gjør dem nærmest umulig å unngå hvis du ikke husker fra en tidligere runde at de er der, og det å sneie borti dem eller kulene deres er ofte nok til å drepe deg umiddelbart. I det første spillet har du også en tøff tidsfrist å forholde deg til, noe som legger et helt unødvendig press på deg. Men å gå ut på tid tar bare fra deg et liv, det blir ikke «game over».
Det som hjelper er at du kan snu spillenes hunger etter mynter mot dem, for i denne versjonen har du selvsagt uendelig med virtuelle tiere. Det vil si evig liv. I TH Strikes Back mister du faktisk null fremgang hvis du dør, i alle fall så lenge du ikke er i en av spillets skinnesekvenser, så i praksis kan du bruke så mange liv du vil. Som om ikke det var nok, har utviklerne implementer generøs tilbakespoling, og du kan selvsagt lagre hvor du vil. Og det finnes andre juksemuligheter, slik som at du kan låse våpenet til spesifikke oppgraderinger – veldig hendig mot «bosser» der kampene gjerne varer så lenge at du mister oppgraderingene selv når du spiller perfekt.
Resultatet er en opplevelse som minner meg ganske mye om ungdommen med Amiga. Hvis jeg hadde et piratspill med «trainer»-mulighet, for eksempel uendelige liv, skrudde jeg den som regel på. Det samme gjorde jeg hvis jeg hadde tilgang på en juksekode i et blad. Motivasjonen var ikke at jeg skulle prøve styrke mot spillet, for så å jukse meg til seier. Motivasjonen var bare å oppleve det.
Og Thunder Hoop-spillene byr på litt av en opplevelse, i så måte. Dette er fullstendig helsprø spill, med villt fantasifulle fiender og en haug av kule situasjoner. Legg til skikkelig heftig pikselkunst, spesielt i spill nummer to, samt latterlig blodige detaljer av den typen man nesten måtte være en nittitalls spillutvikler for å få til, og resultatet er rett og slett noe jeg unner alle med over gjennomsnittet retrospillinteresse å oppleve. Selv om jeg kanskje ikke vil karakterisere spillene i seg selv som klassikere, sånn egentlig.
Av de to, er det definitivt oppfølgeren jeg liker best. Den har kulest grafikk, kulest hovedperson (samme fyr, bare eldre og med mindre grusomme øyenbryn) og strammere kontroller. Spesielt hoppingen føles mye bedre i oppfølgeren. Men eneren er også moro å spille, og har nok hakket mer interessant nivådesign.
Konklusjon
Det er gøy å stifte nye spillbekjentskap, og i dette tilfellet var resultatet litt i overkant av to timer med moro (ispedd litt frustrasjon) der jeg fullførte begge spillene med evig liv og liberal bruk av tilbakespolingen i originalspillet. Jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å gjøre det igjen særlig ofte (om noensinne), og jeg kommer definitivt ikke til å prøve å bli så god i disse spillene at jeg kan fullføre dem på ærlig vis. Men Thunder Hoop Collection var gøy så lenge den varte, og jeg er glad for at jeg fikk teste disse to rare spillene jeg aldri hadde hørt om.
Thunder Hoop Collection er tilgjengelig på PC og konsoll, og vi fikk anmelderkode av PC-versjonen fra utgiver QUByte Interactive. Her er en trailer: